Vellykket to spors-strategi

Hadia Tajik sier til Dagbladet at Sylvi Listhaug må velge om hun vil lykkes som minister eller Frp-er. Det hører ut som om Tajik er oppnevnt seg til rådgiver og analytiker for Listhaug. I så fall bommer hun på analysen. Det som kjennetegner flere av statsrådene fra Frp, er at de makter å fremstå som sterke ministre uten å miste støtte i sitt eget parti.

Da Sylvi Listhaug ble landbruksminister ropte kommentatorer ut at dette umulig kunne gå bra siden Frp sto for en helt annen landbrukspolitikk enn det flertallet på Stortinget ønsket. Listhaug gikk i gang med friskt mot og tydelige meldinger. Hun kunne servere så pass radikale meninger at bønder mistet greipa da de hørte hva hun sa. Listhaug var tydelig på sine ambisjoner. I praksis ble ikke endringene større enn at landbruket kunne leve med det. De tillitsvalgte i Frp var aldri i tvil om at Listhaug kjempet det hun kunne for å få satt sterkest mulig Frp-preg på politikken. De kunne leve med at hun ikke fikk gjennomført en revolusjon i bøndenes verden.

Roer situasjonene

Det samme er i ferd med å skje på innvandrings- og integreringsområdet. Frp har vært en pådriver for en strenger innvandringspolitikk. De har oppnådd en del, men de valgte å markere at de på noen områder vil være enda strengere. Erna Solberg likte ikke at Frp ikke ville være med i forliket, men hun måtte godta det. Frp hadde gått i lås.

Listhaugs jobb er ikke enten eller, men både og – å satse som minister samtidig som hun innfrir forventningene i Frp. Selv om det er rimelig stor enighet mellom Ap og Frp når det gjelder integrering, er det alltid forskjeller som gjør at Tajik ikke trenger å si seg fornøyd med den integreringspolitikken Listhaug står for.

Da Frps nestleder Per Sandberg offentlig meldte fra om at han var klar for en statsrådspost, var det forståsegpåere som hevder det umulig kunne gå bra. Han var kjent som løs kanon og for å opptre tydelig og provoserende. Sandberg trekker ikke like raskt og uttaler seg ikke like kjapt og friskt som statsråd. Rollen er en annen. I denne rollen opptrer han som beslutningstaker og leder for en forvaltningsenhet. Det krever som regel et man er mer presis i sine uttalelser enn det en kan tillate seg når en deltar i en politisk debatt utenfor det fagfeltet en har ansvar for som statsråd. Per Sandberg har dagene fulle med å være fiskeriminister, men i valgåret 2017 vil nok Sandberg rydde plass slik at han får opptre i den friere rollen som nestleder for partiet. Per Sandberg vil lykkes både som minister og tillitsvalgt for Frp. Det ser ut til at han greier det bra.

Siv Jensen klarer også ganske godt å kombinere rollen som ansvarlig finansminister med å være en tydelig leder for Frp.

SV på plenen

Kort tid etter at SV gikk inn i den rødgrønne regjeringen i 2005, deltok representanter for partiets venstrefløy på Stortinget i en demonstrasjon mot regjeringens utenrikspolitikk på plenen utenfor Stortinget. Det ble et voldsom oppstyr. Partileder Kristin Halvorsen ble kritisert for ikke å holde orden i rekkene. Skulle en være med i regjering, måtte en gå på linje. Åpenlys kritikk av regjeringens linje ble dempet ned etter hvert. SV slukte kameler i stillhet. Og velgeroppslutningen sank år for år.

Da Frp kom inn i regjering, markerte de fra første stund av at de var opptatt av å holde fram Frps primærstandpunkter for velgerne og være åpen om hvilke kompromisser de måtte inngå. De ville ikke gå i SV fella.

Det virker som denne strategien har virket. Det skyldes ikke minst at Erna Solberg ikke gjør det til noe problem. Hun synes heller ikke det gjør all veden at det blir et voldsomt baluba hvert år om budsjettet. Det viktigste er at man blir enige til slutt, mener Solberg. Spill og markeringer i forhold til velgere hører med i politikken før beslutninger fattes. Når beslutninger er fattet, skal de gjennomføres. Der holder Solberg hendene på rattet. Flypassasjeravgiften viser det. Der fikk ikke Frp trekke seg. Den ble de tvunget til å leve med og forsvare.