Uttynning av det norske demokratiet

Noralv Veggeland er professor i offentlig politikk, ved Universitetet Innlandet, Lillehammer.

SYNSPUNKT: Studier viser det, og vi alle opplever det, vårt parlamentariske representative folkestyre i vår nyliberale tid undergraves, på alle nivåer. En konsekvens er utvikling av autoritære styringsformer. Hva vet vi så om årsakssammenhenger? En god del.

Jeg vil trekke frem fire alvorlige forhold eller perspektiver:

For det første synker medlemstallet i de politiske partiene og debatten om politikkutforming uteblir. Partiene blir hierarkier som styres fra toppen med krav til lojalitet hos de medlemmene som er igjen. For særlig de unge blir medlemskap uinteressant, og sett på som unyttig arbeid uten mål og mening. Men hvor får så partiledelsen sine innspill fra når ikke partidemokratiet fungerer? Jo, innspillene kommer fra ikke-folkevalgte frontlinje aktører, konsulenter og rådgivere som betales for populær retorikk. Ekstreme høyreradikale partier oppstår og får velgeroppslutning, men ingen andre ordinære partier vil samarbeide med dem, jfr. Svenskedemokratene i vårt naboland.

For dette er det andre forholdet med sterkt negative virkninger på dagens demokratiske tilstand.. Den sentrale partiledelsen omgir seg med en skokk av hjelpere, av pressetalsmenn og kvinner, eksperter og rådgivere som legger opp deres politikk. De profesjonelle, de mange og fragmenterte frontlinjeaktørene, har stor autonomi til selv å definere sine innspill og sitt beslutningsgrunnlag. Man kan undre seg; hvem har gitt dem denne autonomien? I det nyliberale ekspertveldet fungerer det slik: Politikerne får beskjed om hva de skal mene, hvordan uttrykke seg og vise profil. De får «råd» om når de skal svare og når de skal unndra seg fra å gjøre det. Frontlinjeaktørene bygger sine opplegg og strategier på såkalt dokumentert kunnskap. Det vil si rapporter utarbeidet av mengdevis av «uavhengige» ekspertutvalg, kommisjoner og råd, alle utenomparlamentariske instanser. Det kalles «kunnskapsbasert politikk» bestående av «kunnskapsbaserte beslutninger». Alt annet blir tomme meninger og synsing. Politikk forankret i folket og deres meninger og interesser mister mening og de tar konsekvensen av det med politikerforakt og passivitet.

Det tredje forhold er organisering av armlengdes organisering av uavhengig offentlig virksomhet, som konkurrerer i markedet og baserer seg på anbud og inngåelse av rettslige kontrakter. Vi ser hva som skjer med norsk jernbane i disse dager, med Stortinget satt ut av spill. Det skjer ved foretaksorganisering – det opprettes foretak av typen helseforetak/sykehusforetak, hvor folkevalgte organ koples fra og styringen og kontrollen overlates profesjonelle styrer. Det skjer ved anbudssystemet hvor styringen overlates private aktører. Styringsmekanismer fratas de folkevalgte. Folk blir politisk uengasjert, for det nytter jo ikke å snakke om forhold med sine folkevalgte; de er uten innflytelse. Men det er en villet utvikling av de nyliberale. OECD sier: «The arm length body principle is often invoked to avoid undue government influence» (Wikipedia). Vår Solberg-regjering kaller det «forenkling» og effektivisering av forvaltningen når man unngår involvering og kontroll fra folkevalgte forsamlinger.

Så til sist det fjerde forhold. Det gjelder signerte internasjonale avtaler av mange slag, med EØS-avtalen som den mest framtredende. Det skapes demokratisk forvirring Når våre sentrale politikere uttaler seg, er det på vegne av partiets politikk eller er det tvungne standpunkt på vegne av bindende avtaler omtalt som «plattformer»? Den siste plattformen er den for flertallsregjeringen mellom Høyre, Venstre, Krf og Fremskrittspartiet.

Den tyske aktivisten og framtredende samfunnsteoretikeren, Wolfgang Streeck, uttrykker det slik i sin bok om demokrati og kapitalens endelikt: «Vi er vant med at det nesten ikke går en dag uten at vi kan se og lese i mediene hvordan internasjonale avtaler dikterer hva antatt suverene nasjonale politiske ledere kan og ikke kan gjøre for sine borgere. EU er brutal i så henseende, og tyr til ulike typer overnasjonale sanksjoner når den frie konkurransen blir truet i medlemsland».

EU er selv en organisasjon med store demokratiske mangler.

Dessuten har vi selve lovgivningsprosessen som ifølge Grunnloven er monopolisert til Stortinget. Slik er det ikke lenger. Om lag 35-34 prosent av alle lovvedtak i Norge besluttes ikke i Stortinget, viser nye beregninger gjengitt på NRK for et par år siden. Prosenten kan være høyere og representerer naturligvis et begrunnet anslag. Men legger vi teksten ovenfor til grunn, forstår vi hvorfor det representative demokratiet er blitt så innskrenket også i nasjonal lovgivning.

De fire truslene mot folkestyret må også ses i sammenheng, for de er tett filtret sammen på så mange måter. Denne utviklingsprosessen akselererer i vår nyliberale tid, og svar på hvordan prosessen kan stoppes foreligger åpenbart ikke.