Et snev av valgkamp også for dem som sitter aller nederst ved bordet

­

Knut Petter Rønne er redaktør i Dagens Perspektiv. 

KOMMENTAR. Hvis du har en funksjonshindring som krever at du trenger hjelp i hverdagen, så bør du helst stå eller sitte pent i rullestolen med lua i fanget. Hvis du smiler, ler og spiller i Dissimilis, er det et pluss.

Men hvis du vil flytte, gå på kino eller lage deg din egen mat, så skaper du trøbbel. Og hvis du i tillegg får deg kjæreste eller – gud forby – barn, ja da må du regne med en evig kamp mot «systemet».

Da Dagens Perspektiv lage sin artikkelserie om «politikk vs. menneskerettigheter», som vi har presentert i løpet av denne uka, så var det naturlig å se på hvordan det går med prosessen for å implementere FNs konvensjon for funksjonshemmede i norsk lov. Det var et valgkampløfte fra blant annet Arbeiderpartiet ved forrige stortingsvalg, som også er nedfelt i den stadig vagere Hurdalsplattformen.  

For noen uker siden kontaktet jeg advokat Geir Lippestad, som da drev valgkamp for minipartiet Sentrum, men som i tillegg er kjent for å kjempe for de funksjonshemmedes rettigheter.

Han viste meg utdrag fra brev som norske kommuner og bydeler i Oslo har sendt til mennesker som har søkt om ulike former for bistand.  Det var heftig lesing.

Jeg aner ikke om søknadene var «for kravstore». Muligens hadde de ikke rett på den hjelpen de ba om. Men det er ikke poenget.

Jeg datt nærmest av stolen da jeg leste hva forvaltningen i norske kommuner kan få seg til å skrive til sine innbyggere.

«Her i bydelen gir vi én dusj per uke». • «Den tiden du får til matlaging per uke er den samme tid som det tar å varme opp Fjordland. • «Hvis du tisser på deg, kan du vente en time på å få hjelp». • «Du kan spørre naboen om å hente i barnehagen». • «Du kan bruke bleie».

Dette oser av regelrett forakt i mitt vokabular.  Jeg spurte Lippestad gjentatte ganger om disse sitatene stemte. Om han var sikker på at de var ekte og at det ikke var «lagt på litt for kjente» for å skape en ekstra effekt.

Men, nei. Dette var utdrag fra ekte brev til ekte mennesker i Kongeriket Norge i 2022 og 2023.

Det går f… ikke an!

Funksjonshemmede er en minoritet i Norge. Men de utgjør også en bred og veldig uensartet gruppe. Her finnes de med prestisjefylte jobber som de fleste av oss ikke har hode til å oppnå. I motsatt ende har vi de som mangler både språk og kognitiv evne til å klare seg uten omfattende bistand. Men de har alle sammen rett til et anstendig liv. Og det er kommunene våre – og de ulike bydelene i Oslo − som skal levere tjenester som kan gi dem nettopp det.  

Funksjonshemmede er en minoritet også når du sammenligner med andre grupper som trenger velferdstjenester. For eksempel blir et flertall av oss foreldre en eller annen gang, og er dermed i lange perioder av livet opptatt av skolepolitikk. Og absolutt alle har eller vil få slektninger som blir gamle og skrøpelige etter hvert – så eldrepolitikken har alltid mange talspersoner.

Ingen «er imot» funksjonshemmede, men det er altså ikke så mange som snakker for dem. Og da blir de lettere «glemt» i kampens hete av politikerne også.  

Funksjonshemmede er en minoritet også når du sammenligner med andre grupper som trenger velferdstjenester

For å få litt mer kunnskap om politikken rundt denne «minoriteten» deltok jeg på et valgkamparrangement som Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) i Oslo arrangerte i slutten av august. Alle partiene i Oslo bystyre var invitert. Arbeiderpartiet stilte med kandidat nr. 61 (!), mens Høyre «ikke hadde anledning til å stille». I sum var politikerne veldig enige: «Det skal gjøres mer. Bydelene må skjerpe seg».

Og ting har faktisk skjedd. Nå skal ansatte i bydelene på kurs og få «opplæring i saksbehandling» overfor funksjonshemmede, forsikrer helsebyråden overfor Dagens Perspektiv. Hun mener ulik praksis når det gjelder å levere tjenester til denne nokså lille, men heterogene gruppen borgere, i stor grad dreier seg om manglende kompetanse ute i bydelene.

Jeg er ikke sikker på at det er hele forklaringen. Jeg tror mye handler om det vanlige – om penger. At «fattige bydeler» sparer på skillingen der de kan, og at denne strenge kostnadskontrollen dermed får slike bisarre utløp som sitatene over uttrykker. Det er nemlig et faktum at mennesker med funksjonshemming kvier seg for å flytte fra en bydel til en annen i Oslo, nettopp fordi de da risikerer å få kuttet sine tjenester betraktelig.

Noe bunner nok i manglende kompetanse – om både lovfestede rettigheter og om behov. Men å hevde at dette «ikke handler om penger», er det ingen som tror på.

For eksempel tildeles såkalt Brukerstyrt personlig assistent (BPA) i antall timer. Og dersom en bruker har behov for mer enn 25 timer med BPA i uka, så utløser det også krav på flere andre typer tjenester. Derfor lander svært mange «BPA-vedtak» på 24,5 timer, ifølge interesseorganisasjonene.       

Men det har skjedd mer. Den ulike BPA-praksisen i Oslos bydeler har skapt en smule politisk engasjement i løpet av valgkampen, noe som har ført til at byrådet rett før valget ble tatt på senga av et uvanlig flertall i bystyret. Oslo Høyre foreslo en prøveordning der tildeling og finansiering av BPA skal skje sentralt i kommunen. De vil med andre ord frata bydelene denne oppgaven, og sentralisere greiene istedenfor. Og forslaget fikk flertall, da byrådets budsjettpartner Rødt, stemte for Høyres forslag.

Dette vedtaket er interessant av flere grunner. For det første viser det en type politisk handlekraft man sjelden ser når det handler om funksjonshemmede. For det andre dreier saken seg om tjenester som i praksis nå skal sentraliseres – likevel har både Senterpartiet og Rødt stemt for det.

Det viser med all tydelighet hvor stort behovet er for å tenke nytt når det gjelder å oppfylle menneskerettighetene for denne delen av befolkningen – som veldig ofte havner aller nederst ved bordet, selv om de har massevis av ressurser å by på.

Så er håpet at det denne gangen ikke bare blir med tanken.  

Til orientering: Jeg er stepappa til en kar med Downs syndrom. Og selv om ingen av eksemplene her handler om ham, så preger det selvsagt min interesse for saksfeltet.