Kommentar: Digitale offentlige utskeielser

­KOMMENTAR. De to siste årene har vi hatt en rekke offentlige IKT-prosjekter som ikke leverer til forventningene. Med utgangspunkt i helsesektoren har vi eksempler som AKSON, Felles kommunal Journal, Helseanalyseplattformen, og nå sist Lab-systemet som Aftenposten nylig belyste. I tillegg har vi Forsvarets enorme prestisjeprosjekt MAST, som nå er lagt på is. Også glansbildet Nav har sine problemer, med et 100-millioners prosjekt som ikke leverer til forventningene.

Til sammen snakker vi om mangfoldige milliarder kroner av skattebetalernes penger som verken gir bedre tjenester for brukerne eller sparer samfunnets midler. Dette reiser aktuelle spørsmål som: Hvorfor skjer dette gang etter gang tilsynelatende uten noe særlig læring? Hvorfor bevilget politikerne pengene? Og hvorfor svikter kvalitetsinstituttet vårt (KS 1 og 2)i sin gjennomgang av alle de nevnte prosjektene?

De aller fleste av disse prosjektene er initiert av byråkratiet, de som skal inneha kunnskapen som gir våre politikere det beste grunnlaget for beslutningstaking. Derfor vil jeg starte med en solskinnshistorie, nemlig prosjektet Kjernejournal. Prosjektet ble presset gjennom av daværende helseminister Anne Grethe Strøm-Eriksen. Vi er tilbake i 2011-2013 og det er fortsatt stor motstand på Stortinget rundt deling av helseinformasjon på tvers innad i sektoren (dette er ikke lenger et problem). Prosjektet var altså omstridt både i byråkratiet, i sektoren og ikke minst politisk. Prosjektet ble levert på tid (ca 1 år) og hadde et langt perspektiv og en opptrappingsfase. Summen var i overkant av 100 millioner NOK. Ja, du leste riktig − kun 100 millioner.

Hvorfor er detteen suksess? Jeg tror det er tre punkter som man kan lære av. For det første hadde vi en kompetent politisk ledelse som tok styring og var gode på oppfølging. De var ikke redde for å mislykkes, ønsket om å lykkes trumfet frykten for å mislykkes.

For det andre hadde man valgt en forsiktig inngang til både pengebruk og endring som måtte til fra brukernes side. For det tredje, bevisst eller ikke, så lovte man ikke paradis ved første tastetrykk, men fokuserte på at over tid så ville dette systemet gi gevinst.

Jeg tror alle disse punktene har læringspotensial både for våre politikere og byråkrater. I tillegg bør vi i IKT-næringen selv forsøke å etterstrebe og forankre disse punktene for å utvikle gode prosjekter sammen.

Avslutningsvis vil jeg ta opp et fjerde og siste punkt som er vel så viktig − man hadde en vi-følelse på tvers av offentlig og privat sektor hvor prosjektet var like viktig for begge parter. Offentlig og privat sektor satt i «samme båt» og delte visjonen og viktigheten av å få dette til.

Ja, det er lenge siden 2013 men jeg tror fortsatt at godt samarbeid er minst like viktig nå. Digitalisering har blitt viktigere og mer komplisert, og det skaper selvsagt ytterligere utfordringer. Derfor vil jeg peke på noen utfordringer jeg tror vi må gripe tak i for å endre en vond vane.

Selvsikkerhet på sviktendegrunnlag. Bestillerne er i hovedsak byråkrater i samarbeid med ulike konsulentmiljøer som mener de er best på bestilling IKT-løsninger. Jeg er usikker på om symbiosen mellom disse to miljøene er til det gode. For meg kan det virke som man blåser opp ballongen om hva man ønsker å utvikle og hvilke enorme gevinster man skal hente − dette medfører gjerne at kostnadene blir deretter. Så selges dette inn til politisk ledelse som en løsning på deres ønsker om å forbedre de digitale tjenestene til folket med dertil tilhørende enorme samfunnsgevinster. Men samfunnsgevinster er som vi vet svært vanskelig å måle, og dermed etterprøve. I skrivende stund er KS (kommunenes sentralforbund) i ferd med å lansere sitt eget IT- selskap. Begrunnelsen er etter det jeg har forstått at interesseorganisasjonen KS er bedre til å levere IKT- tjenester til kommunene enn IKT-næringen. Et klassisk eksempel på selvsikkerhet på sviktende grunnlag.

