Tyrkiske kontraster

Det er en av de blåeste, disfrie dagene. På den grå steintrappa, utenfor en teppebutikk med utsikt til Chios serverer teppehandleren blåskjell i lunsjpausen mens livet passerer. Det skal gå bortimot ti år før mennesker driver livløse i land. Bombene rammet, da som nå. Herreløse hunder var en bekymring. Det inntraff jordskjelv. Men flyktningkrisene var ennå ikke inntruffet.

Sola ligger skarpt mot åsen. Muezzinen skal snart kalle til bønn. En lut mann med kjepp og et esel i bånd kommer luntende over bakketoppen. Dagen har begynt. Det skramler i blikk når butikkene åpner, eiere og selgere spyler fortauene og henger ut varene – slik at de blir umulig å overse. Det rister i senga. I en av suvenirbutikkene feier en medarbeider knust keramikk fra hyllene neste dag.

– Et lite jordskjelv, sier han og trekker på skuldrene.

Men turistene sviktet.

Ordfører Faik Tütüncüoglü trodde ikke på EU-medlemsskap de neste 20-30 årene, og har foreløpig fått rett. Han ville ha flere turister, gjerne velstående tyrkere, slike som kjøper latterlig dyre vesker, Lois Vuitton. Ekte, produsert på lisens. Men først må vel bystranden ryddes, spurte jeg. Han tok en telefon.

– Nå er stranden ryddet, sa han.

Åtte år senere skal det mer enn en telefon til.

Nå sitter vi og spaner på folk, garvede «turistspottere», og gjetter nasjonaliteten til forbipasserende. Noen av dem er briter som klaget på «forurensningen» på stranden. Ubehaget ved båtflyktningenes tilstedeværelse. Nylig gikk president Recep Erdogan ut og kritiserte EU. Presidenten mener EU ikke holder avtalen om økonomisk støtte etter at landet mottok 2 millioner flyktninger.

«Vi gir melk til barn og babyer. Babykjeks, fruktmos og bleier», sier Nur Sahinoglu fra hjelpeorganisasjonen İmece Çesme Initiative til Euronews.

Teppehandlersken sitter her på 25. året. Vi gnir hendene inn med sitroncologne og oppdaterer hverandre mellom kundene. Dette er fiskelandsbyen Cesme, som nordmenn som ikke liker storbyer har vendt tilbake til år etter år, og det kunne vært nesten hvilken som helst landsby i Tyrkia. Teppehandlersken, som vil kalles «Emine», introduserte meg for blåskjell fylt med ris og kirmizi biber, den sterke røde chilien, mens vi satt på tyrkiske dobbeltknutede tepper og utvekslet kvinnelærdom. Vinen ble hentet i kjøleskapet på bakrommet.

Nytt i gatebildet er alle de unge kvinnene med hodesjal, symbolet på individuell frihet. I Tyrkia er det ikke noe offisielt påbud om at kvinner skal dekke seg til.

Det tyrkiske forbudet mot hodeplagget i skoler, universitet og offentlige institusjoner har lenge vært en politisk knute. En kvinnelig politiker Kavakçı, regnet som en av de 500 mest innflytelsesrike muslimer i verden og konsulent for den amerikanske Kongressen, forårsaket opprør da hun stilte med hijab i det tyrkiske parlamentet i 1999. Forbudet mot å bære hodeplagg ved universiteter ble opphevet i 2010. I 2013 ble hijab tillatt i offentlig tjeneste. Året etter opphevet landets myndigheter forbudet mot å bruke religiøse hodeplagg ved landets videregående skoler.

En teppehandlers jobb er å spotte potensielle kjøpere, uavhengig av påkledning, tro, nasjonalitet og legning. «Emine» klarer ikke å legge fra seg jobben på fritiden.

– Jeg satt og lurte på om jeg kunne få solgt noen tepper i min sønns bryllup! Akk, utbryter hun med selvironien tegnet i hver smilerynke.

Hun bryter ut i latter, slår seg på det vonde kneet.

– Forstår ingen engelsk her?

En kvinne i en gjennomsiktig strandkjole ser seg rundt med shoppingblikket.

Tålmodige Ali, som har jobbet i teppebutikken hele sitt liv rusler bort til en stabel tepper og ruller ut det ene vakre teppet etter det andre med innvevde historier, mettet med symbolikk. På 90-tallet kikket han på damene og blunket, men nå har han fått dårlig syn og har dessuten sett det meste. På 2000-tallet snakker han om de dårlige tidene, skylder delvis på PKK – det kurdiske arbeiderpartiet – som skal ha stått bak tre bomber på turiststedet Marmaris etter at presidenten, som dannet partiet AKP i 2001, hadde beordret bombing av kurdiske baser i Irak.

I teppehandlerens butikk har spillet begynt.

Teppehandleren har flyttet seg til skrivebordet der kalkulatoren ligger. Kvinnen i strandkjolen har funnet noen broderte puter. Hun prøver å virke uinteressert. Tolker roen, det tilsynelatende fraværet av interesse som språkbarrierer. Kvinnen vil ha den beste prisen, med en gang.

– Er du sikker på at du vil ha den beste? Teppehandlersken bryter på amerikansk. Mange familiemedlemmer har emigrert og hun har tilbrakt flere vintre i USA.

Kvinnen nikker, men da hun får se tallene på kalkulatoren fnyser hun.

