Varslingsutvalgets varslede katastrofe

Hans Morten Skivik er spesialist i konfliktmegling, forfatter og programdirektør ved AFF Solstrandprogrammet.

Vinmonopolets direktør går av etter flere varslingssaker meldte pressen uken før påske. Publikum forsikres om at dette handler om uenighet mellom leder og styret og ikke varslingssakene som har vært fremmet mot henne.

• Rettsløse | – Mange det varsles mot føler seg i praksis rettsløse

At avgangen ikke har noe som helst med varslingssakene å gjøre, er det ikke helt lett å tro etter år hvor vi har sett tendenser til misbruk av dette instituttet i konflikter og interne maktkamper.

I disse dager har regjeringen lagt frem forslag til endringer i varslingsbestemmelsene på bakgrunn av varslingsutvalgets anbefalinger (NOU, 2018:6). Det er derfor på sin plass å gi noen råd på veien mot en behandling i Stortinget.

• SYNSPUNKT | Slik forebygger du vanskelige varslingsprosesser

Varslingsutvalgets rapport er et omfattende og imponerende arbeid som gir en grundig innføring i ulike aspekter knyttet til varslingsinstituttets funksjon.

Dessverre inneholder det også en varslet katastrofe for ledere, norske arbeidsplasser og ikke minst for oss som skattebetalere.

Det er åpenbart at vi trenger et institutt som gir rom for å varsle om kritikkverdige forhold i norsk arbeidsliv, og at det ofte er svært krevende å være varsler. Varslere trenger et sterkt rettsvern!

Likevel er utvalget lite nyansert på vesentlige områder, det gjenspeiles i regjeringens forlag til lovendring.

Er det for få som varsler?

Selv om utvalget synes å mene at det er for få som varsler, er virkeligheten at vi allerede har for mange ubegrunnede varsler innenfor arbeidsmiljørelaterte forhold.

I rapporten kommer det frem at ca. 20 prosent av de som har en subjektiv opplevelse av kritikkverdig forhold ikke rapporterer om dette. Derav trekker utvalget konklusjonen om at det varles for lite og at forsvarlighetskravet bør fjernes fra loven. Vi vet at halvparten av de opptil 160.000 varslene som fremmes hvert år ikke tas til etterretning.

Kan det være at vi har alt for mange varsler som det er?

At utvalget ikke diskuterer denne muligheten reduserer konklusjonen deres til et ideologisk standpunkt.

Ut fra vår erfaring er det langt større grunn til å fastslå at det varsles ubegrunnet mye som det er, særlig i sammenheng med arbeidsmiljømessige og psykososiale forhold.

Subjektive opplevelser av egen arbeidssituasjon og relasjoner til ledere og andre kollegaer egner seg dårlig for objektiv behandling gjennom varslingskanalene på arbeidsplassen.

Er all varsling lønnsom?

Utvalget tar feil når de slår fast at all varsling er lønnsom. Visst har vi mange eksempler på samfunnsøkonomisk positive konsekvenser av varsling, men eksemplene på det motsatte er også utallige.

Utvalget viser mangelfull faglig forståelse for varsler knyttet til arbeidsmiljømessige og psykososiale forhold.

«Hard varsling», som varsel om korrupsjon, brudd på etiske retningslinjer, påstander om seksuell trakassering eller lignende, har åpenbart stor grad av lønnsomhet. «Myk varsling», som omhandler påstander om mobbing, trakassering og destruktiv ledelse har derimot i de aller fleste situasjoner kun en utgiftsside. Utgiftene er tydelige for varsleren, den det varsles om og for arbeidsplassen. Det er ikke lønnsomt at hjørnesteinsbedriften, rådhuset, sykehusavdelingen eller byrådsavdelingen settes i sjakk matt i månedsvis grunnet interne konflikter. De eneste som finner dette lønnsom er de av oss som tar betalt for organisasjonsmessig og juridisk rådgivning.

«Myk varsling» oppstår i et konfliktdynamisk felt. Det er ingen varslingssak før forholdet over lang tid er eskalert til et nivå der partene ikke lenger er i samtale. Først da kommer varselet, på et tidspunkt det ikke er mulig å undersøke seg frem til objektive fakta. Her har vi med mennesker å gjøre – mennesker av kjøtt og blod med følelser, og som er fastlåst i sitt eget perspektiv og med høy krenkingsberedskap.

At utvalget ikke drøfter den underliggende dynamikken knyttet til «myk varsling» medfører at de også velger feil medisin – undersøkelser og granskninger som vanligvis bare gjør vondt verre.

Rettsvernet for den som opplever varsling er ikke foreslått styrket

En viktig forutsetning i mandatet til varslingsutvalget var å vurdere om det er behov for lovendringer som omfatter både den som varsler og den det blir varslet om. Utvalget hopper elegant bukk over halve oppdraget.

Utvalget påpeker i flere omganger at rettigheter og omsorg for den som varsles på skal ivaretas. Dette omtales uten at det tas en grundig drøfting av hvordan det er å være utsatt for et varsel. Selv begrepsbruken til utvalget, «den omvarslede», tilslører hva dette handler om.

Dette er ikke saker som omtaler deg eller omfatter deg, det er som regel saker hvor du opplever at du er påtalt for grove forhold og hvor din egen identitet, karriere og fremtid er i spill.

Mange opplever at vanlige rettssikkerhetsprinsipper i praksis er snudd på hodet, det er den tiltalte som skal bevise sin uskyld.

Som utvalget påpeker finnes det lite kunnskap om påvarslede i Norge. Ut fra utvalgets tall må vi anta at finnes tusenvis av påvarslede hvert eneste år. Å igangsette en grundig informasjonsinnhenting om denne siden av saken burde derfor være rimelig enkelt.

Samlet sett utgjør disse forholdene en varslet katastrofe for norske arbeidsplasser om ikke Stortinget gjør kloke vurderinger i sin behandling av utvalget og regjeringens lovarbeid.

En ryddig gjennomgang, refleksjon og vurdering over den praktiske bruk og misbruk av instituttet er derfor nødvendig, dersom en påstand om en direktøravgang ikke skyldes varslene, men en uenighet mellom styret og en administrerende direktør skal stå til troenes i fremtiden.

I mellomtiden bør Stortinget sende forslaget tilbake til regjeringen i påventa av at hele utvalgets mandat er grundig behandlet.