Uventet koronakrise og langsiktig klimakrise

SYNSPUNK | Vi skal i denne artikkelen trekke fram noen erfaringer som er synlige allerede nå – kort tid inn i koronakrisen og som er grenseoverskridende og faglig interessante. Disse erfaringene kan være nyttige i møte med framtidens kriser, ikke bare på neste pandemi, men først og fremst i møte med de utfordringer som klimakrisen representerer.

Koronakrisen kom bakpå de fleste. Klimakrisen derimot er lenge varslet. Den kommer sigende langsomt og den har, ifølge vitenskapen, dramatiske langtidskonsekvenser. De fleste vet også hva den i store trekk vil innebære - tørrere vær der det er tørt, våtere der det er vått, mer storm der det allerede er mye vind, samt stigende havnivå.

Klimaendringene medfører store problemer med hensyn til matproduksjon, tilgang til drikkevann samt beboeligheten i kystnære byområder. Og i tillegg til disse oppvarmingseffektene vil vi stri med mange andre forurensingsproblemer. Energikilder må radikalt legges om og skiftes ut siden dette er en hovedingrediens i krisegrunnlaget (United Nations, 2017). Siden levevilkårene for store deler av verdens befolkning forverres, vil en konsekvens være stadig økende migrasjon. For å overleve vil enda større menneskeflokker enn i dag sette seg i bevegelse mot antatt bedre levevilkår.

Korona-pandemien har på svært kort tid påført verden mye elendighet. Folk blir svært syke, og mange dør. Per 4. juli 2020 er om lag 11 millioner smittet og over 500.000 døde. Vårt anliggende er å se om erfaringer fra denne koronatiden også kan gi bakgrunn og inspirasjon til å møte framtiden – spesielt klimakrisen som er den virkelige store trusselen – pluss eventuelle bidra til forbedringer for menneskeheten. Hoved-logikken i våre refleksjoner er skissert i figuren under:

Disse to krisene er overliggende om enn noe faseforskjøvet. Vi har vert vitne til advarsler om den kommende klimakrisen i alle fall i tyve år. Noen vil hevde at spådommene om klimakrisen startet for 40 - 50 år siden. Uansett spådomshistorie så bygger klimakrisen seg sakte men sikkert opp. En klimakrise blir det når kritiske verdier som for eksempel CO² innholdet i atmosfæren blir for høyt. Per i dag er CO²-utslippene på et nivå som vil resultere i klimakrise innen 10 – 20 år.

En helsemessig og økonomisk katastrofe

Selv om det er noe usikkerhet knyttet til virusets opphav og utvikling, regner de fleste med at det koronaviruset oppstod som en mutasjon av virus i flaggermus. Det startet i Kina ved årsskiftet 2019/2020 og bredte seg i løpet av kort tid til hele verden. Fra flaggermus ble viruset overført til pangoliner (skjelldyr) som igjen gav det videre til mennesker på et dyremarked i Wuhan i Kina. Fra Wuhan har viruset så spredd seg til alle land i løpet av noen få måneder.

De negative virkningene på helse og økonomi er dramatiske og har ført til at politikere i mange land i en periode har «stengt butikken». I mars og halve april brukte politikerne flere titalls «ekstra»-milliarder. De stenger grenser, lukker ned bransjer, omdirigerer transport-systemer og pålegger borgerne adferdsrestriksjoner. De endrer skatte- og avgifts-systemer. De gir lån og kontantstøtte i milliardklassen til personer, grupper og bedrifter. Alt går med turbofart og de får også tilsynelatende aksept fra det norske folk. Stort sett opptrer politikerne samlet. Gamle politiske fronter er borte. Normale endringsformer via markedsmekanismen eller et utrednings-byråkrati er nesten parkert. Hvordan kan de ha seg at politikerne har klart å endre spillereglene så pass dramatisk? Åpenbart er en del av svaret at korona-trusselen er konkret, kom kjapt, er tydelig og skremmende. Skremselen for liv og helse er lett og se for alle, og alle fortolker den likt - i Wuhan, New York og Oslo. I tillegg ble de fleste enige om medisinen. Tiltakene var enkelt og logisk formulert.

Et offentlig oppnevnt utvalg (Holdenutvalget) har anslått at de økonomiske virkningene i Norge vil vedvare om lag ett desennium. Det er imidlertid umulig å spå kvalitet og omfang av de framtidige effektene.

