Tro flyttet ikke fjell

Aslak Bonde skriver om norsk politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE. En av de mange historiene som nå fortelles om SVs brudd i sonderingssamtalene er at Audun Lysbakken fikk problemer med sitt eget bakland.

Han var på tirsdag innstilt på å bli enige med Ap og Sp om en flertallsregjering, men han ble i løpet av kvelden og natt til onsdag stanset av renhetsvoktere i eget parti. Da de hørte hvordan kompromissene lå an til å bli i de viktigste sakene for SV, sa de nei. De var for redde for å viske ut partiprofilen.

Om det var slik, vites ikke. Mest interessant med en slik fortelling er at den bygger på en forutsetning om at det faktisk var mulig å lage en regjeringsplattform som alle de tre sonderingspartiene ville ha vært fornøyd med.

Ap minst imøtekommende?

Den samme forutsetningen ligger til grunn for den bruddforklaringen som er mest dominerende i SV-kretser.

Den dreier seg om at Ap var mye mindre imøtekommende enn man kunne forvente. Partiet la ikke to pinner i kors for å finne de løsningene som Jonas Gahr Støre visste at SV trengte.

Ap var faktisk steilere enn Sp. Dessuten var det dumt av den kommende statsministeren å imøtekomme Sps krav om at man skulle avklare de vanskeligste sakene før man gikk i forhandlinger.

Denne delen av kritikken mot Støre er åpenbart urimelig.

Utgangspunktet for sonderingen på hotellet ved Hurdalssjøen var at partiene var uenige om hva de ønsket seg. Hadde de vært enige om at de skulle danne en flertallsregjering sammen, ville det ha vært fornuftig å starte forhandlinger med å meisle ut all den offensive og begeistrende politikken de kunne lage sammen.

Da ville det i sluttfasen ha vært lettere å se behovet for å bygge bro over de største politiske kløftene.

Når de tre partiene ikke var enige om en felles målsetning, ville det ha vært umulig å få partiene til å utvise den nødvendige fleksibiliteten i forhandlinger.

Det er ingen vits i å vise kortene sine, dersom man ikke vet om det vil være nødvendig.

Sp styrte spillet?

De andre delene av kritikken mot den kommende statsministeren er åpenbart vanskeligere for ham å leve med.

Dersom det i deler av SV, Ap og fagbevegelsen blir værende en forestilling om at bruddet på Hurdalssjøen egentlig var unødvendig, kan det ramme Støre beinhardt.

Da kan fortellingen fort bli til at han ikke var dyktig nok, og at det var Senterpartiet som styrte spillet på Hurdalssjøen hotell.

Sp fikk ikke bare den regjeringen partiet ønsket seg, det manøvrerte også slik at SV fikk skylden for at det ble slik, og slik at SV’ere flest ble mer sure på Ap enn på Sp.

Sett fra utsiden er dette en lite dekkende historiefortelling.

Etter å ha hatt en valgkamp der FNs generalsekretær kom med en klar oppfordring til Norge om å slutte å lete etter olje og gass, kunne man ikke vente at SV gikk inn i en regjering som fortsatte å gi oljeselskapene nye lete- og utvinningstillatelser i såkalt modne oljefelt.

Man kunne heller ikke vente at Arbeiderpartiet ville bryte opp sitt eget hardt tilkjempede klimapolitiske forlik.

Dersom partiet skulle ha imøtekommet SVs krav i oljepolitikken, ville fagbevegelsen og store deler av distrikts-Ap ha mistet motivasjonen for å inngå nye interne kompromisser med AUF og storby-Ap.

Et kompromiss internt i partiet er ingenting verdt om det systematisk blir undergravet av andre partier i regjeringen.

Oljepolitikken trekkes frem her fordi motsetningene er så tydelige og fordi det trolig var den aller vanskeligste stridssaken. Men det var flere ganske tilsvarende saker der SV sto veldig langt fra Ap/Sp.

Noe av det vanskelige for Ap-ledelsen og Jonas Gahr Støre er at politiske avstander kan måles på så mange ulike måter, og at det i fagbevegelsen og i store deler av Arbeiderpartiet er vanlig å tro at absolutt alle motsetninger kan forenes i gode kompromisser.

For et fagforeningsmenneske som kontinuerlig skifter mellom å skjelle ut og å samarbeide med arbeidsgiverne, er det vanlig at man forener ild og vann når det er nødvendig.

Lite til felles på venstresiden

Mange av de kommentarene som kom fra rødgrønn side på onsdag og torsdag bar preg av denne holdningen.

Det ble sett på som en fallitterklæring at man med et rødgrønt flertall i Stortinget på 100 av 169 representanter ikke klarte å realisere en flertallsregjering. Det ble oversett at den rødgrønne blokken egentlig bare hadde én ting felles, og det var ønsket om å kaste Erna Solberg ut av statsministerboligen.

Jonas Gahr Støre har i ukene etter valget gitt næring til forestillingen om at den rødgrønne blokken er mer enhetlig enn den faktisk er.

Når han helt frem til lunsj på onsdag insisterte på at det var mulig å danne en flertallsregjering, spilte han opp til alle dem som mener og tror at interne motsetninger om klima og ulikhet er underordnet det felles ønsket om regjeringsskifte.

Det er mulig at han i større grad skulle ha fortalt offentligheten at situasjonen denne gangen var helt annerledes enn i 2005.

Da var de rødgrønne partiene før valget tydelige på at de ville danne regjering sammen. Denne gangen var Sp tydelig på at det ikke ønsket seg en repetisjon av 2005.

På den annen side har Jonas Gahr Støre lært av Erna Solberg.

Det er mulig å få til veldig mye i politikken, dersom man bare insisterer på at det er ens egen virkelighetsoppfatning som gjelder. Solberg har i de siste åtte årene aldri ville godta godt begrunnede påstander om at det borgerlige fellesskapet strengt tatt ikke besto i noe særlig mer enn at det ønsket seg Erna Solberg som statsminister.

Man kan si at hennes tro flyttet fjell da først Venstre og deretter KrF la bort sin gamle motstand mot å regjere sammen med Frp.

Når Støre med sin tro ikke klarte å overkomme de store motsetningene på sin side av den politiske skillelinjen, har han fått sin første viktige erfaring som kommende statsminister.

Han har lært at det i noen saker ikke vil være mulig å skaffe det nødvendige flertallet blant de rødgrønne på Stortinget. Han vil være nødt til å søke støtte fra høyresiden. Enten fra Venstre/KrF, om de fortsetter å samarbeid, eller fra Høyre eller fra Frp.

Den største utfordringen for Støre blir å unngå å gjøre for mange avtaler med høyresiden.

Han må ikke la regjeringen bli så sentrumsorientert som Senterpartiet ønsker at den skal bli.

Det skal ikke mange avtaler til med høyrepartiene før historiefortellingen blir at Senterpartiet ikke bare styrte dannelsen av regjeringen, men at partiet også styrer regjeringens politikk.