'Gruff til morrakaffen' | Når LO viser muskler

KOMMENTAR. ­Det kan sikkert diskuteres opp og i mente hvorvidt absolutt alle får reallønnsøkning etter årets lønnsoppgjør for frontfaget. Det er også dem som mener at streiken var totalt unødvendig og til og med uansvarlig.

Det hjelper ikke. Det veldig etterlatte inntrykket etter årets mellomoppgjør er krystallklart: LO vant.

Lønnsoppgjøret har gitt LO-lederen fornyet status som en av de mektigste og viktigste i landet. I tillegg til å lede LO i storstreik, klarte hun som leder Arbeiderpartiets valgkomité også å lose i land en innstilling det tilsynelatende virker som har oppslutning i alle Ap-kroker og kriker. At hun klarte det − i en tid der alle endringer i partiets ledelse risikerer å ende med åpne konflikt – er også type bragd som blir lagt merke til. NRK Dagsrevyen hadde Hessen Følsvik som gjest nylig, der ble LO-lederen nærmest fremstilt som en rockestjerne.

Men viktigere enn Peggy Hessen Følsviks nyvunnende statusoppdatering, er at LO som fagforening har fått ny og sannsynligvis etterlengtet vind i seilene. At de våget å «ta streiken» selv om den såkalte rammen som riksmegleren la fram, og som motparten i NHO gikk med på, var høyere enn på mange år. Det er lenge siden «vanlige folk» har kunnet se fram til en lønnsøkning på 5,2 prosent.

Forslaget fra riksmekleren var ikke godt nok for LO. De ville løfte fram alle – også de som ikke jobber i en konkurranseutsatt industri som i dag tjener bøttevis med penger på lav kronekurs. LO streiket fordi de ville at den delen av lønnsøkningen som var avsatt til lokale forhandlinger skulle øke.

I LO vet de at hotellansatte og andre lavtlønnsyrker ville få trøbbel med å nå helt opp til 5,2 gjennom lokale forhandlinger. I eksportindustrien derimot, kunne de ansatte bare tatt av seg hjelmen og smilt til sjefene sine og fått omtrent alt de pekte på.

Derfor var det ganske vakkert å se intervjuer med velfødde verftsarbeidere på Vestlandet som helhjertet støttet opp om streiken og snakket om de lavtlønte – det var tydelig at de ville «ta en for hele laget».

Og for resultatets skyld var det viktig at det nettopp var industriarbeiderne som gjorde det. Sjefen i Norsk industri, Stein Lier Hansen, var så nær ydmyk den mannen er i stand til å komme, da han i nyhetssendingene «forstod frustrasjonen i fagbevegelsen» over at enkelte industriledere hadde bevilget seg lønnsøkninger på mer enn 20 prosent året før. Lier-Hansens medlemsbedrifter ville tape store penger på en langvarig streik, eller bedre: de ville gå glipp av enorme inntekter.

Så streiken ble relativt kort. Etter en uke – dagen før den planlagte opptrappingen − var det over.

Og de aller, aller, aller fleste kunne se fram til økt kjøpekraft for første gang på flere år (i alle fall helt fram til revidert nasjonalbudsjett ble lagt fram, der prisveksten neste år blir beregnet til enda litt høyere enn lønnsveksten...).

En ekstra fjær i hatten er det at LO sannsynligvis kan se fram til en sukkersøt ekstragevinst, nemlig en etterlengtet, kanskje varig, vekst.

Under pandemien opplevde organisasjonen en kraftig økning i antall medlemmer. Folk var redde for jobbene sine, og vendte seg mot LO. Mellom 2020 og 2023 fikk LO en netto medlemsvekst på nesten 30.000 medlemmer. Selv håper de å runde de millionen snart. Streiken nå sist ga dem drahjelp på veien i så måte. Fellesforbundet, det største forbundet i privat sektor, og som hadde flest ute i streik, fikk over 1000 nye medlemmer i løpet av streikeuka. El og IT Forbundet fikk nærmere 300 flere medlemmer, mens Handel og Kontor fikk over 700 nye medlemmer i løpet av april måned. Også Bygningsarbeidernes Forening melder om vekst i antall nye medlemmer.

Gjennom årets mellomoppgjør og den korte streiken fikk LO vist fram hvilken kollektiv makt som finnes i en stor fagbevegelse. «LO kan streike i halvannet år», kunne du lese i mediene. Streikekassa var fylt til randen. Det samme var streikeviljen. Ingen andre organisasjoner i Norge kan stille så mye reell makt bak sine krav.

De finnes de av oss som mener at LO er nokså treig og sidrumpa som politisk organisasjon. Det er for eksempel ganske lett å forutse hva LO vil mene om saker og ting. Men det er «i fredstid». Det er når det røyner på at LO viser sitt sanne jeg.

Etter at frontfagene var ferdige med sitt, var det offentlig sektors tur til å forhandle om lønn. Blant annet gikk lærerne og sykepleiere nok en gang i forhandlingsilden. De vi alle har hatt så stor sympati med de siste årene – gjennom pandemi og mislykka streiker. Også disse gruppene fikk et kraftig lønnshopp, akkurat som frontfagene, og vel så det.

At lærere og sykepleiere var noenlunde fornøyde etter et lønnsoppgjør, er ikke hverdagskost. Men de fikk god drahjelp av Hessen & co. For en ting er sikkert: Selv om de har lengre utdannelse, har verken Utdanningsforbundets Steffen Handal eller sykepleier-sjef Lill Sverresdatter Larsen i nærheten av samme makt å sette bak sine krav som den tidligere flyvertinna Peggy Hessen Følsvik.