Dagens situasjon sammenliknes med Spanskesyken og «den store depresjonen» etter børskrakket på Wall Street i 1929. Dette ser med andre ord ut til å bli «det store tilbakeslag-sjokket».

Det blir nok en stor «oppryddingssjau» etter at vi har fått god kontroll på koronaviruset. Alle støtteordninger både til bedrifter og enkeltpersoner må justeres tilbake, ting må registreres skikkelig og forskrifter og støttetiltak må ryddes på plass så godt det lar seg gjøre. Ikke minst må man måtte bruke tid på kartlegging av skyld- og ansvarsspørsmål.

Som en del av en løpende prosess ser det interessant å se på om vi allerede nå - i starten av prosessen - kan plukke med oss nyttig «kriseinnsikt». Morgendagen har mange usikkerhets-punkter, kanskje nye pandemier, naturkatastrofer, nye kriger, nye teknologiske gjennombrudd eller besøk fra verdensrommet – alt på det uvisse. Per i dag er i alle fall én krise temmelig sikker. Klimakrisen er godt på vei og vil slå inn merkbart om relativt få år. Mange fagmiljøer vil hevde at dette er en trussel som er betraktelig mer varig og mer truende for menneskene enn dagens koronakrise.

Observasjoner og refleksjoner

Vi har alle fått en sjokkinnlæring i bratt oppoverbakke. Uventede endringer og innovasjoner gir selvsagt alltid lærdom. En koronakrise har spennende trekk som kan gi ny innsikt og nyttige erfaringer får å mestre framtiden. Forhåpentligvis kan vi identifisere læringspunkter og gjøre oss nytte av de realitetskorreksjonene vi har fått, de nye innsiktene på ulike fagområder som formes, samt de besparelser og de effektivitetsrutiner vi nå på få uker har klekket ut og tatt i bruk.

Vår antakelse er at fellesatferden vi observerer, gjelder ikke bare vårt eget politiske miljø og den norske befolkningen, men har global karakter. Krisen har som globalt fenomen og har etter manges mening potensiale for å anta bibelske proporsjoner med hensyn til problemer for helse og økonomi. Hva lærer vi av krisen og hvordan har - og vil - Norge kunne forandres av det som skjer? Nedenfor følger 14 punkter.

Å realisere det urealiserbare: Det utenkelige har faktisk skjedd! Milliarder av mennesker har latt seg masse-koordinere. De har tilpasset seg nye restriktive atferdsmønstre. Storbyer er tomme. Ikke fordi olje er mangelvare slik det var i 1972 med OPECs oljestopp. Bedrifter og bransjer er midlertidig eller permanent nedstengte. Verden er gjennom mer eller mindre frivillige politiske prosesser radikalt endret på få uker.

De fleste av oss har fått en singulær wow-opplevelse av det epokegjørende slaget. Ingen kan argumentere med at verdensomspennende koordinering er praktisk umulig. Utenkelige endringer ER mulig! Verdens befolkning KAN koordineres. Trolig er forutsetningen for at dette så langt har lykkes, en felles fortolkning av realitetene, få og forståelige tiltak samt at vi har stor tillit til vårt politiske og administrative apparat.

Den store majoritet av mennesker innser strategi og tiltak som ble valgt er rimelige og nyttige. Et eksempel på at det utenkelige har skjedd er tidvis negativ oljepris! Produsenter har på det verste måtte betale over 30 USD per fat for å bli kvitt allerede produsert olje! Alle oljelager er fulle og produsentene har i tillegg tatt i bruk supertankere for å lagre olje.

En negativ oljepris er et unikt fenomen og et eksempel på at det utenkelige faktisk kan inntreffe. Det finnes flere andre eksempler på utenkelige hendelser - svarte svaner (Taleb, 2010) - men det viktigste poenget her er den unike og universelle koordinering av atferd vi har opplevd i det siste.

Fra koronaviruset ble en offentlig, ble en politisk sak og til at Norges befolkning har endret adferdsmønster samt at store deler av næringslivet har fått endrede rammevilkår, har det gått forbausende kjapt. Når farene er åpenbare og forslåtte handlinger virker fornuftige kan tydeligvis også et demokratisk system reagere. Vi snakker timer og dager - ikke måneder og år.

