Samfunn

Nobelfordrag: Setsuko Thurlow

Følgende er nobelfordraget til Setsuko Thurlow i sin helhet.

Publisert Sist oppdatert

Deres Majesteter,

Ærede medlemmer av den norske Nobelkomiteen,

Kjære kampanjemedlemmer, her og ellers i verden,

Mine damer og herrer,

Det er et stort privilegium å få lov til å ta imot denne prisen sammen med Beatrice på vegne av alle de fantastiske menneskene som ICAN-bevegelsen består av. Hver og én av dere gir meg et enormt håp om at vi kan – og vil – bringe atomvåpenepoken til opphør.

Jeg taler til dere som ett av medlemmene i hibakusha-familien – det vil si de av oss som ved et mirakel overlevde atombombene i Hiroshima og Nagasaki. I over mer enn sytti år har vi arbeidet for en total avskaffelse av atomvåpen.

Vi har stått sammen i solidaritet med dem som er blitt skadet i forbindelse med produksjon og testing av disse forferdelige våpnene rundt om i verden. Mennesker fra steder som vi for lengst har glemt navnene på, som Moruroa, Ekker, Semipalatinsk, Maralinga, Bikini. Mennesker som opplevde at deres jord- og havområder ble bestrålet, at deres kropper ble utsatt for eksperimenter og at deres kulturer ble ødelagt for alltid.

Vi slo oss ikke til ro med å være ofre. Vi nektet å vente på en øyeblikkelig infernalsk slutt eller en langsom forgiftning av vår klode. Vi nektet å sitte stille og skrekkslagne mens de såkalte stormaktene ledet oss gjennom den kjernefysiske skumringen og ubekymret brakte oss nærmere den kjernefysiske midnattstimen. Vi reiste oss. Vi delte våre historier om overlevelse. Vi sa: Det er umulig for humanitet og atomvåpen å eksistere side om side.

I dag, i denne salen, ønsker jeg at dere skal føle nærværet av alle de som døde i Hiroshima og Nagasaki. Jeg vil at dere skal føle at det over og rundt oss er en stor sky med 250.000 sjeler. Hver person hadde et navn. Hver person var elsket av noen. La oss sørge for at de ikke døde forgjeves.

Jeg var bare 13 år da USA slapp den første atombomben over min hjemby Hiroshima. Jeg husker fortsatt den morgenen klart og tydelig. Kl. 8:15 så vi et blendende blå-hvitt lysglimt fra vinduet. Jeg husker følelsen av å sveve i lufta.

Da jeg kom til meg selv igjen, var det stille og mørkt, og jeg oppdaget at jeg satt fast under den sammenraste bygningen. Jeg begynte å høre svake rop fra mine klassekamerater: «Mamma, hjelp meg. Gud, hjelp meg.»

Så plutselig, kjente jeg et par hender som berørte min venstre skulder og jeg hørte en mann si: «Ikke gi opp! Fortsett å dytte! Jeg skal forsøke å få deg løs. Ser du det lyset som kommer gjennom den åpningen? Kryp mot det så raskt du kan.» Da jeg krøp ut, stod ruinene i brann. De fleste av mine klassekamerater som var i den bygningen ble brent levende. Rundt meg så jeg en total og ubegripelig ødeleggelse.

Et opptog av spøkelsesaktige skikkelser slepte seg forbi. Mennesker med groteske skader, med blødende, forbrente, svidde og oppsvulmede kropper. De manglet kroppsdeler og kjøtt og hud hang i laser fra beina deres. Noen hadde øyeeplene hengende i hendene. Hos noen hadde buken sprukket og tarmene hang ut. Den ekle stanken av brent menneskekjøtt fylte lufta.

Slik ble min elskede hjemby utradert med en bombe. De fleste av innbyggerne var sivile som ble forbrent, fordampet, forkullet – blant dem medlemmer av min egen familie og 351 av mine skolekamerater.

