Vil tilføye norsk litteratur sine perspektiver

Hva skriver du dikt om?

SAMIRA HETER JEG
OG NÅR JEG HVISKER NÅDE
LER BØLGENE
NÅR JEG SER HAVET
SLOKNER LYSET.

– Min siste diktsamling «Når jeg ser havet, slokner lyset» handler om ungjenta Samira, og hennes fluktreise over Middelhavet. Samlingen er delt i tre deler: havet, flyktningleiren og Bodø.

Er det noe fra ditt eget liv eller samtiden du henter ideene til diktene fra?

– Bestemoren i samlingen, hun som smiler frem en hel kyst, er inspirert av min egen bestemor.

Hvorfor dikt og ikke roman?

– Jeg føler meg fri i diktform. Jeg trenger ikke forholde meg til noen rammer, og hvis skal det være noen rammer, så bestemmer jeg hvilke selv. Personlighetsmessig er jeg ganske utålmodig. Det morsomme er at dikt både stimulerer og utfordrer denne utålmodigheten. Livet er en samling flyktige øyeblikk, og det er det poesi er for meg, flyktige øyeblikk. Være det korte eller lange, tynne eller gravide øyeblikk.

Hva vil du formidle gjennom diktene dine?

– I min andre diktsamling «Melanin hvitere enn blekemiddel» skrev jeg:

SAMLER PÅ SMULER
SKAL GI DET I GAVE
TIL JORDENS FORDØMTE.

– Som menneske tenker og lærer jeg ved å skrive. Målet er å tilføye norsk litteraturverden mine perspektiver.

Er det et av diktene dine du vil dele – og hvorfor nettopp dette diktet?

NÅR ØYNENE GÅR IGJEN
SER JEG DEM
SMÅ KROPPER SOM FLØT
IKKE UTVOKSTE FINGRE, TÆR
SØVNDANS.

– I samlingen var jeg interessert i å utforske hvilke kroppslige, psykiske og emosjonelle spor som følger med en fluktreise, og hvordan de kan virke på et ungt menneske. Samira, som selv er et barn, ser druknede barn. Et barn overlever, mange dør, hvorfor? Hvorfor dør barn, hvorfor kan ikke barn få være barn? Hvem får være individer, og hvem blir presset inn i en gruppe? Hvem må vokse opp fort, og hvem har privilegiet det er å nyte livets naturlige langsomhet? Når jeg ser havet, slokner lyset er en melankolsk samling fordi landskapet som skildres er svært deprimerende. Å være flyktning er å bli frarøvet ens menneskelighet.

Blir diktene dine til på kort tid etter du får en ide eller kan du snekre på et dikt i flere år?

– Stemningen og «budskapet» i diktet blir til på kort tid, men form og språk og bilder og virkemidler er noe som jobbes med over tid.

– Til å være poet og skribent, føler jeg meg ganske gebrokken for jeg tenker på fire forskjellige språk. Noe som er synlig i språket, i setningsoppbyggingen. Dette er noe jeg vil skal bli mer framtredende i forfatterskapet mitt. Jeg vil skrive snodig, jeg vil at setningene mine skal forstyrre tingenes tilstand. Et sted i samlingen sier Samira:

MED ROTETE KROPPSSPRÅK
VISER JEG DERE
MORGENDAGEN

– Det vil jeg også gjøre en dag.

De færreste diktsamlinger trykkes i store opplag. Ved å velge dikt som kunstform, vil det si at du er mer opptatt av formidling enn av hvor mange som kjøper diktsamlingen din?

– Både og. Det største i livet er å bli forstått, det nest største er å bli sett. Jeg er takknemlig og glad for at jeg kan reise og se og oppleve mine lesere.

Hvem har inspirert deg til å bli en best mulig dikter – og hvorfor?

– Det er mange som inspirerer meg, men to forfattere som jeg ser veldig opp til er Vigdis Hjort og poeten Athena Farrokhzad. De er begge forut sin tid.

Kan du nevne én person du håper leser diktsamlingen din – og hvorfor?

– Folk som ikke leser dikt.

Finnes det en bok eller diktsamling du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– «SLÅR JEG ROT I ALL SLAGS JORD I UTLENDIGHET». «Vi overlever ikke» av Fatemeh Ekhtesari.