Verden i samarbeid: Man ser i dag en faglig mobilisering på tvers av institusjoner og nasjonale grenser av episke proposisjoner på tema som: Kartlegging av virus, covid-19 behandling, vaksineutvikling og smittespredning. Det finnes tilsynelatende få unntak på at de seriøse og relevante fagmiljøer er transparente om egne forsknings-resultater, og at de er ivrige til å dele og delta i fellesprosjekter.

Myndigheter i de fleste land deltar også ved å stille resurser til disposisjon. Sannsynligvis vil man se konkurranse innimellom for å få fram resultater først og best, men det store bildet er preget av en gedigen internasjonal aksjon for å møte Covid-19 trusselen. Og igjen er den bakenforliggende drivkraften som samler at alle innser faren, alle fortolker situasjonen likt, og alle ser seg tjent med at man jobber sammen i stedet for å konkurrere på nasjons- eller på institusjonsnivå.

Samarbeid der alle går inn uten egoistiske baktanker blir oppfattet som den eneste vettige arbeidsformen. De fleste antar intuitivt at transaksjonskostnadene i tilfelle ville bli formidable og sjansen for suksess ville bli kraftig redusert. Og om man skulle lykkes vil det demonstrere at kollektive løft er mulig og eneste farbare vei for å løse dramatiske kriser som rammer oss alle. Det faglige samarbeider er åpenbart og lett å få øye på. Man skal også ta med seg at bak dette ligger også et formidabelt koordineringsarbeid på tvers av nasjoner, delvis bilateralt og delvis ved å benytte eksisterende internasjonale institusjoner. Her finnes det unntak for eksempel ved at Trump har stoppet USAs finansiering av WHO, men det store bildet er «verden i samarbeid».

Empirisk basert naturvitenskap har styrket sin posisjon: Det er forskjell på meninger og fakta. Seriøs naturvitenskap ser ut til å ha blitt premissgivende for aktuelle strategier. Tilnærmet alle politikere har med mindre variasjoner brukt de samme virkemidlene for å «flate ut» smittekurven. Forskere fra de fleste seriøse institusjoner verden over er stort sett enige om koronaviruset - dets egenskaper, farlighetsgrad og spredningsmåter. Mange med mindre kvalifikasjoner, gjerne styrt av politiske eller andre utenom-vitenskapelige motiv har også framsatt karakteristikker, spådommer samt kvalifisert behandlingsmetoder. Det er forskjell på fakta og meninger! De seriøse og kvalifiserte har fått rett. De har spådd i nærheten av det som har blitt fakta på alle relevante dimensjoner slik epidemien har utviklet seg. Forhåpentligvis har dette styrket tiltroen til seriøs vitenskap og sådd tvil om selverklærte forståsegpåere. Dette vil kunne ha overføringsverdi på hvordan man fortolker naturvitenskapen syn på klimaframtiden vår. De aller fleste empirisk basert fagmiljøer hevder at klimakrisen i stor grad er menneskeskapt.

Nytt syn på Statens rolle?: Mange bedrifter mistet i løpet av et par dager inntekts-grunnlaget sitt. Ansatte ble permitterte eller oppsagt. Mange kapitaleiere mistet alt eller store deler av sin formue. Både individer, bedrifter og hele bransjer trenger hjelp til å overleve. Trolig er forutsetningen for at dette så langt har lykkes en felles fortolkning av realitetene samt at vi har stor tillit til vårt politiske og administrative apparat. Markedet er ubehjelpelig i en slik ekstrem-situasjon. De fleste av oss må innse at i vår type komplisert og avansert økonomi, er det bare en rimelig sterk statsrygg som kan bære gjennom krisen.

Staten har virkelig stått fram som «redningsmann». Ingen vil likevel ofre den demokratiske kontrollen. Kinas politiske system er det få i Vesten som idealiserer. Både overvåkning og mangel på innflytelse er viktige tema når et regime eventuelt skal redesignes. Både stat og demokrati er blitt mer synlig og tydelig markert. Vi kommer alle til å bli enda mer «sosialdemokrater» - stat og marked i en gjensidig respektfull og god blanding. Regjeringer bør utforme sine mål og strategier lettforståelig og godt begrunnet. Med en fornyet interesse for framtiden, med større innsikt om de trusler som pandemier og klima har gitt de fleste, bør staten bli «mer» demokratisk kontrollert og styrt.

