– Vi glemmer at skogen og naturen er et sted vi alltid kan søke til og finne et større perspektiv på tilværelsen

Hva handler romanen om?

– Handlingen i romanen «Marka» foregår for det meste inne i skogen, et stykke unna beboelsesområdene. Der inne i marka vil skjebnen det slik at noen mennesker, som i utgangspunktet ikke har noe med hverandre å gjøre, mer eller mindre frivillig knyttes sammen gjennom det som skjer denne spesielle hetesommeren som er romanens nåtid - og gjennom hendelser fra langt tilbake, som nå blir avdekket.

– Romanen handler ikke minst om hvordan skogen kan være helende, gode rom å være i når man må finne ut av tilsynelatende uløselige knuter i tilværelsen.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen om å skrive romanen?

– Norge var i ferd med å lukkes på grunn av pandemien da jeg startet på denne historien, og plutselig begynte mange flere enn før å gå ut i skogen, også på stier der de som var vant til å gå innover sjelden møtte noen. Selv bor jeg rett ved marka og går ofte turer utenfor de regulerte turveiene, men nå kunne man støte på mennesker i alle aldre på de mest bortgjemte steder.

– Jeg hadde en idé om å skrive om en eldre mann som hadde trukket seg tilbake fra andre mennesker på grunn av en mørk forhistorie, og da passet det å la ham bo inne i skogen, som han selv hadde søkt tilflukt i en gang for mange år siden.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Vi lever våre kompliserte, til tider altfor hektiske liv, og glemmer at skogen, naturen, er et sted vi alltid kan søke til og der finne et større perspektiv på tilværelsen. Jeg ville gjerne skrive om marka, prøve å beskrive hvordan det er å være alene, eller sammen med andre, der inne, hvor helende og rolig skogen er.

– Romanen «Marka» er et forsøk på å hylle skogen og naturen, litt høytidelig formulert. De tre hovedpersonene i romanen går til marka, eller befinner seg der allerede, med sine spesielle livshistorier, og møtet med de andre og med skogen blir skjellsettende for dem på flere måter.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: hva drev deg til å fortsette?

– Jeg har sjelden skrivesperre når jeg først er i gang med en ny roman. Når karakterene som skal få sin historie er på plass blir de nesten levende for meg, og lever sine liv parallelt med at jeg skriver historien deres frem.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Antakelig ikke særlig spesielt for meg i forhold til andre som skriver vil jeg tro; det handler om å skape noen litterære karakterer som kan være troverdige og levende i romanen som skal utvikles. Det starter oftest med en ide om et tema jeg vil skrive om, og så finner jeg karakterene ved å «leve meg inn i dem».

– Når de kjennes troverdige, fortsetter jeg å «skrive dem frem» i ulike situasjoner der de viser hvem de er.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Antakelig alle forfattere jeg har lest tekstene til helt fra jeg var liten, og det er mange. Alt en leser påvirker og former tankene og lese- og skrivegleden.

Nevn én person du håper leser boken – og hvorfor?

– En som aldri har våget seg inn i marka tidligere, men endrer dette synet etter å ha lest om Raymond, Leon og Halldis der inne i skogen.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– Et veldig vanskelig spørsmål. Hvis det absolutt må være bare en, vil jeg si «Brødrene Løvehjerte» av Astrid Lindgren, den lærer deg det meste om menneskenes hjerter og sinn.

– Hvis det kan være en bok til, vil jeg nevne Dag Solstads «Sjenanse og verdighet», en mesterlig roman som blant annet handler om en lektor som kjemper for å formidle kulturarven til en stadig mer rastløs elevmasse. En roman som er skrevet mange år før dagens uthulete læreplan på det litterære området.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Er akkurat nå ferdig med «Hummerens skjold», en dansk roman av Caroline Albertine Minor. Den handler om familierelasjoner i vår tid, et tema som alltid er relevant!

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Jeg prøver å bestemme meg for at jeg har tid til det jeg synes er viktigst. I vår tid, med altfor mange muligheter for mange i vår del av verden, er det så lett å si at man ikke har tid til det ene og det andre. For noen, som har mye ansvar for andre, stemmer dette i perioder i livet, men for altfor mange har det blitt slik at man vil ha med seg alt, og det oppleves som å ikke ha tid nok. Opplevelsen av tid blir annerledes, hvis man rydder opp i planene sine (og jeg snakker av erfaring). Du har tid til å gå i marka, hvis du bytter det ut med noe annet.