Vanskelige budsjett-valg

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE. Denne lørdagen samles regjeringen til budsjettkonferanse. Da skal den, som alltid i en avsluttende budsjettprosess, ta tunge valg om hvilke gode formål som ikke skal få ekstra penger neste år. I tillegg skal den legge en strategi for de kommende forhandlingene med SV.

Enighet med SV

I år er det ikke noen tvil om at SV på en eller annen måte kommer til å stemme for Støre-regjeringens budsjett. Selv om partiet vil stille tøffe krav i de forhandlingene som skal være i Stortinget mot slutten av november, så kan ikke SV på noen måte true med å kaste den nye regjeringen. Det ville ha blitt oppfattet som useriøst. Det er heller ingen grunn til å tro at regjeringen denne høsten vil være spesielt vanskelig å forhandle med. Den har mye mindre eierforhold til budsjettet enn det regjeringer har i vanlige år. Det meste av det som skal vedtas stammer fra Solberg-regjeringen. Endringene, som kommer til å bli presentert om en drøy uke, vil også være et resultat av så rask jobbing i departementene at det ikke er spesielt vanskelig for statsrådene å bli presset av SV til å foreta ytterligere forandringer.

Likevel er det viktig for regjeringen hvordan høstens enighet med SV oppnås. Kan den allerede i den første budsjettforhandlingen legge en mal for det fremtidige samarbeidet med SV? Et eksempel er skattepolitikken. Vil finansminister Trygve Slagsvold Vedum la være å øke formuesskatten så mye som Hurdalsplattformen legger opp til? Vil han være ganske moderat i skjerpingen av toppskatten? Alt sammen med det formålet å gi SV muligheten til å oppsummere budsjettforhandlingene med at de klarte å heve skattene for de rike og å gjøre budsjettet rødere.

Hva er «smart» å gjøre?

Forhandlings-teknisk er det fristende å velge en slik strategi, men ulempen er at Støre-regjeringen da vil bekrefte SVs påstand om at den er for grå. Kritikerne på venstresiden vil si at Arbeiderpartiet og Senterpartiet ikke mener alvor med retorikken om utjevning, mens kritikerne på høyresiden vil sette søkelyset på all den skatteskjerpelsen SV fikk til i forhandlingene. Gjennomgangstonen vil være at dette bare er starten på en fire år lang SV-drevet skatteøkningskampanje.

Et alternativ for regjeringen er å smelle til med en kraftig skatteøkning allerede i endringene til statsbudsjettet. I Hurdalsplattformen står det ikke hvor mye formuesskatten og toppskatten skal økes, men dersom man går til Aps og Sps ulike skattegarantier fra valgkampen, kan det kanskje være mulig å hente inn opp mot ti milliarder kroner i økte skatter. Og da vil det fortsatt være rom for å senke skatten for de med inntekt under 750.000 og å øke pendler- og fagforeningsfradraget.

Problemet med en slik strategi er at den ikke vil få SV til å erklære at Støre-regjeringen er blitt rød nok. Finanspolitisk talsperson Kari Elisabeth Kaski vil forlange enda flere tiltak for å utjevne inntekter og formuer. Slike tiltak er det ikke så lett å finne, så lenge regjeringen har gitt en garanti om at det samlede skatte- og avgiftstrykket ikke skal øke.

SV og regjeringspartiene finner helt sikkert en vei ut av problemene. Blant annet er det mulig å bli enige om utredninger og langsiktige føringer for skattepolitikken som kan fremstilles som viktige elementer i en utjevningspolitikk som skal gå over år. Erna Solbergs regjering dro ofte i land budsjettavtaler med å supplere tallene med en rekke såkalte verbalvedtak.

Tallenes tale

Det er likevel tallene som er desidert viktigst i en budsjettavtale. Forventningen om ekstra millioner og milliarder er stor i mange ulike samfunnssektorer. Bare kommunene venter seg et løft på tre milliarder, bøndene har fått løfter om at inntektsopptrappingen skal starte allerede med de ekstraordinære jordbruksforhandlingene som pågår nå. Sykehusene skal få mer penger. Andøya skal få en kvart milliard. Bare for å nevne noe.

Et kinkig problem har overskriften ABE-reformen. Solberg-regjeringens avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform har dreid seg om at budsjettene for absolutt alle statlige institusjoner er blitt redusert med mellom 0,5 og 0,8 prosent hvert år. I neste års budsjett gir disse såkalte ostehøvelkuttene rundt 1,8 milliarder kroner i innsparing. Både Arbeiderpartiet og Senterpartiet har sagt at de er imot ABE-reformen, men det er vanskelig i løpet av noen få uker å ta den helt ut av budsjettet. Da må et enormt stort antall budsjettposter revideres.

Ettersom det totalt sett dreier seg om ganske mye penger, kan det hende at regjeringen lar kuttene stå, og i stedet lager en eller annen ordning for å kompensere de som får ekstra store problemer med ABE-kuttene. Ap og Sp har tidligere pekt på blant annet kriminalomsorgen som etter deres mening har kuttet bemanningen langt utover det som er forsvarlig. Nå er det veldig lite ressurser igjen i fengslene til å drive rehabilitering.

Forrige helg hadde NRK noen oppsiktsvekkende reportasjer om varslere i Mattilsynet som hevder at bønder som mistenkes for å mishandle dyrene sine knapt blir kontrollert. Også det skal skyldes stadige reduksjoner av bemanningen som en følge av åtte års ABE-kutt.

Dersom regjeringen ikke gjør noe for å kompensere for ABE-reformens kutt, kommer SV ganske sikkert til å forlange at det skjer. SV vil også kreve at regjeringen starter arbeidet med å fase inn den dyre tannhelsereformen. For partiet er det antageligvis et selvstendig poeng at de allerede i år kan vise til at de har klart å flytte på et anselig antall milliarder kroner.

Mer oljepenger?

Da kan Trygve Slagsvold Vedum og Jonas Gahr Støre ganske raskt bli nødt til å foreta en annen strategisk vurdering. Skal de bruke mer oljepenger enn det Solberg-regjeringen la opp til? Selv om det i statsbudsjettet er flere modellberegninger som tyder på at det opprinnelige budsjettforslaget praktisk talt ikke er innstrammende i det hele tatt, så er oljepengebruken relativt lav. Skjønt, den er mye høyere enn før, men fordi verdien på oljefondet i de siste årene har økt så kraftig, så bruker Solberg-regjeringen ganske lite i prosent.

Selv bankenes samfunnsøkonomer var overrasket over at Solberg-regjeringen «bare» la opp til å bruke 2,6 prosent av oljefondet. Det er antagelig mulig å øke prosentandelen litt uten at økonomene vil karakterisere det som uforsvarlig.

Når de vet at økonomene vil godta det, er det helt sikkert fristende for Støre og Vedum å hente ut noen ekstra milliarder fra oljefondet. Hadde de bare ikke vært så fordømmende da Solberg-regjeringen i sine mange år brukte mer oljepenger enn det Ap og Sp mente var fornuftig. De to daværende opposisjonslederne kritiserte Erna Solberg jevnt og trutt for å løse ethvert politisk problem med å hente ut ekstra penger fra oljefondet.

De to satser på at velgernes politiske hukommelse er meget kort, dersom de i sin aller første budsjettbehandling bestemmer seg for å betale for gode tiltak med å hente ut ekstra penger fra det fondet som alle er enige om skal være der for fremtidige generasjoner.