Utflyttende arbeidskraft

For flere land i EU er det ikke flyktninger og asylsøkere som skaper størst uro; det er strømmen av velutdannede fra øst til vest, kan vi lese i en reportasje i Aftenposten i dag. I løpet av de siste 25 årene har om lag 20 millioner mennesker flyttet fra øst til vest, viser en studie fra Det Internasjonale Pengefondet (IMF). Det er de unge med utdannelse som i første rekke drar. De gamle og ufaglærte blir igjen. 15,5 prosent av de utdannede i Polen, 17,4 i Irland og 26,7 i Albania og 18,4 i Romania har flyttet til Vesten i 2010-11. Det er utvidelsen av EU som har ført til at utvandringen har skutt fart.

Dette gikk rimelig bra i starten. Vesten trengte arbeidskraft, og i de østlige landene hadde de ikke nok jobber å tilby. Meningen med fri flyt av arbeidskraft er at arbeidskraften skal forflytte seg dit hvor jobbene finnes. På denne måten blir det samlet sett størst verdiskaping i EU - i alle fall i teorien.

Høyest lønn

Den mest kompetente arbeidskraften søkte seg mot de landene som kunne tilby høyest lønn og de mest interessante jobbene. Store deler av industrien i de østlige landene tapte også konkurransen i det åpne EU-markedet. Globalisering og det frie markedet fører overalt til en konsentrasjon av industriproduksjonen. De store, internasjonale selskapene vinner over de små, nasjonale når det ikke forekommer noen form for beskyttelse eller favorisering av egen industri. Men det frie markedet gir også muligheter. Når hvert land finner sine egne fortrinn og satser på det de har best forutsetninger for, vil nye markeder åpne seg for dem.

Det er pluss og minus med å operere i EUs frihandelsområde. I praksis er det ikke noe alternativ. Selv om Norge sa nei til EU, valgte vi EØS-avtalen for å få fri tilgang til EUs marked på lik linje med alle andre. Alle land i Øst-Europa vil være med i EU, men fortsatt er det flere som ikke tilfredsstiller kravene.

Det frie arbeidsmarkedet er en rettighet gitt til den enkelte borger i EU. De skal også ha de samme rettigheter som et lands innbyggere. Norge har hatt stor nytte av det frie arbeidsmarkedet de siste årene fordi vi har opplevd stor vekst knyttet til olje og gass og har trengt arbeidskraft. Det endret seg i fjor, da fallet i oljeprisen brakte industrien ut i en krise. Nå har en del tusen mistet jobben og kan bli værende i Nav i lang tid.

Heldigvis er ganske mange tusen leid inn på kontrakter. De opparbeider seg ikke rettigheter her og må reise tilbake der de kom fra om det ikke lenger er arbeid til dem.

En viktig årsak til at Storbritannia vil ut av EU, er den store tilstrømmingen av arbeidskraft fra EU-landene i Øst-Europa. Storbritannia vil ikke ha en opphoping av arbeidssøkere som de må ta ansvaret for. De hevder det vil true velferdsordningene og at prinsippet om fri bevegelse av arbeidskraft truer stabiliteten i samfunnet.

Storbritannia fikk lite støtte fra andre EU-land, men flere toneangivende politikere har nok forståelse for britenes syn. Men den frie flyten av arbeidskraft og likestilling av alle EU-borgere en av bærebjelkene i EU. Her har de lite å gi.

Aldrende befolkning

Bekymringen over utviklingen er minst like stor i noen av EU-landene i Øst-Europa som mister den beste arbeidskraften de har. De ser ikke helt for seg hvordan de skal få til vekst med en aldrende befolkning, tilbakegang for industrien og tapping av kompetanse. I denne situasjonen er det forståelig at de sier nei til å ta imot flyktninger etter et kvotesystem som EU-la opp til. De har rett og slett ikke arbeidsplasser å tilby flyktningene. Dessuten er det ikke mange flyktninger som vil bosette seg i disse landene. Om de hadde akseptert et tilbud, ville de ganske snart ha benyttet seg av de muligheter som byr seg med fri flyt av arbeidssøkende.

EU er i krise fordi det omfattende systemet de har bygget opp basert på de fire friheter ikke fungerer som planlagt. EU vil etter hvert kjenne mer på tyngden av at Storbritannia har bestemt seg for å melde seg ut. Alternativet er neppe enda sterkere forpliktelser på felles løsninger og felles politikk. Det er flere som tenker som britene: Basis for en demokratisk utvikling går via nasjonalstatene og et forpliktende samarbeide mellom nasjonalstater. Når flere EU-land opplever de problematiske sider ved det frie markedet, vil de ikke ta til orde for et sterkere, sentralstyrt EU, men større frihet for nasjonalstatene til å avvike fra «normalen» når de har gode grunner for det.