Individ- versus fellessatsing: Skal et land prioritere system-investeringer eller spydspiss fagutvikling i helsesektoren? De landene som har en robust og allmenn helsestruktur ser ut til å klare seg bedre enn de som har satset på å dyrke fram faglig ledende enkeltmiljøer. Den Nordiske modellen der alle har rett på et tilbud som er skattefinansiert, vinner over den individuelle markedsmodellen.

«Framtvunget praksis» gir ny innsikt til økonomisk teori:Staten har i disse tider vert kjapp, tilpasningsdyktig og innovativ. Staten tar enorm risiko for å holde hjulene i gang, passe på kritiske logistikk-kjeder, fungere som trygdesystem også for bedrifter og bransjer og tar rollen som innkjøper av tjenester og kritiske varer. I tillegg fyrer staten kraftig opp rollen som leder av mange av de de innovasjonsprosesser som finner sted.

Endringsprosessene går med lynets hastighet. Friksonsvarmen og transaksjonskostnadene er knapt synlige. Den usynlige hånden i økonomien vår er blitt svært så synlig. Det er nesten umulig å forestille seg hvordan markedsøkonomien alene kunne løst tilsvarende utfordringer. Konkurranse, tilbud- og etterspørsel uten en strategisk hånd som både vurderte helse, økonomi og sosiale dimensjoner, ville trolig medført katastrofe på alle fronter. En slik gedigen praktisk demonstrasjon bør få konsekvenser også for økonomisk teori - spesielt i samfunn med kompliserte og integrert verdiskapingsstrukturer. Et tilleggspoeng vil kanskje være at den tradisjonelle motstanden man har sett fra markedsliberalt hold for å avgrense statens rolle i økonomisk virksomhet, vil bli mer avslepent, forsonende og nyansert.

Staten som innovatør:Innovasjoner og utviklingsarbeid blir primært fremmet og drevet av stater. Samarbeide mellom staten, Norges Bank, privatbanker og NAV integreres og det utvikles rutiner og systemer for at utbetalinger av lån og kontant-tilskudd til personer og bedrifter skal gå kjapt. Staten aksepterer også stor risiko. Det forskes intenst på epidemiologisk koordinering internt samt på tvers av landegrenser. Forskningssamarbeid på virus, Covid-19 behandling og vaksine på tvers av landegrenser er kraftig oppgradert. Det kan se ut som om statsmakten spiller slik innovasjons- ot utviklingsrolle i de fleste land. Ingen som har kartlagt forskningsbaserte innovasjoner er særlig overrasket. Myten tilsier av og til at det er de mindre entreprenørene som lanserer og kommer opp med de nye løsningene. I en komplisert og forskningspreget moderne verden gjelder ikke dette lenger. Forskning, uttesting og masseproduksjon av ny teknologi er kostbart. I svært mange tilfeller er det følgelig stater som står bak gjennom finansiering, militær utvikling eller indirekte gjennom landets universitet- og forskningsmiljøer. (Garnes, 2018) (Mazzucato, 2015).

Arbeidsorganisering og produktivitet:Hjemmekontor er blitt et viktig bidrag til å separere folk og slik hindre smittespredning. Mange lederes uro for at produktiviteten ville falle, er blitt gjort til skamme. Jobbmoralen og arbeidsdisiplinen har holdt seg på tross av at arbeidstakerne i liten grad kan overvåkes og kontrolleres. Om dette er tegn på generelle tendenser og ikke bare enkelttilfeller, vil det ha betydning for ledelse i sin alminnelighet. Det vil også være relevant i diskusjonen om ulike former for kontordesign – cellekontor versus «aktivitetsbaserte» kontordesign.

I flere år er det forut for denne krisen har en del arbeidsgivere forsøkt å overbevise ansatte om at de bør akseptere nye fysiske arbeidsmiljøforhold. Ledelse vil spare penger. Rådgivernes svar er aktivtetsbaserte arbeidsplasser, mens ansatte gjerne vil behold sine vante og opparbeidede arbeidsforhold. Koranakrisen har med et slag endevendt denne debatten. Få om noen har tidligere sett på en infeksiøs pandemi som et relevant rammevilkår. Debatten om redesign av kontor-arbeidsplasser kan dermed ha tatt en brå sving. Den besparelsen man eventuelt kunne fått ved å introdusere aktivitetsbaserte arbeidslokaler, vil raskt kunne spises opp gjennom å inkludere kostnader som en pandemi vil påføre i form av helseskader og død. Og dette kommer i tillegg til den mistrivsel og det produktivitetstap som de fleste ansatte mener ligger innebakt i en normalsituasjon, og som forskning stort sett bekrefter.

