Samfunn

UTVALGSKRITIKK: Utviklingshemmede i Norge får ikke oppfylt de mest grunnleggende menneskerettighetene, er komklusjonen fra det såkalte Rettighetsutvalget i rapporten «På lik linje».

Norge bryter menneskerettighetene

Rettighetsutvalget tar et drepende oppgjør med norsk politikk og forvaltning overfor mennesker med utviklingshemming.

Knut Petter Rønne
Publisert Sist oppdatert

I oktober i fjor overleverte det såkalte Rettighetsutvalget under ledelse av rådmann i Drammen kommune, Osmund Kaldheim rapporten «NOU 2016: 17 – På lik linje» til barne- og familieminister Solveig Horne.

Rapporten går nøye igjennom situasjonen for utviklingshemmede i Norge, og konklusjonen er nådeløs dersom den skal oversettes fra «NOU'sk» til norsk:

Utviklingshemmede i Norge får ikke oppfylt de mest grunnleggende menneskerettighetene. De diskrimineres i sektor etter sektor – det være seg innen skole og utdanning, i helsevesenet, på arbeidsmarkedet, på fritiden eller når det gjelder retten til et eget hjem.

Sentralt i utvalgets gjennomgang står Ansvarsreformen fra 1991 og FNs konvensjon om rettigheter for mennesker med funksjons- og utviklingshemminger.

I Norge representerer Ansvarsreformen et hovedskille i omsorgen for personer med utviklingshemming. Sentralinstitusjonene for personer med utviklingshemming ble nedlagt i tidsrommet 1991–1995. Utviklingshemmede skulle inkluderes i lokalsamfunnet, og leve et liv som folk flest.

– Man klarte å legge ned de store institusjonene, men vi ser at mange av de bofellesskapene som er kommet rundt om i kommunene mer og mer ligner institusjoner. Man kan si at utviklingshemmede etter Ansvarsreformen flyttet fra en stor institusjon til en liten en, sier leder av rettighetsutvalget, Osmund Kaldheim.

LES MER:

FN-konvensjonen

Foto RÅDMANN OG UTVALGSLEDER: Osmund Kaldheim er leder for Rettighetsutvalget og er rådmann i Drammen kommune.

I 2006 ble FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) vedtatt. Konvensjonen legger til grunn at alle mennesker har lik verdi, og at samfunnet har en plikt til å anerkjenne det menneskelige mangfold. Samfunnet må innrettes slik at alle, uansett fysiske og psykiske forutsetninger, får lik tilgang til de rettigheter som danner grunnlaget for et verdig liv, heter det i FN-konvensjonen.

Norge signerte konvensjonen i 2006, og ratifiserte den i 2013. Norsk politikk har lenge bygget på de samme verdier og mål som denne konvensjonen.

Osmund Kaldheim mener vi i Norge står lagt unna de målene FNs konvensjon for utviklingshemmede har satt seg, nemlig at utviklingshemmede skal bestemme over egen bosituasjon.

– I dag er de fleste utviklingshemmede avhengige av foreldrene sine, eller av et institusjonslignende tilbud om leilighet i bofellesskap fra kommunen, sier han.

Det dreier seg om at grunnleggende menneskerettigheter også skal gjelde for utviklingshemmede

Et annet poeng er at dersom du blir tildelt en leilighet i et bofellesskap i kommunal regi, kan du i prinsippet flyttes på når kommunen mener det er hensiktsmessig. Du er ikke akkurat herre i eget hus.

– Kommunene ser tjenestebehovet til den enkelte i sammenheng med bosituasjonen. Det gjør man jo ikke for andre grupper, påpeker Kaldheim.

– Poenget er at kommunene skal skille mellom bolig og tjenestebehov. Du har rett til å bo hvor du vil, men kan krav på enkelte tjenester uansett, framhever han.

– Det dreier seg om at grunnleggende menneskerettigheter også skal gjelde for utviklingshemmede.

