Vil ha en handlings­regel for forskningen

Men her er det ikke først og fremst snakk om å begrense seg. Regelen han ser for seg skal sikre at den økonomiske kranen holdes åpen for nye idéer og løsninger – som jo statsminister Erna Solberg er så klar på at vi skal leve av i fremtiden – og som går på tvers av siloene som separerer forskere i dag.

En konsekvens kan være at regelen blir et viktig korreks til den uoversiktlige og tidvis rotete sektorinndelingen i norsk forskning. En annen konsekvens kan være en kraftig styrking av Forskningsrådets eget handlingsrom – og Røttingens egen innflytelse.

Gode tider må ta slutt

Et nokså samlet forsker-Norge er ganske fornøyd med statsminister Erna Solberg. Ikke bare har hun økt FoU-investeringene, det er ventet at hun kommer til å holde løftene som er nedfelt i langtidsplanen for forskning i det kommende statsbudsjettet også.

Faktisk er de økonomiske rammene så gode for forskningen for tiden at sentrale aktører har begynt å bekymre seg for hva som vil skje når finansminister Siv Jensen gjør alvor av truslene om å knipe igjen. Vil regjeringen ta fra dem som har fått mest?

Et nytt forhandlingskort kan komme godt med når fremtidens finansiering skal vurderes. Og Røttingens sterkeste kort er den svake organiseringen av norsk forskning i departementer.

Sektorprinsippet og terningkast

Systemet for finansiering av forskning er delt inn i sektorer her i landet, og sektorene er nokså tilfeldig fordelt på hvert departement. Når staten deler ut midler til forskning, skjer dette gjerne ved at hver enkelt statsråd tar ansvar for sin sektor og forskningen hun mener er nødvendig for å løse utfordringene der.

Rett før valget slo Røttingen til og ga terningkast til hver statsråd basert på hvor mye han eller hun hadde brukt på forskning av budsjettet sitt og hvordan forskningsveksten hadde vært i sektoren. Mens Terje Søviknes i Olje og Energi stakk av med sekseren, fikk statsministeren og kunnskapsministeren hver sin femmer. Dårligst stod det til Solveig Hornes barne- og likestillingsdepartement, og hos Per Willy Amundsen og Sylvi Listhaug som ble satt sammen i Justisdepartementet og avspist med en ener på terningen.

– Det er åpenbart at de departementet som er omgitt av ressurssterke samarbeidspartnere og interessegrupper som sterke krefter i næringslivet, har lettere for å få gjennomslag for økt innsats, mens eksempelvis Barne- og likestillingsdepartementet som ikke bare jobber mye opp mot bare offentlig sektor, men også representerer svakere grupper har større utfordringer med å få gjennomslag, uttalte Røttingen til Khrono, en nettavisen for forskning og utdanning.

Slik setter man sektorinndelt forskning på dagsorden i 2017. Forskningsrådet har måttet tåle til dels krass kritikk for utspillet i sosiale medier. Men sektorinndelingen har vært omdiskutert i en årrekke. I realiteten har vi ordnet oss med 16 forskningsministere med likt ansvar og en forskningsminister som skal balansere det hele.

Ikke alle land har løst det på denne måten, men i en kronikk i dagens Dagens Perspektiv forsvarer forskningssjef John-Arne Røttingen prinsippet og løsningene vi har falt ned på. Samtidig viser han til at systemet kan føre til koordineringsproblemer.

– Det er allmenningens tragedie. Når alle har et ansvar, kan det hende at ingen tar ansvaret, sier han.

Problemet oppstår gjerne i skjæringspunktet mellom to sektorer, for eksempel miljø og fiskeri. Hvem skal støtte forskningen som er kritisk til arbeidsmetoder i norsk havbruksnæring? Faller den naturlig på miljøministerens bord eller hos fiskeriministeren? Eller hos begge?

Politisk betent forskning

I fjor vår ble det ampert mellom fiskeriminister Per Sandberg og den oppdrettskritiske professoren Per Olaf Olaussen i en debatt på NRK. Bakgrunnen for debatten var at Olaussen ved flere anledninger har tatt til orde for redusert aktivitet i oppdrettsnæringen – en næring som regjeringen har ambisjoner om at skal mangedobles, og at Sandberg hadde uttalt at det fantes mørke motkrefter i forskerkretser til hinder for vekst.

Røttingen ønsker seg en handlingsregel som skal støtte opp om forskningen som det er vanskelig å klistre en sektor-lapp på.

– Det vil hjelpe politikerne til selv å binde seg til masten, sier han.

Det finnes en slik post i dag. «Strategiske satsinger», som den heter i statsbudsjettet er for tiden på 1,4 milliarder kroner. Pengene går blant annet til Forskningsrådets mer tverrfaglige og tverrsektorielle satsinger.

