Utdanning viktigere enn før?

Det kan se ut som om utdanning har enda større betydning for hvordan vi gjør det i arbeidsmarkedet nå enn det hadde tidligere. Noen tall kan illustrere utviklingen:

• Blant menn født i 1952 uten fullført videregående opplæring (VGO) var omtrent 90 prosent i jobb da de var mellom 30 og 40 år. Blant dem født i 1975 var kun 70 prosent i jobb ved samme alder. Sysselsettingsfallet har pågått jevnt og trutt, kohort for kohort.

• I samme tidsrom har sysselsettingsratene for menn med VGO eller høyere utdanning også falt, men kun med et par prosentpoeng.

• Blant kvinner er bildet mer komplekst fordi det faller sammen med økt kvinnelig yrkesdeltakelse, men: I 1952-kullet var sysselsettingsratene om lag 10 prosentpoeng lavere blant dem uten VGO enn blant dem med. Siden det har sysselsettingen økt betraktelig blant dem med VGO, og også blant dem med høyere utdanning. Blant dem uten fullført videregående har derimot sysselsettingen falt. I 1975-kullet har forskjellen i sysselsettingsandel mellom dem med og dem uten VGO økt til 25 prosentpoeng.

Flere tar utdanning

Men er utdanning virkelig viktigere enn før? Eller dreier det seg om at vi sammenligner epler og pærer, at personer med ulike nivåer av utdanning ikke er sammenlignbare på tvers av fødselskull fordi så mange fler har utdanning nå enn tidligere?

I klartekst betyr det at siden det er færre nå enn tidligere som ikke fullfører VGO, må vi også forvente at gruppen uten videregående er mer negativt selektert. På samme måte må vi forvente at når stadig flere tar høyere utdanning er den gjennomsnittlige student stadig svakere.

Drar vi dette (teoretiske) resonnementet helt ut burde vi forvente at når vi går fra et samfunn der utdanning er for de få til et samfunn der utdanning er for de mange skal både de med og de uten utdanning gjøre det dårligere, og begge grupper skal i snitt være svakere f.eks. i kognitive evner eller «IQ».

Stabil evneskår

Teori er én ting, praksis noe annet. Hvordan er egentlig sammenhengen mellom kognitive evner og utdanning, og hvordan har den endret seg etter hvert som stadig flere tar stadig mer utdanning? For å si noe om dette kan vi benytte data for kognitive evner fra Vernepliktsverket.

Frem til for noen få år tilbake var så godt som alle unge menn på sesjon, og der tok de blant annet en evnetest. For å gjøre evneskåren mest mulig sammenlignbar over tid deler vi mennene i hvert fødselskull inn i tre grupper. Den første består av den fjerdedelen av kullet med svakest evneskår. Den andre av fjerdedelen med høyest evneskår, og den siste av de femti prosentene i midten.

Én måte å angripe seleksjonsforklaringen over er da å se om andelen med lavest evneskår blant dem uten fullført VGO har økt i takt med at gruppen har blitt mindre. Fra 1952-kullet til 1975-kullet har andelen uten fullført VGO falt fra ca. 20 prosent til 15 prosent av kullet (menn). I samme tidsrom har andelen med lav og høy evneskår vært tålig stabil i denne gruppa. Det er derfor lite som tyder på at gruppas sysselsetting har falt fordi den er svakere sammensatt, i det minste hva gjelder kognitive evner.

Høyere utdanning – høyere inntekt

Dersom seleksjon ikke kan forklare det økende sysselsettingsgapet etter utdanning, hva kan så være årsaken? Det viser seg at en liten omvei via metoder benyttet i studier av sosial mobilitet kan kaste litt mer lys over dette. Sysselsetting er jo på sett og vis det mest grovkornede målet vi kan tenke oss for en persons suksess i arbeidsmarkedet. Enten er du i jobb, eller så er du ikke.

Et langt mer detaljert mål får vi om vi benytter inntektsrank, dvs. at vi sorterer alle personene (innen kjønn) i hvert fødselskull etter inntekt og deler dem i 20 like store grupper, eller «klasser». Personene i 1. klasse består da i hvert fødselskull av de 5 prosentene med lavest inntekt.

Ikke overraskende er det sterk sammenheng mellom utdanning og inntektsrank: Jo høyere utdanning, jo lenger opp på inntektsstigen befinner man seg i gjennomsnitt. Og over tid har disse forskjellene blitt større.

Målt på denne måten, og uavhengig av om vi korrigerer for kognitive evner eller ikke, ser det altså ut til at utdanning kaster mer av seg i arbeidsmarkedet enn tidligere. Så, er dette også forklaringen for det økende sysselsettingsgapet etter utdanning? Ja, men kun delvis.

Sysselsettingsfall forklarer noe

Alle som ikke er i jobb, befinner seg naturlig på bunnen av yrkesinntektsfordelingen. Litt karikert kan vi si at i 1952-kullet utgjorde de ikke-sysselsatte hele 1. klasse (de fem prosentene med lavest inntekt). I 1975-kullet hadde de ikke-sysselsatte også inntatt hele 2.klasse. Dersom personer uten utdanning havner i de to nederste klassene like ofte nå som før, vil derfor sysselsettingen blant disse falle, rett og slett fordi færre er sysselsatt nå enn tidligere.

Logikken beskrevet over kan benyttes til å dekomponere sysselsettingsfallet i hva som skyldes endret avkastning av utdanning og hva som skyldes at sysselsettingen generelt har falt (blant menn). Vi finner da at den generelle sysselsettingsreduksjonen forklarer om lag halvparten av fallet i sysselsetting blant dem uten videregående skole.

Med andre ord, også i 1952-kullet havnet de uten videregående opplæring oftere på bunnen av inntektsfordelingen, men den gang innebar det å ha en jobb der man tjente dårlig, nå innebærer det å ikke være jobb i det hele tatt.

Av Simen Markussen, økonom, seniorforsker, Frischsenteret

Om forskningen: Artikkelen bygger på tall og funn fra pågående forskning ved Frischsenteret, først og fremst fra artikkelen: Egalitarianism under pressure – towards lower economic mobility in the knowledge economy (IZA DP 10664), av Knut Røed og Simen Markussen.

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt

Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.

---