Vår gode ­offentlige sektor

Anne-Cecilie Kaltenborn er leder i NHO Service og Handel.

SYNSPUNKT. Noen ganger kan man bli tillagt meninger man ikke har. Det kan visst virke som om vi som representerer bedrifter og engasjerer oss i offentlig sektors rolle og omfang, gjør dette fordi vi ikke ser hvor bra og viktig vår offentlige sektor er, eller setter pris på deres ansatte eller det de gjør. Det er ikke riktig, men for min egen del bør jeg bli flinkere til å vise det.

Etter mange år i utlandet, både som barn og voksen, har jeg ikke bare meninger og observasjoner knyttet til hvordan Norge drives – jeg har følelser knyttet til det. Som barn i Paris, der min far jobbet for Norges Eksportråd, opplevde jeg tiggere lenge før vi hadde sett noe slikt i Oslo. De satt som regel sammen med barna sine utenfor de store magasinene på boulevard'ene. Jeg kommer aldri til å glemme det. Sikkerhetsnettet vi har i Norge kan nesten ikke verdsettes nok.

Det at jobber i Norge er jobber man kan leve av, kommer hele samfunnet til gode: ingen i Norge som har en jobb, må bo i bilen sin, eller på gata.

Selv gikk jeg på en privat skole i Paris og det var en privilegert skoletid. Selv om jeg var barn, skjønte jeg godt at det ikke var helt rettferdig at jeg fikk lære så mye, mens andre kanskje fikk lære mindre fordi skolen deres hadde mindre ressurser og mindre ro.

Både før og etter dette oppholdet gikk jeg på vanlig norsk skole – det føltes som en annen galakse. Jeg har en intens opplevelse fra denne tiden av hvor viktig det var for meg å gå på vanlig norsk skole. I dag ser jeg hvor viktig offentlig skole er for å sikre felles opplevelser, felles utgangspunkt for voksenlivet, fellesskap uavhengig av opphav.

Det at skolen i Norge skal være så bra at det for det store flertall ikke blir viktig å komme på en annen skole, er en kjempeverdi. At vi har en Lånekasse og offentlige universitet som gjør høyere utdanning tilgjengelig, likeså.

Jeg har jobbet i både privat og offentlig sektor og tenker med jevne mellomrom – i møte med etater, forvaltning, politi, helsevesen – hvor sentralt det er for livene våre at institusjonene våre ikke er korrupte og dysfunksjonelle, men tvert imot ambisiøse, seriøse, og upersonlige på en god måte fordi det betyr at tilgangen til tjenestene er likeverdig.

Det kreves ingen brun konvolutt under bordet for å få det du skal ha. Vi har en rettskaffen offentlig sektor, og det er krevende for en mafia å etablere seg i Norge, fordi vi har både lover og tilsyn som innfrir næringsdrivendes behov. Lovene håndheves på en stort sett tillitsvekkende måte, slik at man ikke trenger å finne alternativer. Jeg synes noen ganger det er lenge å vente på byråkratiet, men jeg har tillit til at behandlingen er like lang for oss alle.

Vi har tradisjoner i Norge som sikrer oss partssamarbeid, med både arbeidsgivere og arbeidstakere som tar ansvar for helheten. At vi også har tariffnemnd, riksmeglere og domstoler som skaper en stabil ramme omkring denne institusjonaliserte praksisen, er absolutt ikke å ta for gitt.

Som barn i Frankrike husker jeg at jeg så store parader på TV og husker palassene og de flotte, men skumle, militærparadene.

Norge er nok lettere å styre enn de fleste andre land, men jeg er allikevel takknemlig for at vi har gode folk som vil gå inn i politikken fordi de er opptatt av samfunn, og sjelden av andre grunner. Vi har ca 10.000 lokalt folkevalgte til enhver tid. Jeg kan uten videre peke på personer som sitter på Stortinget fra omtrent alle partier, som jeg tenker ville vært en ærlig politiker som jeg kunne feste lit til med god intensjon for å styre landet. De gangene noen misbruker makten, virker det som om de offentlige kontrollinstansene klarer å avdekke det ganske greit. Det er betryggende.

Mange tenker at næringslivet er de store og kanskje særlig de børsnoterte selskapene, og de er selvsagt viktige. Det er viktig at børsen virker, at aksjeselskap er så transparente som de er.

De fleste selskap er små eller mellomstore – men de er like mye del av næringslivet. At tomter reguleres til forretningsvirksomhet, at kontrakter inngås, at konkursloven forvaltes, at innovasjon finner sted i møte mellom innkjøper og utfører, kunde og leverandør, den som har penger og den som ønsker å tjene dem – det at dette skjer på en regulert måte, det hviler på en velfungerende offentlig sektor med gode tjenestekvinner- og menn. Det vet alle de selskapene som jeg snakker med, enten de er store eller små.

Derfor er bedriftene så opptatt av offentlig sektor. De er ofte godt plassert for å observere offentlig sektors forvaltning, og vet hvor mye det betyr, eller hadde betydd, med endringer som kanskje er innenfor rekkevidde.

De vet hva kostnadene fra offentlig sektor betyr for bunnlinja deres, som noen ganger er svart, og noen ganger er rød. Dette forklarer det store engasjementet for offentlig sektor, både for stat og kommune, og for hvordan disse kanskje kan bli bedre. Ikke fordi de er dårlige, men fordi det er viktig at de fortsetter å være så bra som mulig.

Engasjementet bunner ikke i mangel på respekt eller anerkjennelse for offentlig sektor, og må ikke avvises på det grunnlaget. Tvert imot – jeg vet selv hvor mye det betyr for meg – alt vi har og alt vi er – og ser hvor avgjørende disse rammene og reglene er for mennesker og bedrifter i Norge.

Det kan faktisk ikke sies for ofte.