– Putene får du langt billigere om du kjøper stoff. Alle kan sy fire sider. Ikke sant?

Teppehandlersken ser på meg.

Jeg nikker. Jeg vet hva det betyr. Hun vil ikke selge.

Alle kan sy fire sider, men ikke alle kan sy sammen en formiddag like elegant. For meg er hun byens sjel, en sliter, en som har tilegnet seg språkkunnskaper, menneskekunnskap, og som kan stå oppreist i en forsamling. Jeg vet ikke om det er skuespill, men hun påstår at turistene først og fremst er mennesker, ikke vandrende lommebøker. Jeg kjøpte et kelimteppe av henne i 1993.

– Jeg gidder ikke å leke prutekrig, sier hun etter at kvinnen har gått og byr meg på enda et glass svart, tyrkisk te.

Noen tyrkiske jenter i kortkorte shorts går leende forbi. Det slår meg at de hijabkledde er tausere. Frihet koster.

Skillet mellom flørt og salg ble utvisket i hete sommernetter. Fra trappen så vi romansene utfolde seg som Shakespearske sonetter vis-à-vis teppebutikken. Hemmelighetskremmeriet. Alle visste. Ingen snakket. Antydningene vaket. De frie europeiske jentene gikk under navnet «herreløse hunder». Selgerne gikk hverandre på nervene. Den unge utenlandske moren som hadde funnet sitt paradis tok livet av seg. Den store kjærligheten, en vakker gutt på knapt 20, hadde vært utro – sa ryktene – og ga et brutalt glimt av livet bak solfaktor og ferielykke.

Billige turister

I denne byen har turister sittet på kelimer og betrodd seg i snart 30 år. Så reiste de til Thailand. Har de konkurrert deg ut, spør jeg en av de fastboende, Erkan. Han nøler.
– Turistene har blitt billigere, svarer han litt motvillig.

Før serverte de teen så gloheit at du fikk tid nok til å lære om dobbeltknuter, symboler knyttet over årstider, om renner, ull og silke, før teen kjølnet. Besøkende dro med et teppe under armen og følelsen av å ha gjort et varp. Nå sitter vi bare på trappa.

– Jeg vil gifte meg med en kvinne med skaut og sterk moral, en tradisjonell kvinne, sier Erkan.

Jeg møter ham igjen flere år senere. Da betaler han barnebidrag til en mor og et barn i et annet land. Det svarte håret til kona hans, som er fra Istanbul, er farget blondt. Ahmet, som sitter og overhører samtalen, er ugift og rister på hodet.

Han skifter tema.

– Men det blir bedre i år, eller kanskje til neste år, sier Ahmet.

Tyrkernes kamp mot IS har brakt terroren nærmere. Noen mener EU har sviktet Tyrkia, at kravene om tilpasning ble for harde. I Tyrkia har president Erdogans kone iført seg hijab og presidenten tillot bruk av plagget i landet som hadde vært sekulært siden 1923. I 2015 ble plagget benyttet av en kvinnelig dommer for første gang.

Ja visst blir det bedre til neste år.

Det samme mantraet ble overhørt da reiseselskapene sviktet på 90-tallet, etter bomben som smalt på stranda i 2005 og etter flyktningkatastrofen.

Bønder fra landsbygdene kommer inn til markedet som har vært det samme i hundre år, tilsynelatende, til en eldre mann sløyer en melon i to og tilbyr epost-adressen sin. Markedskonenes skaut er tradisjonelt tyrkiske, ikke hijab, men nålen som bæres kan være politisk. Således har hodeplagget i alle tider sagt noe om landets plassering på kartet.

Tyrkiske jenter i minishorts inntar gatene om kvelden, men vil fremdeles ikke risikere ryktet ved å dukke opp på nattklubb uten bror som ledsager på kvelden. De forteller at de har sex før ekteskap, men likevel kan stå hvit brud. De unge vet hvordan det ikke skal bli medisinsk synlig.

Hovedgaten eksploderer. Lyd, farger og røyk. Ungdom henger seg på hornet. Bilene strømmer i begge retninger i den enveiskjørte gata. Butikkeiere rister på hodet og ler. Det stikker vaiende flagg i gult og rødt ut av bilvinduene. Volumet får den hjemlige russen til å ligne spede nøtteskriker.

– Favorittlaget har kvalifisert seg, fniser to jenter iført caps.

Samtidig legger kleshandleren på en tier eller to i prisen. Slik var det før. Slik er det nå.

– For å få råd til å feire, gliser han.

Tyrkere er glad i raki laget på anisrot. Turister er glade i å skåle. Slik oppstår vennskap. Raki blir drukket i stor stil til tross for at tyrkere er muslimer, for religionen tillater selvsagt medisinsk bruk.

Om du spør hva de mener om EU-medlemsskap, hevder enkelte at EU forsøker å vestliggjøre landet, mens andre uttrykker at tilpasning til EU er en nødvendig del av utviklingen, – et fremskritt.

I mellomtiden lever småbymentaliteten, kontroll av jenter og ytringer, side om side med storbyliv der kvinner tar høyere utdanning og dras mellom tradisjonelle og moderne verdier.

Vi slurper tyrkisk te og sladrer om hva som har skjedd siden sist, men avbrytes av noen turister. De har ikke sett verdien av å sitte på steintrappa og løse knuter.