«Winter is coming»

Det er åpenbart at Ap hadde en feilslått strategi i valgkampen. Spørsmålet er snarere i hvilken grad det var ulike oppfatninger i Ap-ledelsen om hvorvidt man skulle legge alle eggene i krise- og arbeidsledighetskurven, sier førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger, Svein Tuastad til Dagens Perspektiv.

– Hvis ledertrioen Jonas Gahr Støre, Trond Giske og Hadia Tajik fullt ut har stått sammen om strategien, kan det være et grunnlag for samling i bunn, sier han.

– Hvis Støre derimot har presset igjennom ting de andre ikke har likt, og som nå viser seg å være feilslått, rokker det ved hans autoritet og lederegenskaper, framhever statsviteren.

Tuastads poeng er at de som står utenfor den harde Ap-kjernen ikke vet nok om hva som har skjedd bak kulissene.

– Men det kan fort bli bråk dersom dette resultatet og denne valgkampen ble akkurat det noen i toppledelsen hadde fryktet.

Aps fall ble en «sak i valgkampen»

Arbeiderpartiet fall ble en sak i seg selv i valgkampen, og skjøv derved noe av oppmerksomheten bort de virkelige sakene, mener Tuastad.

– Problemet for Støre er at selv om han var svært god i debattene og framstod som en leder, så var dagsordenen også preget av uklarheter rundt hans personlige økonomi.

Tuastad mener Støre langt på vei kan skylde seg selv for at det ble mye oppmerksomhet rundt hans personlige formue.

– Rett nok var den første saken, bryggesaken, en klassisk drittpakke fra Hegnar og co etter min mening. – Men det var annerledes med aksjefond-sakene, sier Tuastad. Han mener det er merkelig at Ap ikke hadde ryddet eventuelle spørsmål om disse tingene av veien før valgkampen.

– Saken stjal tid og oppmerksomhet som en kunne brukt på politikk. Det var et Støre-selvmål som noen kan bruke mot han, trolig med god grunn.

De dypere grunnene

Det er lett å være etterpåklok, minner statsviteren om. Tuastad peker på at det var få som kritiserte Aps KrF-flørt eller valgkampstrategien før etter det dramatiske fallet på meningsmålingene i august.

Likevel vil spørsmålet ved krisemaksimerings-strategien nok vokse seg større og større. Da alle økonomi-pilene begynte å peke oppover, tapte partiet troverdighet hver eneste dag man gjentok krisebeskrivelsene. Men Ap bare fortsatte.

– Det som kunne vært en sak, ville vært å angripe oljepengebruken og styringsansvarligheten til regjeringen ved å ta opp framtidsutfordringene med lavere oljepengebruk og større forsørgelsesbyrde, mener Svein Tuastad.

En mer nøktern analyse kan være at økonomiske og politiske omstendigheter litt utenfor Arbeiderpartiets kontroll, har virket mot partiet, påpeker statsviteren.

– Ikke minst gjorde den fallende oljeprisen at de blåblå kunne bruke mengder av oljepenger med bred politisk oppslutning. Dermed kunne regjeringen både gi skattelette og øke de offentlige utgiftene samtidig.

Et varslet venstreside-selvmord

Hovedbildet er ifølge Svein Tuastad at venstresiden har flertall blant velgerne, men taper valget. Høyresiden går tilbake 5 prosent samlet og venstresiden går fram 5 prosent og har flertall. Faktisk fikk venstresiden mer enn 7000 flere stemmer enn de borgerlige.

– I 2013 var høyresiden 10 prosent større enn venstresiden, men nå er altså venstresiden størst. Problemet for venstresiden er den kannibalismen vi ser, der Rødt og MdG gjør at hele den samlede framgangen i realiteten er bortkastede stemmer.

Tuastad mener de to minste venstresidepartiene, Rødt og MdG, delvis fyller et politisk rom som er skapt av Ap selv. I ettertid kan man se at sentrumsflørten har kostet for Ap.

– Flørten med KrF var en dyr date. Kanskje det ikke var den alene som kostet venstresiden valgseieren. Men den gjorde det vanskeligere å mobilisere kjernetroppene, mener statsviteren fra Stavanger.

Blant småpartiene gjorde MdG ifølge Tuastad en taktisk bommert ved å virke helt uinteressert i andre saker enn miljø. MdG eide miljøsaken, men hadde ikke fantasi nok til å gjøre noe for å tiltrekke seg dem som også kunne ha litt andre interesser enn klima.

– Kravet om stopp i oljeutvinningen i løpet av 15 år, fikk rett nok partiet på dagsorden. Men edruelige velgere som kanskje ikke hadde glemt landets andre utfordringer, fikk samtidig vansker med å stemme partiet.

Framover: Winter is coming

Statsviter Tuastad er klar på at dette valget høyst sannsynlig er det siste der man kan smøre velgerne med oljepenger. «Winter is coming», og det skal i alle fall ikke bli lettere for regjeringen å forene KrF og Frp de kommende månedene og årene.

– Det er sannsynlig at det i løpet av perioden oppstår en regjeringskrise. Frp har jo lykkes fullstendig med sin egenmarkeringsstrategi. De vil ikke endre den, for hvis de gjør det, åpnes det et rom til høyre for et mer moderat Frp, noe partiet for all del vil unngå, mener Tuastad.

Hans analyse er at det vil bli mye vanskeligere for Frp å markere egen politikk i den kommende perioden, og vi derfor vil se økt friksjon mot sentrum.