Ingen hører på utøveren (brukeren). Alle disse oppblåste «ballongene» har selvsagt brukere, eller utøvere som jeg ofte kaller dem. Det er sykepleiere, leger, sosionomer, økonomer og det som vi kaller offentlig ansatte., Altfor ofte er deres behov helt utelatt. Det hjelper ikke at vi bestiller verdens beste bil med verdens beste motor om ingen klarer å kjøre den. Da går den gamle bilen fortsatt fortere og oppleves bedre. Vi må ta brukergrensesnitt og brukervennlighet på høyeste alvor. Det er kjernen for alle digitale system som lykkes, hvor folk opplever at det er bedre å bruke én løsning fremfor den andre.

Folk som meg husker kanskje at i riktig gamle dager så hadde vi verdens beste søkemotor, den het Alta Vista. Plutselig fikk vi tilgang til en annen som het Google, som opplevdes mye bedre og mye mer brukervennlig. «The rest is History», som de sier. Det samme kan i høyeste grad sies om overgangen fra «noe annet» til Iphone.

Forretningsmodellene er feil. Det er mye snakk om innovasjon i offentlig sektor. Vi har gjort en del med anbudsinstituttet, men det skjer veldig lite innovasjon på kanskje det viktigste området; forretningsmodellene. Vi går inn i en tid med større press på offentlig sektor, mindre midler, en aldrende generasjon og mange færre hender å bruke i hele samfunnet. Svaret er teknologi, sier mange, men kanskje det riktige svaret er samarbeid. Vi må få til et bedre samarbeid mellom offentlig og privat sektor. Det handler om tillit og det handler om penger. Sammenfatter vi disse, snakker vi forretningsmodeller.

Privat sektor er vant til å investere for å oppnå gevinster på lengre sikt. Vi har til og med en forkortelse for det − ROI (return on investment). I offentlig sektor kaller vi dette for gevinstrealisering. Et scenario er at privat sektor investerer i å bygge løsningene, ofte har man allerede gjort det i form av ferdig produkt. Offentlig sektors investering er å betale for bruken av disse løsningene. Suksessen ligger ofte i om løsninger blir brukt mye, om tjenesten blir bedre og om den eventuelt sparer penger. Aller helst en kombinasjon av alle.

Verdien av tillit. Hva om vi skriver kontrakter hvor nettopp dette hensyntas? Privat sektor investerer, og offentlig sektor betaler for oppnådde resultater nevnt ovenfor? Forutsetningen for denne type kontrakter er tillit. Nordmenn og norske politikere er i særdeleshet opptatt av verdien av tilliten. Alexander Cappelen, professor ved forskningssenteret FAIR, mener sågar at «Uten tillit ville ikke oljen vært en ressurs slik den er i dag. Jeg mener det derfor er opplagt at tillit er enda viktigere enn oljen».

Jeg tror Cappelen er inne på noe. Dessverre opplever jeg at tilliten mellom offentlig og privat sektor er fallende. Vi må ha en offentlig sektor som unner de private å tjene penger. Samtidig er vi også helt avhengig av at privat sektor ikke ser på offentlig sektor som en melkeku. Tvert imot, offentlig sektor må se verdien av å bygge norsk næringsliv, og privat sektor må se viktigheten av at det samfunnet de er en del av, får de beste løsningene. En viktig forutsetning for å lykkes med tillit er at den må kontraktsfestes og skje på langsiktige betingelser. Et paradoks, men allikevel helt nødvendig.

Løsninger − finnesde? Jeg vil avslutningsvis peke på tre løsninger.

Den første er den teknologiske løsningen. Vi må løfte offentlig sektor inn i den berømte skyen. Dette er et grep som vil sikre offentlige data, men ikke minst legge til rette for økosystem, mer konkurranse og muligheten til å bygge sten på sten. Alle offentlige prosjekter må være skybasert, ferdig snakka.

For det andre bør kontraktene endres til mer langsiktige og ikke minst baseres på «performance», styrte betalingsmodeller.

For det tredje, offentlig sektor skal eie dataene (eller forvalte dem på vegne av oss innbyggere), men privat sektor må drifte, lage og lagre løsningene − alt annet er å kaste bort offentlige ressurser. Det har vi ikke råd til lenger!