Fysisk arbeid har fått øket annerkjennelse: Helsepersonell er blitt hverdagshelter. Disses betydning og viktige rolle i samfunnet er oppgradert. Også mange andre yrker med praktisk karakter har blitt mer synlige. Som for eksempel kassapersonalet i butikken samt sjåfører av alle slag. Kabinpersonell, søppeltømmere og renholdere har tidvis kommet fordelaktig i rampelyset. De nye heltene er de som bokstavelig sett beveger samfunnets hjul.

Fysisk arbeid er på langt nær automatisert og robotisert. Arbeid som gjøres av helsepersonell, renholdere, maskinkjørere, sjåfører, reparatører, lager-, vedlikeholds- og kassepersonale er åpenbart kritisk for at samfunnets kjernefunksjoner skal tikke og gå. Ansatte er heller ikke bare «hjul» i maskineriet, men også innovatører og utviklere. Mange er kreative og bruker nye redskaper og metoder for å gjøre jobben sin eller håndtere hverdagslivet.

Synligheten og hyllesten gir respekt og selvrespekt. Det handler også om hvordan ledere ser på sine ansatte. Relasjonen mellom ledere og ansatte har forskjøvet seg mot Teori Y. Dette menneskesynet er uttrykt gjennom begrepene teori X (mennesker må ledes og handler ut fra opplevelse av egennytte) og Y (mennesker er proaktive og kan ta beslutninger også ut fra reflekterte felleskapsvurderinger). Dikotomien er kjent utviklet i 1966 av D. McGregor, fra Massachusetts Institute of Technology (“The Human Side of Entreprise“). Vinn-vinn for ledelse, eiere og ansatte kan bli resultatet om medvirkning og ansvarliggjøring blir realiteter i utviklingsprosesser.

Digitalisering:I løpet av kort tid har den norske befolkning tatt i brukt digital kommunikasjon i stor grad som også har inkludert mennesker som tidligere i liten grad har vært fortrolig med slike arbeidsmåter. Det er stadig kommet rapporter om «nye» bruksområder. Konserter og korøvelser gjennomføres der deltakerne sitter fysisk ulike steder. Tilskuere har felles opplevelser av TV -programmer, filmer, konserter etc. gjennom å starte programmene på samme tid men sitter fysisk atskilt. Svært store deler av verdens befolkning bruker allerede sosiale app'er.

Videomøter er gammelt nytt, men gjennomføres nå i betydelig større volum. Tilsvarende - Skype og Zoom - brukes også i undervisning, ved disputaser og eksamen. En god del av denne praksisen kommer etter hvert til å bli foredlet - og bli «en vane». Etter en eventuell koronakrise er over, vil dette bli en mer integrert del av kommunikasjons- og arbeidsmåte. I tillegg til kommunikasjon vil digitalisering vokse seg sterkere også innen KI (kunstig intelligens), modellering og beslutningsstøtte. KI innebærer her bedre programvare for å tolke store datamengder og finne fram til mønster. Programvare utviklet for å analysere smittespredning kan parallellforskyves over mot andre anvendelser. Velkjent er tolking av bilder og video som kan brukes til militære formål, ansiktsgjenkjenning, medisinske studier av blod og bakterier, mønster av strømpulser i nerve-/hjerneceller samt astronomiske observasjoner er eksempler. Koronakrisen kan med andre ord løfte fram viktig forskning på flere områder. Og digitale media med bedre skjermer og bedre lyd til en viss grad kan gi oss en ny dimensjon i vår sosiale virkelighet. Det er lett å tenke seg at ny sosial-, kommunikasjons- og arbeidsatferd vil vare og minke behovet for fysiske forflytninger - flyreiser - både i jobb og rekreasjonsøyemed.

