Ukraina får en sjanse

Carl Bildt er tidligere svensk statsminister og utenriksminister. Les flere av hans synspunkt her.

SYNSPUNKT. For mange kom dette som en stor overraskelse, ettersom Ukraina står overfor flere tøffe utfordringer.

Men den politiske retningen landet har beveget seg i den siste tiden, kan forsvare meningsmålingene.

I de to første tiårene som et selvstendig land, etter Sovjetunionens fall, led Ukraina under svært dårlig ledelse.

Mens Russland gjennomgikk liberale økonomiske reformer og i lang tid har tjent godt på høye olje- og gasspriser, og de baltiske statene fikk innvilget medlemskap i EU i 2004, ble Ukraina stående i skyggen.

Selv om Ukraina og nabolandet Polen gikk ut av Sovjetunionen med omtrent samme økonomiske utgangspunkt, er Polens brutto nasjonalprodukt (BNP) per innbygger nesten fem ganger høyere enn Ukrainas.

Selv om Oransjerevolusjonen i 2004 avslørte et sterkt ønske om endring, endte det raskt i interne konflikter og skuffelse.

Og da landets etterlengtede håp om en sterkere allianse med EU endelig begynte å konkretiseres politisk, kom Russland igjen på banen for å utfordre Ukrainas skifte mot Vesten.

Situasjonen ble ytterligere forverret av det økonomiske uføret landet befant seg i. Omfattende korrupsjon og mangel på reelle endringer hadde i stor grad diskvalifisert dem fra å motta hjelp fra Det internasjonale pengefondet (IMF) eller vestlige styresmakter.

Daværende president Viktor Yanukovych forble dermed svært avhengig av Kreml – trolig i langt større grad enn han selv ønsket.

Mot slutten av 2013 samtykket Yanukovych til Russlands krav om å avstå fra Ukrainas avtale med EU. Dette fikk ukrainerne til å eksplodere av sinne.

Yanukovych sitt regime responderte med vold, og rundt 100 mennesker ble drept i Kievs gater. Etter hvert, da han ikke klarte å stanse protestene, flyktet Yanukovych til Russland – som siden intervenerte militært.

Innen våren 2014 var Ukraina i dyp ubalanse. Russland hadde okkupert og annektert Krim-halvøya, støttet og anerkjent to utbrytningsregioner i østlige Donbass, og bedrev en dårlig forkledd operasjon med mål om å kapre Ukrainas sørlige regioner, slik at de kunne skape et «Nytt Russland» (Novorossvia).

De var usikre på om landet ville overleve konflikten med Russland, og var samtidig helt tomme for penger.

Da iscenesatte Ukraina en bemerkelsesverdig prosess.

I et valgskred man ikke hadde sett maken til i landets korte demokratiske historie, vant Petro Poroshenko presidentvalget i mai 2014.

Ukraina begynte å kjempe tilbake, og Russlands president Vladimir Putin ble nødt til å utplassere ordinære militærstyrker i de østlige ukrainske provinsene Donetsk og Lugansk.

Konflikten er fortsatt uløst, men våpenhvilen og de politiske prosessene som ledet frem utarbeidelsen av Minsk-protokollen samme år, gjorde det mulig for Putin å ikke tape ansikt over det mislykkede Ukraina-prosjektet.

Ifølge FNs estimater, har konflikten krevd rundt 13.000 liv og tvunget millioner av mennesker på flukt.

Det siste kapittelet i Ukrainas fortelling startet tidligere dette året, da Volodymyr Zelensky, en populær komiker uten politisk erfaring, slo til med en overraskende seier i presidentvalget.

Og i parlamentsvalget få måneder senere, fikk hans nye politiske parti rent flertall.

Med tanke på å skulle innføre vanskelige reformer, er Zelensky og hans team bedre posisjonert enn noen annen regjering i Ukraina siden frigjørelsen fra Sovjetunionen.

Valget av Zelensky gjenspeiler en dyp lengten etter radikale endringer.

Kampanjen hans fokuserte på korrupsjon, økonomisk uvilje og den pågående konflikten i øst. Og det er disse utfordringene som vil prege presidentskapet.

Selv om Ukraina har vedtatt flere omfattende reformer enn noen annet europeisk land de siste årene, ønsker velgerne mer, og de har begynt å tro at Zelensky og hans unge team er de rette til å oppfylle dette ønsket.

Zelensky har utarbeidet et (delvis vagt) program for radikale endringer, som skal bidra til å styrke Ukrainas økonomi med 40 prosent de kommende årene.

Både han og hans politiske rådgivere har imidlertid gjort det klart at det vil kreve en betydelig økning i utenlandske investeringer, som ikke vil la seg gjøre før rettsvesenet anses for å være troverdig og effektivt.

En viktig forutsetning for økonomisk vekst, blir å slå kraftig ned på korrupsjon.

Et særlig lovende økonomisk forslag, innebærer å øke andelen privat eierskap, for å oppmuntre til konkurranse og innovasjon i landbrukssektoren.

Som hjem til en tredjedel av planetens super-fruktbare «svartjord», har Ukraina allerede forbigått Russland som verdens største korneksportør, og er den tredje største korneksportøren til EU, etter USA og Brasil.

Med flere vekstfremmende reformer på plass, kan de oppnådd langt mer.

Foreløpig nyter Zelensky og hans team godt av kraftig medvind. Ukrainas fremtid avhenger imidlertid av hvor godt de bruker sin politiske bryllupsreise på å implementere krevende reformer.

For en dag vil de stå i motvind. Men de første tegnene er oppløftende, så ukrainerne gjør ikke feil i å være optimistiske.

Oversatt fra engelsk av Ingrid Lerø. ©Project Syndicate, 2019.www.project-syndicate.org