Venstresidas ensomme rytter

Da LO i Oslo skulle markedsføre årets korona-spesielle 1. mai-arrangement i Oslo nylig, hadde de valgt følgende inngang: «Gro Harlem Brundtland, Thorbjørn Berntsen og Kristin Halvorsen er blant deltakerne på årets digitale 1. mai-arrangement».

Alle tre er spennende navn som du ikke trenger å være spesielt rød for å like.

Men det er betegnede for norsk arbeiderbevegelse at det er tre veteraner som alle har trukket seg ut av politikken som brukes for trekkplaster på 1. mai.

I tillegg til å kreve «hele og faste stillinger» og en «pensjon å leve av» bør arbeidsbevegelsens stormtropper etter årets arrangement ta en pust i bakken og litt god gammeldags sjølkritikk.

Norsk arbeiderbevegelse er i ferd med å bli både kjedelig og umoderne. Finnes det egentlig politikere i en ledende stilling på venstresiden som kan gå rett inn i betegnelsen «folkelig»?

Jeg kommer på én. Mímir Kristjánsson – den halvstuderte røveren fra Stavanger som faktisk startet sin politiske karriere i AUF, gikk videre til Rød ungdom og Rødt, tok et partipolitisk opphold som nyhetsredaktør i Klassekampen, før han vendte hjem til Stavanger som ordførerkandidat ved valget i 2017.

Han ble ikke ordfører, men endte i bystyret, og var så pragmatisk at han bidro til å sikre rødgrønt flertall, blant annet ved å inngå samarbeid med Bompengepartiet i byen.

Kristjánsson er en sjelden politikertype. Han er moderne i den forstand at han byr på seg selv. Hvis han kjeder seg en kveld, kan han på null komma niks sette Twitter i fyr. Og han ble nylig verdensberømt i Norge da han ble «bestevenn» med Frps Per Sandberg i reality-serien «Farmen kjendis» på TV2.

Men Kristjánsson er ikke bare en glad laks. Han har mange kontroversielle aksjoner på samvittigheten. En av de mest kjente var i 2004, da han som 17-åring og leder av Stavanger Rød ungdom stormet KrFs landsmøte med legefrakk og sprayflaske og ropte: «Det har brutt ut en epidemi! Den heter homofobi».

Kristjánsson og tre andre måtte en tur på glattcella, men klarte å skape debatt. Ikke bare om homofili, men også om sikkerheten til norske politikere. Inne i salen satt nemlig statsminister Kjell Magne Bondevik.

De siste årene har Mimir Kristjánsson begynt å skrive bøker. Og han skriver dem like fort som han snakker. Det begynte med boken «De superrike» i 2011. Senere fulgte han opp med «Slik blir du superrik»... I 2018 omfavnet Rødt-politikeren Ap-kongen Einar Gerhardsen med boken«Hva ville Gerhardsen gjort?». Han han også skrevet bok om Island og begått en roman, «Vestkanttroll»… … før han skapte stor oppmerksomhet med den sterkt personlige boken om sin egen mor i 2019, «Mamma er trygda».

I dag, godt timet med 1. mai, kommer det nok en bok fra Mimir Kristjánsson. Via skjerm, fra sitt eget kjøkkenbord hjemme i Stavanger lanserte han denne uken bok om den kanskje viktigste personen for arbeiderbevegelsen i forrige århundre: «Martin Tranmæls metode – da arbeiderbevegelsen nedkjempet ytre høyre, og hvordan vi kan gjøre det igjen».

Alle politikere kan ikke være som Mimir Kristjánsson – det hadde blitt slitsom for oss. Men flere må våge å være litt mindre politisk korrekt.

God 1. mai.