Men denne posten har ikke fulgt utviklingen i de totale investeringene i forskning de siste årene. Får Røttingen det som han vil, øker denne posten med 20 prosent av økningen i forskningen ellers. Klarer klima- og miljøminister Vidar Helgesen å mobilisere 10 ferske millioner til forskning på vassdrag, så øker posten strategiske satsinger med 2 millioner kroner også.

Forskningssjefen mener det vil kunne styrke den tverrsektorielle forskningen og den forskning som faller mellom stoler.

– Innen velferdssektorene som for eksempel helse, barnevern og integrering handler ofte problemstillingene om flere av de samme gruppene. Men det kan være vanskelig for en sektor å mobilisere ressurser alene. Da er det viktig å se mer helhetlig på det og bringe fram kunnskap som samtidig er relevant for alle, sier han.

– Forskningsektoren er ikke organisert i henhold til departementenes sektorer, men kan ha viktige bidrag til flere av departementene. Nytten av slik forskning er kanskje ikke synlig i dag, men vil kunne bli det over tid, sier Røttingen.

Han er ikke alene om å lovprise den tverrfaglige tilnærmingen.

– En mer tverrfaglig tilnærming har vært etterspurt lenge, men vi har ikke hatt incentivordninger til å gjennomføre på det, sier leder i Forskerforbundet Petter Aaslestad.

Han tror forslaget til Røttingen vil kunne bedre kvaliteten på forskningen.

– Det er bra han tar tak i det og kommer med forslag til løsninger. Internt i Forskningsrådet har man strevd med tverrfaglighet. Blant annet har en gjennomgang av de store programmene vist at det blir for liten grad av samfunnsvitenskap og humaniora i forskningen, sier Aaslestad.

Men han er ikke sikker på om det er åpenbart at Forskningsrådet skal sitte på pengesekken. Hvis Forskningsrådet skal ha 20 prosent av nye bevilgninger til forskning kan jo politikerne finne på å svare med å barbere mengden som går til sektoren. Da blir resultatet at Forskningsrådets rolle og den tverrfaglige forskningen styrkes på annen forsknings bekostning.

Næringslivet vil har tverrfaglig forskning

Det ville i så fall passe næringslivet som hånd i hanske. Administrerende direktør i Abelia, Håkon Haugli, er soleklar på at det må til en bedre samkjøring mellom departementene for at forskningen skal fungere godt.

– Mange av våre største samfunnsutfordringer, innen for eksempel helse, klima, næringsutvikling og digitalisering, er sektorovergripende. Det innebærer at stadig mer av den relevante forskningen må være tverrfaglig og skje på tvers av tradisjonelle sektorer, sier Håkon Haugli i Abelia.

– Det er ikke et problem i seg selv at offentlig forvaltning er inndelt i sektorer, men når problemstillingene er sammensatte eller innbyggernes behov krever løsninger på tvers av sektorgrenser, er den det, mener han.

Forskningsmidlene fordeles ifølge Haugli etter en streng sektorlogikk. Skal kunnskapsutviklingen være relevant og holde høy kvalitet, må derfor tverrgående programmer prioriteres høyere. Det ligger også et stort potensial i samarbeid om forskningsprosjekter på områder der flere departement har overlappende interesser, mener Abelia-direktøren. I tillegg er det behov for programmer som alle departementer har interesser i – for eksempel innen muliggjørende teknologier.

– Abelia har alltid vært mest opptatt av å styrke både den tverrfaglige og den anvendte forskningen. Forskning er et godt verktøy for å løse våre samfunnsutfordringer, også de som ikke har adresse i kun ett departement. Vi mener samfunnsnytte må være det viktigste kriteriet ved tildeling av forskningsbevilgninger, sier Håkon Haugli.

Bryte sektorinndelingen

En handlingsregel kan også bidra til å bryte ned sektorinndelingen på sikt. Da likestillingsombud Hanne Bjurstrøm var arbeidsminister i den rødgrønne regjeringen fra 2009 til 2012 kommenterte hun på en negativ side av sektoriseringen hun var blitt oppmerksom på. Karrierebyråkrater hadde en tendens til å løfte frem og overbevise hver nye statsråd som dumpet innom departementet deres om at forskningen fra deres lille tue var veldig viktig. Dermed ble den sektorinndelingen videre forsterket.

Bjurstrøms idé var om noe enda mer radikal enn Røttingens. Hun så for seg at embetsmenn i større grad skulle rullere mellom departementene. Dermed ville de ikke bli «låst» inn i et snevert fagfelt i like stor grad som nå.

En styrking av tverrsektoriell forskning på bekostning av den sektorielle øremerkingen vil kunne ha en lignende effekt, uten å pålegge tvangsrullering av byråkrater.