Uunnværlige toppledere – en utdøende rase?

Toppledere av i dag tenker med langt kortere perspektiv enn i tidligere tider, da man kunne sitte trygt i sin sjefsstol helt til aldersgrensens absolutt siste frist innhentet en. I dag blir toppene oftere innhentet av fusjoner, budsjettoverskridelser eller dårlige resultater. Men så lenge alt går bra og styreformannen er grei, kan det nok hende at topplederen selv velger å betrakte seg som uunnværlig. Det vil uansett være en fordel at noen flere deler den samme vurderingen.

Et velment råd

En gang på slutten av jappetiden (er den forresten slutt?), prøvde jeg å gi et velment råd til en førstegangs CEO, som nok trodde at alle i hans høye posisjon var udødelige.

Rådet jeg kom med, var at han burde roe ned sine materielle interesser en smule. Bedriften han var blitt sjef for, hadde nettopp fått beskjed fra de utenlandske eierne om å spare inn x antall hundre tusen kroner, og at alle unødvendige innkjøp måtte opphøre.

Da den nyutnevnte sjefen likevel brukte bortimot hundre tusen til nye designmøbler på sitt kontor, murret det nedover i rekkene. Bedre ble det ikke av at den samme direktøren rundt lunsjbordet snakket entusiastisk om den gedigne hytta langs fjorden han nå planla å kjøpe. En privatsak, men likevel... De fleste rundt bordet kunne ikke engang drømme om campingvogn på Mysen med den lønningen de mottok.

Har vinden snudd?

Den nevnte lederen fulgte sin egen nese, og fortsatte i samme spor. I parantes ble han ikke gammel i bedriften, men hadde vett eller flaks nok til å forflytte seg oppover karrièrestigen – så lenge det måtte vare.

Mitt poeng er enkelt: Det meste har gått bra for topplederne til nå, men hvor lenge vil det fortsette? Man kan selvfølgelig unne lederne å tjene det de kan oppnå i markedet, men hvem liker den bikkja i flokken som grafser til seg alt som kommer på matfatet?

Og det gjelder mer enn bare lønnsbetingelser, fallskjermer og pensjoner: Lederne bør være kloke nok til å vise diskresjon med sin velstand. Hvis ikke kan karrièren deres bli som en golfball – en rekke harde slag før man havner i et hull i jorden.

Om uunnværlighet

Apropos hull i jorden: Charles de Gaulle uttalte engang at kirkegårdene er fulle av uunnværlige mennesker. Toppledere er naturligvis ikke noe unntak. Få posisjoner er mer forgjengelige, noe som også bør gjenspeiles i de økonomiske betingelsene – men med sunn fornuft.

«Rett mann/kvinne på rett plass til rett tid», er en bra definisjon på en god sjef. Det er lett å skjønne at hvis «rett plass» og/eller «rett tid» forandrer seg, er ikke sjefen lenger den rette.

Og er det noe vi hører til det kjedsommelige i vår tid, er det nettopp at endringer stadig kommer – og må aksepteres.

«Han/hun var riktig i den fasen selskapet var inne i», sies det ofte av styreformannen når administrerende direktør har blitt «enig» om å fratre. Med andre ord: Uunnværligheten har en klar tidsbegrensning, som det meste i livet.

Vær rask!

Det er sagt at det bare finnes to typer fotgjengere i våre dagers trafikk: De raske og de døde.

Utsagnet kan overføres på toppledere. De som ikke er raske nok før tiden innhenter dem, kan bli mer eller mindre døde i markedet. Det gjelder å kjenne sin tid – og sin lederstil.

Hva er god lederstil? Hvordan beholde sin uunnværlighet lengst mulig?

Mark Twain sa det slik: ”God oppførsel (les gjerne: Lederstil) består i å skjule hvor mye vi tenker på oss selv og hvor lite vi tenker på andre”.

Kjære toppsjef: Neste gang du har lyst på noe prangende som du kanskje tror kan irritere noen nedover i organisasjonen: Ikke kjøp det. Unn deg heller en unik kulturopplevelse som kan berike deg, og som kanskje kan bidra til at du kan berike andre litt mer. Eller gå ut på gaten og kjøp med kroneis til dine kolleger, slik sjefer gjorde i gamle dager. Rimelig og effektiv intern markedsføring!

Sluttord

Unnværlige toppledere finnes ikke – og har kanskje aldri gjort det? Trist for deg som sitter der på den grønne grenen og bare frykter lyden fra styrets kollektive motorsag – bra for oss headhuntere som får jobben med å finne nye ledere.

Men aller best for næringslivet: Selv den dyktigste toppleder er som en målfarlig fotballspiller. Før eller siden blir det måltørke. Da kan det være klokt å bytte arena på eget initiativ.

Før du får rødt kort.

Gunnar Krogh-Tonning, Headhunter, BEST Consulting Group