I ukene, månedene og årene som fulgte skulle ytterligere flere tusen dø, ofte på tilfeldig og mystisk vis, som følge av senvirkningene av strålingen. Selv den dag i dag er det overlevende som dør av stråleskader.

Hver gang jeg minnes Hiroshima, er det første som dukker opp i mitt hode bildet av min fire år gamle nevø Eiji – og den lille kroppen hans som var blitt til en ugjenkjennelig klump av smeltet kjøtt. Med svak stemme tryglet han om vann helt til døden kom og befridde han fra sine lidelser.

For meg står han som en representant for alle uskyldige barn i verden som i dag trues av atomvåpen. Hvert eneste sekund, hver eneste dag utgjør atomvåpnene en fare for alle vi er glade i og alt det vi har kjært. Vi kan ikke tolerere denne galskapen lenger.

På grunn av våre lidelser og vår kamp for å overleve – og bygge opp et nytt liv fra asken – ble vi hibakushaer overbevist om at vi er nødt til å advare verden om disse apokalyptiske våpnene. Om og om igjen har vi fortalt om det vi opplevde. Allikevel har det vært noen som har nektet å se på Hiroshima og Nagasaki som grusomheter – som krigsforbrytelser. De aksepterte propagandaen om at dette var «gode bomber» som hadde fått slutt på en «rettferdig krig». Det var denne myten som førte til det katastrofale atomvåpenkappløpet – et kappløp som pågår den dag i dag.

Ni nasjoner truer fortsatt med å brenne ned hele byer, å ødelegge livet på jorden, å gjøre det umulig for kommende generasjoner å leve i vår vakre verden. Å utvikle atomvåpen betyr ikke at et land løftes opp til storhet, men at det synker ned i den dypeste fordervelse. Disse våpnene er ikke et nødvendig onde, de er det ytterste onde.

7. juli i år ble jeg overveldet av en enorm glede da et stort flertall av verdens nasjoner vedtok Traktaten om forbud mot atomvåpen. Jeg som hadde opplevd menneskeheten på sitt verste, fikk denne dagen oppleve menneskeheten på sitt beste. Vi hibakushaer hadde ventet på dette forbudet i syttito år. La dette være starten på slutten for alle atomvåpen.

Alle ansvarlige ledere kommer til å signere denne traktaten. Og historien vil ikke være nådig med dem som avviser den. Nå er det slutt på at deres abstrakte teorier skal kunne dekke over noe som i praksis betyr folkemord. Nå er det slutt på at «avskrekking» skal oppfattes som noe annet enn avskrekking for nedrusting. Nå er det slutt på å leve under en atomsky av frykt.

Til lederne i land som har atomvåpen – og deres medsammensvorne under den såkalte «atomparaplyen», vil jeg si dette: Lytt til våre vitnesbyrd. Ta hensyn til vår advarsel. Og vær klar over at deres handlinger har konsekvenser. Dere inngår alle i et voldssystem som setter menneskeheten i fare. La oss alle være på vakt mot ondskapens banalitet.

Jeg bønnfaller hver eneste president og utenriksminister i alle verdens nasjoner om å slutte seg til denne traktaten og én gang for alle fjerne trusselen om kjernefysisk tilintetgjørelse.

Da jeg var denne jenta på 13 år som lå fastklemt i ruinene fortsatte jeg å dytte. Jeg fortsatte å bevege meg mot lyset. Og jeg overlevde. Vårt lys i dag er forbudstraktaten. Til alle dere som sitter i denne salen og til alle dere som hører på rundt om verden vil jeg gjenta de ordene som ble ropt til meg i ruinene av Hiroshima: «Ikke gi opp! Fortsett å dytte! Ser dere lyset? Kryp mot lyset.»

Når vi i kveld går i fakkeltog gjennom Oslos gater, la oss følge hverandre ut av atomterrorens mørke natt. Uansett hvilke hindringer vi måtte støte på, skal vi fortsette å bevege oss, dytte på og dele dette lyset med andre. Vi er lidenskapelig opptatt av og engasjert i at vår egen verdifulle klode skal overleve.

Powered by Labrador CMS