Åpenbare behov lærer store mengder av nakne kvinner og menn å spinne.Evnen til omstilling og tilpasning til nye rammevilkår er det springende punktet for å møte klimatrusselen. Innovasjonsevne i jobbsituasjonen både i offentlig og privat virksomhet samt i privatlivet fortjener derfor å løftes fram spesielt. De fleste av oss ser ut til å kunne finne fram til forbedringer i eget arbeid og praksis. Innovasjoner skjer også i offentlig forvaltning. Rutiner legges om i stor skala og erstattes av forenklede, søknadsmåter, registreringer, godkjenninger og utbetalinger. Effektiviteten øker radikalt. Offentlige institusjoner samarbeider så det griner etter. Det samme skjer i bankene. Forskjellen på en bank og et NAV-kontor er nesten visket ut på noen områder. Utfordringen er å mobilisere denne innovasjonsevnen vis a vis klimakrisen som har lenger tidshorisont og en annen karakter en vår umiddelbare helse. Når vi bli bevist vår nakenhet vis a vis klimakrisen, vil vi sikkert også med dette som utgangspunkt bruke vår kreativitet og utviklingsevne.

Verdens mektigste i ny rolle - infam klovn & nyskaper?Trump rakker ned på media og politiske motstandere. Han lyver, bedriver selvskryt, dikter opp falske forklaringer og gir infame omtaler av sine motstandere og av media. Han fremmer konspirasjonsteorier i omtrent hver eneste offentlige framtreden samt appellerer til vulgære og mindre sympatiske strømninger i menneskesinnet. At en slik person kan bli valgt til verdens mektigste embete og foreløpig har kunnet sitte i tre år, er ikke til å fatte. Å se hvordan andre lands politikere ler bak hans rygg samtidig som de fleste spiller opp til hans rolle på verdensscenen som nettopp kongen blant de mektigste, er deprimerende. USAs president har åpenbart funnet fram til en sjokkerende ny rolle. Han sitter med støtte fra halvparten av USAs politiske elite og samler stadig et entusiastisk publikum som hujer samtykkende. Væremåten er gjennomgående avskyelig, - men også grense-sprengende. Hans nedrige side er åpenbar - og det gir i seg selv grunnlag for refleksjoner. At vi selv «venner oss» til væremåten og at han har så pass stor og stabil tilhengerskare er i seg selv interessant. Er virkelig 30 til 40% av velgerne i USA idioter, eller finnes det alternative forklaringer?

At Trump har 30-40 prosents lojale supportere kan ikke bare være en ren pedagogisk utfordring. Samtidig har Trump reist en del til dels nye problemstillinger som fortjener å bli tatt på alvor. Han har tydeliggjort fenomenet «Fake News», og han har reist spørsmål ved Kina sitt spesielle handels-regime. Han har indirekte satt fingeren på deres ambisjoner som verdensmakt gjennom teknologiutvikling, gjennom å utnytte sitt spesielle politiske system som inkluderer historiens mest avanserte overvåknings-system, samt Kinas «Soft Power» politikk for å kjøpe seg venner og innflytelse. Trumps motiver kan ha vert uklare og hatt blandet karakter, men temaene som har utkrystallisert seg i kjølvannet av hans vekt på bilaterale kontrakter og nasjonalisme, bør diskuteres.

Sett i relasjon til internasjonale kriser er Trump av de mest synlige eksemplene på personer som tilsynelatende ødelegger mer enn de bidrar. Nedbrytende er de gjennom å insistere på egoistiske målsetninger og strategi, gjennom å legge seg ut med potensielle samarbeidspartnere, gjennom å dimensjoner opp egne problemstillinger og nedjustere andres, gjennom å «overse» eksperter og forskere, gjennom «å ta æren for» andres arbeid og andres ideer, gjennom å lyve og skryte og slik legge et solid grunnlag for friksjonsvarme. Koordinert anstrengelse blir vanskelig å få til når «kongen» opptrer som idiot med et selvbilde som gudbenådet leder. Trump blir slik en «motkraft» mot de gunstige effektene koronakrisen kan ha på samarbeid og koordinering. Det er synd at den negative væremåte skygger for de potensielle nyskapningstankene som også kan være del av Trumps administrasjon.

