Yara-sjokket

Når toppledere dømmes til flere års fengsel for økonomisk kriminalitet, har de gjerne urettmessig sikret seg store summer på egen konto. Det er ikke tilfelle når det gjelder de fire Yara-toppene som Oslo Tingrett i går dømte til ni år og seks måneders fengsel. Her må det virkelig være «firmaets menn» vi møter, en gruppe ledere som er villige til å gå i fengsel for at «firmaet» skal lykkes på den internasjonale arenaen. Eller så er forklaringen at de ikke har fått med seg at bestikkelser er straffbart selv om det ikke er knyttet til personlig økonomisk vinning.

Retten reflekterer over at «korrupsjon begått på den måten retten har funnet bevist ovenfor, ikke nødvendigvis er begrunnet i personlig økonomisk vinning. Ønske om å lede en virksomhet med stor suksess og tilfredse eiere, ansatte og andre kan være like motiverende for en slik adferd».

Dette er det grunn til å stille spørsmål ved. Egen vinning er et langt sterkere motiv enn ære for den bedriften man er ansatt i.

Kommandanten

Retten mener Thorleif Enger, Tor Holba, Kendrick Wallace og Daniel Clauw utmerket godt visste hva de var med på. Deres ulovlige atferd be anerkjent, nærmest velsignet av konsernsjef Thorleif Enger. Retten kaller Enger «den øverste kommandanten» og skriver at han «ved sin viten og manglende inngripen» har skapt forutsetningene for å utøve de korrupte handlingene. «I den grad Enger ikke hadde detaljkunnskaper om avtalen og betalingen, f.eks. beløpets størrelse og betalingsmetode, så skyldes det at han bevisst gikk inn for å få vite minst mulig».

Retten mener Enger har sviktet ved at han ikke har sørget for at selskapets etiske retningslinjer ble fulgt. Istedenfor ga han sin godkjennelse til personer i sitt eget lederteam og viste dermed at korrupsjon var akseptert i Yara. Retten peker på at Enger var opptatt av å stole på sine medarbeidere, men minner om at han som toppsjef ikke kan delegere sitt ansvar. «Ansvaret for å forhindre korrupsjon lå til syvende og sist hos Enger», heter det i dommen.

Det er ingen tvil om at Yara har gjort seg skyldig i korrupsjon. De ble idømt en gigantbot på 295 millioner kroner. Den valgte Yara å betale. Også andre store norske selskaper har gjort seg skyldig i korrupsjon. I disse tilfellene har det ikke ført til at ledelsen har blitt straffeforfulgt. Det skjer hele tiden i næringslivet at selskaper blir dømt for lovbrudd, men at ikke enkeltpersoner blir straffet. Det samme skjer i offentlig sektor. Hordaland Politikammer fikk i vår en foretaksstraff for sin behandling av Monica-saken, men det ble ikke tatt ut tiltale mot enkeltpersoner.

Såpass grovt

Det som har skjedd i Yara, er såpass grovt og tydelig at Økokrim mente det var grunn til å reise tiltale. Nå har de fått rettens medhold. Det er en seier for Økokrim. Saken blir anket, og vi det er et åpent spørsmål om Lagmansretten vil komme til samme konklusjon som tingretten. Det springende punkt er om bevisene holder. Vi har hatt saker om økonomisk kriminalitet der Oslo Tingrett gikk for domfellelse, men der dommen ble opphevet. Det skjedde da flere tidligere stortingsrepresentanter ble dømt for trygdemisbruk. Da var også tingretten opptatt av å statuere et eksempel. Det lå en moralsk undertone i dommen. Noe av dette merker vi også i Yara-dommen. Betegnelsen «kommandanten» brukt om Thorleif Enger vitner om det.

Det er prisverdig at retten forsøker å skjære igjennom den beskyttelsen som en toppsjef kan omgi seg med. Det gjelder å ikke vite, men likevel vite mer enn nok. Noen ganger etableres det «benektbarhet» for sikkerhets skyld. Det skjer ved at det produseres bevis for at øverste leder foretar seg noe som skal vise at han ikke er med på det som skjer. Det ser ikke ut til å være utviklet «aktiv benektbarhet» rundt Enger. Det er en mulighet for at Enger ikke har visst hva som har foregått. Det tror ikke retten noe på. Men holder bevisene for at han visste og godkjente?

Det er mulig de tre andre som er dømt, ikke har hatt klart for seg hva de strengere reglene mot korrupsjon faktisk betyr. De så neppe for seg den muligheten at de kunne havne i fengsel for betalinger som noen år tidligere var standard hvis man skulle komme i mål med store kontrakter i land der korrupsjon er utbredt. De har forsøkt å skule overføringene så godt det la seg gjøre, men Økokrim har klart å nøste det hele opp.

Om dommen skulle bli opphevet, har den alt hatt sin betydning. Toppsjefer i næringslivet vil merke seg at man kan bli buret inne for å «tjene» sin arbeidsgiver selv om man selv ikke tjener en eneste krone på det. Korrupsjon blir de slått ned på uansett motiver.