Zelenskyj-effekten

Aslak Bonde kommenterer og analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE. Det var ikke bare historisk da Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj talte til Stortinget på onsdag, det var også konstitusjonelt enestående. For første gang tillot de folkevalgte at en utenforstående fikk påvirke deres deliberasjoner.

Denne gammelmodige formuleringen henspiller på det som skjer i Stortinget hver høst. Da kommer Kongen til huset for å lese opp trontalen som regjeringen har skrevet for ham. Deretter går han. Stortingsrepresentantene står igjen uten at noe blir sagt – inntil de får beskjed om at Kongen er ute av stortingsbygningen.

De folkevalgte skal ikke diskutere politikk så lenge det er noen utenforstående i huset som kan påvirke dem.

Dette vernet om stortingsmennenes suverenitet ble fastsatt i Grunnloven i 1814: «Ingen deliberasjoner må finne sted i kongens nærvær».

Spilte på alle strengene

Onsdag lot de folkevalgte seg definitivt påvirke av en utenforstående. Selv om det to ganger tidligere i historien har vært åpnet for at ikke-folkevalgte har fått snakke i stortingssalen, så var dette første gang stortingsrepresentantene tillot påvirkning.

Da Winston Churchill kom i 1948, var han ikke lenger statsminister og hans oppdrag var å takke for innsatsen under krigen. Tilsvarende «upolitiske» var talene til stortingspresidentens kolleger i Sverige og Danmark da de i 2014 var med på å feire grunnlovsjubileet. De sa ikke noe som var kontroversielt på noe som helst vis.

I motsetning til hva Zelenskyj gjorde denne uken. Han spilte på alle strenger for å få de norske parlamentarikerne til å yte langt mer hjelp til Ukraina enn de foreløpig er beredt til å gi. Selv om alle hans ønsker helt sikkert ikke blir innfridd, kan det ikke være noen tvil om at hans tale fungerte sterkt politisk. Applausen etterpå ga assosiasjoner til partikongressene i gamle Sovjetunionen − der hvor ingen turte å være den første som sluttet å klappe.

De lange og varme klappsalvene var absolutt på sin plass. I dagens situasjon må det kunne fastslås at stortingspresidenten snakket på vegne av absolutt alle de folkevalgte, da han hilste den ukrainske presidenten med å si at deres kamp også er vår kamp.

Selv om det formelt sett er mer enn tvilsomt, er det reelt absolutt på sin plass å vise solidaritet ved å gjøre som de fleste andre vestlige land: Invitere Zelenskyj inn i nasjonalforsamlingen og å gi ham en varm og lang applaus.

I vår tid er det jo også ganske pussig å holde fast ved et prinsipp som har som sin forutsetning at politikken faktisk blir bestemt i stortingssalen. De reelle beslutningene blir nå tatt lenge før stortingsrepresentantene debatterer og stemmer i salen.

Vår tids Winston Churchill

Det reelt interessante med den ukrainske presidentens taler til folkevalgte i NATO-landene er hvordan han evner å påvirke den vestlige opinionen. Det er ikke lenger noen tvil om at han er vår tids Winston Churchill: Samlingsmerket for den frie verden.

Ved hjelp av moderne kommunikasjonsmidler når han også mye raskere ut til langt flere enn det Storbritannias statsminister gjorde for 80 år siden. Det er ingen tvil om at Vladimir Putins brutale og ulovlige angrepskrig er den viktigste årsaken til at Vesten er mer samlet enn noen kunne forestille seg et halvt år tilbake i tid, men Zelenskyj skal også ha en stor del av æren. Han har fått etablert som en sannhet at Ukrainas kamp er vår kamp.

Bare noen dager før den russiske invasjonen var oppfatningene i Vesten langt mer ambivalente. Vi hadde tross alt levd med russisk okkupasjon av Krim og store deler av Donbass-regionen i mer enn syv år.

Den var akkurat like folkerettsstridig som denne vinterens invasjon har vært, men i de vestlige land var det mange som så en annen vei. De siste årene har diskusjonen heller gått om det ikke var på tide å oppheve de økonomiske sanksjonene som ble innført etter invasjonen av Krim i 2014.

Slik kan det bli igjen. Ukraina og de toneangivende vestlige land kan igjen få ulike, og kanskje motstridende, interesser. Det er mulig å se for seg interessemotsetninger i to helt ulike retninger. Kanskje vil Ukrainas ledelse gå med på en fredsavtale som i praksis fører til at vi får en fryst konflikt på Krim og i Donbass-området. Det er det ikke sikkert at NATO vil slå seg til ro med.

Fryst konflikt?

USAs president Joe Biden mener antagelig at Vesten nå må arbeide for å få kastet Putin-regimet. Som kjent sa han det rett ut i en tale i Warszawa sist søndag, før hans medarbeidere og utenriksminister Antony Blinken umiddelbart trakk utsagnet tilbake.

Dersom målet er å få til regime-endring, er det antagelig mest fornuftig å la Ukraina-krigen utvikle seg til en «russisk Afghanistan-krig». Sovjetunionen forsøkte på hele 1980-tallet å bekjempe mujahedin i Afghanistan uten å lykkes. Etter ti år i den afghanske hengemyra, trakk Sovjet seg tilbake og ganske raskt etterpå kollapset hele regimet.

Ukraina kan oppleve at USA og NATO forsøker å presse dem til å holde krigen varm lenger enn det det ukrainske lederskapet ønsker.

Det motsatte kan også skje: Pragmatiske vestlige politikere vil komme til at sanksjonspolitikken rammer egne velgere i for stor grad. De kan også kalkulere med at sannsynligheten for å få til et skifte i Kreml er ganske liten.

I en slik situasjon vil målet være å presse Ukraina til å godta en såkalt fredsavtale som Vladimir Putin kan si seg fornøyd med. Det vil antagelig innebære at man lar Krim og deler av Øst-Ukraina bli værende som nok et åsted for en såkalt fryst konflikt. Slike konflikter, som vi allerede har flere av i de gamle sovjetrepublikkene, har både Vesten og Russland vist at det er mulig å leve med i generasjoner.

Dersom Vesten godtar at vi får enda en fryst konflikt på europeisk jord, kan det kanskje også være mulig å ta opp igjen forhandlinger om rustningskontroll eller nedrustning. Det er mulig å tenke seg at Russland etter krigen vil være såpass militært svekket at landet vil være mer villig enn før til å forhandle om nedrustning.

På den annen side: Hvordan kan vestlige land etter denne krigen i det hele tatt forhandle med Vladimir Putin? Absolutt alle vet nå at en avtale med det russiske regimet ikke er verdt papiret det er skrevet på.

Foreløpig er krigen i Ukraina så grusom og omfattende at diskusjonene om tiden etterpå er rimelig uinteressante. Samtidig legges premissene for de diskusjonene allerede nå, og de legges stort sett i de lukkede rom. Vi vet at Volodymyr Zelenskyj også har en utbredt konfidensiell kontakt med de viktigste vestlige lederne, men vi vet veldig lite om hvor stor påvirkningskraft han har i de samtalene.

Vi vet heller ikke særlig mye om hva Jonas Gahr Støre sier om tiden etterpå når han er i samtaler med sine NATO-kolleger og Zelenskyj.