Sikkerhet & beredskap:Trolig vil sikkerhet få større plass både i offentlig og privat virksomhet. I offentlig virksomhet vil man lett tenke mot bedre beredskap – bedre kriseplaner, sikkerhetslagre og buffere. Det er naturlig å tenke at dette vil gjelde helsesektoren, medisinsikring og det vil gjelde på matfronten. Private bedrifter vil tenke gjennom logistikk- og leveranse-sikkerhet i lys av erfaringene. Det samme vil politikerne på vegne av allmennheten. En dimensjon som vil ligge under, er nok geografisk nærhet mellom behov og tilbud. Også mange familier og enkeltpersoner vil forsøke å legge opp buffere av doruller, mat og medisiner. Dette innebærer selvsagt en binding av ressurser som blir lagt uvirksomme på lager. På den andre siden er kostnadene ved å være uforberedt på en ny krise være så store at bufferlagre kan forsvares - også økonomisk. I tillegg vil dette kunne avhjelpe en helsemessig stressituasjon.

Personovervåkning:Det offentlige ordskiftet om fordeler og betenkeligheter knyttet til personovervåkning er allerede godt i gang. Dilemmaet her er åpenbart den gamle diskusjonen om i hvor stor grad «storebror» skal kunne få oversikt over, innsikt i og styringsrett over den enkelte (Orwell, 2017).

Snikende endringer

Klimakrisen er lenge varslet. Klimaendringene er truende for store deler av de tettest befolkede områder i verden, for matproduksjon og for vanntilgang. De mest folkerike områder i verden ligger ved kysten og gjerne i storbyer. Et høyere havnivå vil rekke lagt innover i disse områdene. Store deler av dagens jordbruksområder i tørre utsatte strøk vil få for lite tilgang på vann. Orkaner, ras og nedbør vil true alle former for transport/logistikk. Det er stor fare for at menneskebygget infrastruktur vil bli utfordret eller ødelagt av stigende havnivå, flommer og orkaner.

Klimakrisen kommer forøvrig ikke alene:

A) Ulikhetene i tilgang til ressurser mellom land og mellom grupper av borgere er påtakelig. Mange lever materielt sett på et eksistensminimum i dag. Den fattige befolkningen på jorden vil naturlig nok ta del i det gode liv. De ønsker seg «våre» goder på «vårt» nivå. Dette legger et permanent press for utbygging av energiproduksjonen. I tillegg vil menneskeheten øke til om lag 10 milliarder i 2050 (United Nations, 2015) (United Nations, 2019) dvs. en økning på mellom 30 og 40% de neste 30 år! Behov og tilbud er geografisk skilt. Polariseringen er stor. Dette innebærer ytterligere press på matproduksjon, fordeling av drikkevann, energiutbygging og ressursutnytting generelt for å utvikle og bygge i tritt med behovene. Samlet sett vil dette medføre at store folkemengder vil flytte på seg, delvis for å overleve og delvis fordi de ser at levekårene andre steder er betydelig bedre. Mange ser mot Vesten, Europa og USA. Flyktningestrømmene vil øke betydelig i omfang, og dette vil sannsynlig skape ulike former av uro, konflikter, opprør og kriger.

B) Skjevfordelinger i alderspyramidene vil forsterke problemene. I de vestlige- og en del asiatiske land tilsier dette at flere ungdommer må fø på sine gamle forelde og besteforeldre. I mange u-land er det motsatt. Det finnes ikke jobber og livsgrunnlag for en stadig økende befolkning.

C) Menyen av energikilder må endres dramatisk: Et moderne samfunn er basert på enorm energibruk. Brorparten av de energikilder vi har utnyttet så langt er kull, olje og gass. Som det framgå av figuren, er fornybar energi i totalbildet en relativt marginal energikilde. Legger vi sammen vannkraft og fornybar utgjør disse om lag 11% av verdens bruk av energi. Vind, sol og bølgekraft utgjør om lag 2%!

