Vi trenger modige ledere

Torgeir Flatjord jobber som lederutvikler og skribent.

SYNSPUNKT: Jeg er glad for at far døde før korona. Dette har jeg sagt og tenkt flere ganger etter 12. mars. Far ville vært en godt voksen mann nå, i starten av sitt 89. år. Trolig fremdeles relativt kvikk, som alltid like positiv, litt ustø gange til tross. Han ville definitivt tilhørt risikogruppen om han hadde vært her nå. Drøyt 60 år med tobakk fikk holde. Kolsen overtok i stedet.

Jeg er glad for at far døde før korona. Ikke kun med tanke på fars fysiske helse, men mer fordi det han gledet seg aller mest til og som ga ham det håpet han trengte for å leve livet, brutalt ville blitt fratatt ham på grunn av korona. Nemlig det å kunne reise. Blant annet til Solgården i Spania.

Verden er forandret – er vi og våre ledere forberedt på det?

I Norge er mer enn 200 000 mennesker registrerte som arbeidsledige. Det er stor usikkerhet for varig tap av arbeidsplasser og sviktende inntekter i lang tid i de fleste bransjer og virksomheter, små som store, over hele landet.

Ferske undersøkelser viser dessuten en to- til tredobling av symptomer på angst og depresjon hos voksne mennesker så langt under koronakrisen. Samtidig mottar Kirkens SOS dobbelt så mange samtaler som omhandler selvmord enn før smittverntiltakene ble iverksatt.

Vi trenger å tro på at det tross alt finnes et lys i tunellen. Vi trenger å vite at det er håp i hengende snøre. For før eller siden vil vi være der, på «den andre siden». Hva møter oss der når verden tross alt er forandret? Det verste som kan skje nå, i tillegg til selve pandemien, er at utryggheten får enda bedre grobunn, at arbeidsledigheten får et nesten uopprettelig rotfeste i et lengre perspektiv, og at vi blir helt paralyserte og handlingslammet av alt det dystre og usikre.

Det er her vi trenger modige ledere, både i det offentlige og ikke minst i næringslivet. Risikoen er, slik jeg ser det, at vi kommer til å gyve løs på «en forandret verden» med de samme «gamle» metodene, dvs. måten vi betrakter verden på og hvordan vi løser samfunnsoppgaver, og ikke minst måten vi leder våre virksomheter på.

Vi er allerede 20 år inn i det 21. århundre, men fortsatt bruker vi flittig mange av de samme idéene og metodene som dukket opp for en mannsalder siden og i en helt annen tid. Det dreier seg bl.a. om velkjente økonomiske virkemidler og målekriterier vi kjenner helt tilbake fra 80- og 90-tallet.

Ett av dem er masseoppsigelser. Dette var en helt ny oppfinnelse fra 70-tallet og benyttes hyppig nå som følge av koronakrisen. Eller det gjelder bruken av bedriftsøkonomiske tiltak som, viser det seg titt og ofte, først og fremst gagner aksjonærene og ledelsen selv og deres insentiver.

Nå trenger vi modige ledere og modige bedriftseiere som tør å parkere 80-tallets bedriftsøkonomiske sannheter. Verden er nemlig forandret.

De aller fleste av oss vil i tider som disse bare være glad for at vi har en jobb å gå til overhodet, enten vi er på vårt midlertidige hjemmekontor, fysisk tilstede på jobben med få kolleger og smitteverntiltak, eller vi har i det minste en jobb å komme tilbake til etter permittering.

All elendighet til tross; ukene etter 12. mars har for mange tross alt vært en aldri så liten øyeåpner. Vi har fått både tid og anledning til å reflektere over hva som er aller viktigst for oss når alt kommer til alt.

De aller fleste virksomheter mangler i dag et overordnet perspektiv der de setter sin egen eksistens inn i en enda større sammenheng, der selve hensikten med det vi driver med kan beskrives som målet bak målet. Mål som både er mer attraktive og mer engasjerende for alle oss jobber der enn mange av de mer eller mindre velformulerte visjonene som de fleste virksomheter bare må ha med i sine årsmeldinger.

Hvorfor eksisterer bedriften vår overhodet? Hva er hensikten med det vi holder på med? Hva vil det vi gjør ha å si for andre enn oss selv? For andre enn aksjonærene og eierne?

Spørsmål som dette forventes i dag å bli besvart blant yngre årskull særlig. Dagens unge vektlegger i større grad at deres arbeidsinnsats i tydeligere grad skal bidra til å gjøre en forskjell, at deres innsats skal være positive bidrag i et større perspektiv enn kun virksomhetens overskudd. Mye tyder på at koronakrisen har fått enda flere til å stille seg spørsmål som dette.

Hvor tydelig evner vi i våre, ofte påkostede, visjoner å manifestere virksomhetens eksistens i et medarbeiderdrivende og motiverende perspektiv, i et målbilde som både kunder, potensielle medarbeidere og ikke minst alle som allerede jobber der, kan bli motivert av og engasjert i og som i krevende tider gir et berettiget håp for fremtiden?

Modige ledere er de som benytter denne unike anledningen til å tenke annerledes om det meste. Nå er det tid for å etablere helt nye og kanskje enda større ambisjoner som tar utgangspunkt i at verden har blitt annerledes.

Det handler altså ikke om kun å reparere den gamle, men å etablere nye målbilder som bidrar til å skape ekte engasjement og styrke troen på en felles fremtid der hver og én virkelig gjør en forskjell, basert på sine evner og sin kompetanse.

Modige ledere klarer å snu utrygghet og brutal endring til noe som gir folk nytt håp, for eksempel gjennom å etablere en enda tydeligere visjon om hva virksomheten skal bidra med. For fellesskapet. For oss alle. Det vil styrke oss i troen på en positiv fremtid i en forandret verden.

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt

Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.

---