Veien til topps er brolagt med ansettelsesreglement og likhetsprinsipp

Øystein Blymke er tidligere ekspedisjonssjef i Justisdepartementet.

SYNSPUNKT. Det skal ikke være lett å ansette en toppsjef i staten. Aller minst i oljefondet.

Der et konsernstyre i næringslivet kan gå fri for kritikk bare ved å si at «den mest kvalifiserte av søkerne ble valgt», så må staten som arbeidsgiver stå til rette.

Ja, stå til rette, for hver handling i en tidslinje, og for hvilken paragraf i forvaltningsloven, i offentlighetsloven og i ansettelsesreglementet som «egentlig» skulle følges, og ikke ble fulgt, når ny oljefond-sjef skulle ansettes

Staten følger et omfattende regelverk, også i slik ansettelsessaker som dette er snakk om. Regelverket skal sikre kontroll, innsyn, habilitet og andre rettslig forankrede rettferdighets- og likhetshensyn som staten mener må gjelde. Staten må i ett og alt opptre transparent, for å gjøre seg fortjent til den tillit den søker å oppnå hos borgerne

Tillit er ikke alltid lett å oppnå. Der et konsernstyre møtes med tillit, og til og med respekt, kan staten ofte oppleve å bli med mistenksomhet, i beste fall med sunn skepsis. Til syvende og sist må vi imidlertid håpe og tro, i denne saken som i andre statlige topp-sjef-saker, at den beste blant de beste, blir eller forblir toppsjef i oljefondet.

I en leder her i DP: «Mistenkelighetens seierstog» skriver Magne Lerø om redelighet, ærlighet tillit i angjeldende tilsettingssak. Lerø reflekterer rundt skadene ved å mistenkeliggjøre motiv og beveg-grunner til søker på stillingen, så vel som til ansettelsesprosedyre, seminardeltakere, og andre berørte.

Lærdommen vi alle kanskje allerede bør trekke, uansett hvilket utfall saken tilslutt får, er å kunne se hen til det uetiske og skadelige, ved mistenkeliggjøring – mer generelt.

Ved å tillegge andre uredelige og vikarierende motiv for sin gjøren og laden, kan man lett glemme å kjenne seg selv igjen på andre. Særlig hvis hensikten med mistenkeliggjøringen er å styrke troverdigheten i egen redelighet og egne motiv. Eller sagt på en annen måte: Lev som du lærer, og se først etter bjelken i eget øye, før du leter etter splinten i andres.

Det er forskjell på folk. I virkelighetens verden mer enn noe annet sted. Selv ikke statens regelverk kan sikre likebehandling fullt ut, uansett hvor mange paragrafer man anvender for å befeste den. Likhetsprinsippet i ansettelsessaker var mer enn tydelig for noen år siden. Da skilte man knapt i statens fellesannonse for ledige stillinger, mellom spalte-størrelse, tekst med omtalte kvalifikasjonskrav, enten stillingen gjaldt en departementsråd eller en seniorrådgiver.

Departementsråd, oljefond-sjef eller seniorrådgiver: Alle har krav på en fair og rettferdig behandling i en ansettelsesprosess.

Det betyr imidlertid ikke at de beste blant de beste av søkerne til en topp-stilling skal måtte behandles likt – i betydningen; å følge lovens -og regelverkets bokstav, mer som regelrytteri, enn med evne til å kunne se hen til lovens formål: å skaffe den best kvalifiserte til stillingen.

Problemet for statsråden eller for Norges Banks sjef i denne saken, har nok også vært at de beste blant de beste selv er ganske selv-bevisste på hva de er, og hva de vil.

Skulle deres ønsker om diskresjon og litt uformelle (men langt fra ulovlige) sonderinger bli kjent, og stillingen ikke bli deres, vil selv en hederlig «betraktet som en klar nummer 2» omtale, føltes som et brutalt fall fra den Tarpeiske klippe.

For de beste blant de beste vil også det å bli betraktet som «alle andre», være på grensen til en fornærmelse. Og selv om hele det norske egalitære samfunn helst ville sett enda mer likebehandling og enda mer transparens, også i slike toppsjef-saker, så vet også det egalitære samfunn at de uformelle – utenom tur - kontakter og disposisjoner i en toppsjef-ansettelsessak, hverken kan eller bør følge «personalhåndboka» i ett og alt.

En statsråd eller et ansettelsesråd i Norges Bank må selvfølgelig forholde seg til regelverket – uansett hvor toppet og viktig stillingen er. Forvaltningsloven og offentlighetsloven gir folket en innsynsrett som konsernstyret er unntatt fra.

Staten som arbeidsgiver må også akseptere å bli sett i kortene, mer enn hva konsernledelsen blir.

Den omfattende innsynsretten man har i slike ansettelesesaker som denne er verdifull, men den må ikke stimulere til mistenkeliggjøring og usunn skepsis til andre menneskers gjøren og laden.

Vel drøyt er det derfor å insinuere at mange av de involverte i oljefond-saken har latt seg friste til kameraderi, at noen viser integritetssvikt, og at andre igjen er svake for å bli smurt.

Uansett, i slike saker som denne oljefond-saken, kan det være etisk tilrådelig, ikke å ha som utgangspunkt at noen har brutt et reglement eller hatt vikarierende motiv for hva de har vært med på. Kanskje er det bedre for alle, og ikke minst for folkehelsen i disse dager, ikke å utagere for sterkt, med en form for euforisk indignasjon.

Å møte hverandre med tillit, og tillitsfullt er ingen dårlig leveregel. Så får man heller innse at man av og til kan blir skuffet – både over seg selv og den andre.