Kraftverk som utnytter kullkraft blir i dag utbygget i stor skala spesielt i Kina. Å stoppe eller snu dette samt å håpe på at vind- og bølge- og solenergi vil kunne dekke det stadig voksende behovet, er preget av «lønnlige håp» om at teknologien skal redde oss. Det er imidlertid vanskelig å se for seg at utbygging av disse kan komme i nærheten av å kompensere av en eventuell nedbygging av gass, olje, kull og fisjonsenergi (atomenergi type A-bombe). Så per i dag ser det ut som om atomkraft sammen med relativt ren gass, «renset» kull- og oljefyring er de eneste realistiske muligheter. Alternativt kunne fusjonsenergi (atomenergi type H-bombe) vært en løsning. I dag finnes det ingen praktisk måte å kontrollere og å utnytte slik energi på. I Norge er det soleklare alternativet vannkraft (Tvedt, 2020) Pussig nok bruker norske politikere likevel mest energi og ressurser på å bygge ut ustabil vindkraft i stedet for å satse på oppgraderinger og videre utbygging av stabil vannkraft. Skal verden tilby dagens fattige, pluss sine 30 – 40 prosents nye borgere, noe i nærhet av det vi nyter godt av, ligger det altså et potensial for å forurense enda mer enn vi gjør i dag - og skape en stadig verre klimasituasjon.

Usikkerhet og fellesaksjoner: Usikkerheten om «kampen ut av koronakrisen» er stor og spenner fra dommedagsvarsler til «back to business as usual». Helse- og økonomi-dimensjonene blir selvsagt helt avgjørende. Dersom man ikke finnes en vaksine som skaper immunitet, har verden et permanent helseproblem som det er vanskelig å se omfanget av og slutten på. Selv om en vaksine skulle finnes så er det likevel en viss sjanse for at krisen vil føre til økonomisk resesjon - kortere eller langvarig. Oljeprisen er rekordlav og deler av næringslivet er stengt ned. På den positive siden ser vi at norsk og internasjonalt næringsliv vil være topp motiverte til å dra hjulene i gang når krisen løsner taket og myndighetene slipper opp på restriktive tiltak. Dette ser man tegn på i noen aksjemarkeder. I tillegg har vi nå en verden der de fleste innbyggerne er godt skolerte i smittehåndtering. Relevante tiltak bør kunne koordineres på nasjonalt, regionalt og globalt nivå.

Gitt at myndighetene ikke blir mer nasjonalistiske kan slikt settes i verk når det oppstår behov. Forutsetningen er at politikerne våre kan framstå med «én» stemme, ha et konsistent og med rimelig samordnede tiltak. Det er vanskelig å se at man kan komme unna drøye skatter, samt et enkelt incentivbasert regelregime med solide straffe- og belønningsregler.

Tilskuer eller deltaker?Naturen vi lever av og i skapes og endres av iboende lover. Den er langt på vei et produkt av tilpasninger – «survival of the fittest». Menneskets framtid derimot bestemmes delvis av menneskenes egne valg. Mer presist er vår framtid et samspillsprodukt, delvis gitt av naturens gang, men også av at vi mennesker deltar i vår egen skapningsprosess. Framtiden blir ikke automatisk til gjennom økonomiske og/eller historiske «lover» og kan derfor heller ikke spås eller planlegges fullt ut. Vi må være aktive deltakere - ikke bare tilskuere. Koronakrisen har vist at mennesker greier å koordinere seg på tvers av trosretninger, politikk, nasjonsgrenser og verdensdeler. En forutsetning synes å være at krisens konsekvenser i stort og smått oppfattes omtrent likt og at politikerne evner å formulere et felles mål samt kommunisere dette på en tydelig, lettfattelig og konsistent måte. Aktuelle tiltak må så inneholde en logikk som er i samsvar med fortolkningen av situasjonen, av mål og strategi.Århundrets viktigste utfordring - en truende klimakrise – krever at vi evner å opptre koordinert, i en universell pakt for å stabilisere naturen.

Oppvåkningssjokk for å møte klimautfordringen?Det er kanskje nettopp et sjokk av en pandemi-krise som kan sette oss på sporet av å håndtere framtiden. Realitetene kommer til å bli overveldende og tydelige. Humane og alternative valg vil trolig være få. Vi trenger en global innsats der kompetansen i alle land på tvers av fagområder slår sine hoder sammen med praktikere, offentlige ansatte og entreprenører for å komme opp med gode ideer.

Vi trenger politikere som er uredd og villige til å koordinere innsats og ressurser på tvers av landegrensene. Selv om vi satser maksimalt på forskning, innovasjoner og forbedringer ligger det noen realiteter i bunnen som vanskelig kan oversees. Å ta sjansen på at det skal hoppe teknologikaniner opp av alle problemhattene er naivt. Det gjelder derfor å nytte veien og tiden godt.

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt

Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.

---