Åtte løft som skal bedre situasjonen

Rettighetsutvalget foreslår tiltak på åtte innsatsområder som de mener er nødvendige for at utviklingshemmede skal få oppfylt sine grunnleggende rettigheter på lik linje med andre. Det er disse åtte løftene og forslagene knyttet til dem, som nå er sendt på høring. Høringsfristen er satt til 2. mars.

Løft 1: Selvbestemmelse og rettssikkerhet

Utvalgets gjennomgang viser at norsk lovverk ikke i tilstrekkelig grad respekterer og sikrer utviklingshemmedes rett til frihet og selvbestemmelse.

Forslag: Utvalget foreslår flere lovendringer for å rette på denne skjevheten.

Løft 2: Inkluderende og likeverdig opplæring

Utvalgets gjennomgang viser at den ordinære skolen i liten grad er tilrettelagt for utviklingshemmede elever.

Forslag: Blant flere tiltak foreslår utvalget blant annet at loven endres slik at undervisningen av elever med utviklingshemming ikke lenger kan gjennomføres av personer uten undervisningskompetanse.

Løft 3: Arbeid for alle

Utviklingshemmede hari liten grad har tilgang til arbeidslivet. Kun 25 prosent av utviklingshemmede i yrkesaktiv alder er i arbeid, og av disse deltar nær sagt alle i arbeidsmarkedstiltak.

Blant forslagene: Kommunene får ansvar for å sørge for tilrettelagt arbeid til personer som har ytelsen ung ufør og som har behov for tjenester fra kommunen. Det skal gjennomføres grundige arbeidsevnevurderinger for alle utviklingshemmede.

Løft 4: God helse og omsorg

Utvalgets gjennomgang viser at hjemmetjenestene til personer med utviklingshemming ofte er utformet på en standardisert måte, og at ulike tjenester leveres som et samlet pakketilbud. Dette begrenser utviklingshemmedes valgfrihet og mulighet til å styre egen hverdag.

Blant forslagene: At plikten til individuell tilrettelegging av helse- og omsorgstjenestene synliggjøres.

Løft: 5 Eget hjem

Utvalgets gjennomgang viser at det er stor mangel på egnede boliger for utviklingshemmede.

Utvalget foreslår:

  • At kommunene får plikt til å skaffe boliger til vanskeligstilte.
  • Å styrke Husbankens generelle veiledning knyttet til kommunalt planarbeid.
  • Nye vilkår for lån og tilskudd i Husbanken. Det gis ikke lån eller tilskudd for bygging av mer enn seks samlokaliserte enheter i kommunal regi for personer med utviklingshemming.
  • At det vedtas en ny statlig planretningslinje som skal sikre oppfyllelsen av FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne i kommunenes arealplanlegging.

Løft 6: Kompetanse og kunnskap

Lav kompetanse i tjenesteapparatet er en gjennomgående utfordring. Det er mange ufaglærte som jobber i tjenestene til utviklingshemmede. Manglende kompetanse bidrar til at utviklingshemmede ikke får likeverdige tjenester innenfor ulike samfunnsområder. Utvalget har samtidig avdekket at det er gjort svært lite forskning om utviklingshemmede.

Forslag: At det utarbeides obligatoriske grunnkurs for ansatte uten formell kompetanse i helse- og omsorgstjenestene til personer med utviklingshemming. I tillegg bes regjeringen iverksette en systematisk forskningsinnsats for å skaffe til veie kunnskap om situasjonen for utviklingshemmede og virkninger av ordninger og tiltak med sikte på å bedre utviklingshemmedes situasjon.

Løft: 7 Koordinerte tjenester

Utvalget dokumenterer mangelfull koordinering og dårlig samarbeid rundt velferdstjenestene til personer med utviklingshemming – dette kommer særlig til uttrykk i overgangssituasjoner og mellom løpende tjenester, internt i kommunen, og mellom kommune, fylkeskommune og stat.

Utvalget foreslår: At kommunene pålegges en plikt til å sikre koordinerte kommunale tjenester til personer med sammensatte og langvarige behov for velferdstjenester.

Løft 8: Målrettet styring

Utvalgets gjennomgang viser at den relasjonelle forståelsen av utviklingshemming ikke alltid blir lagt til grunn i sektorpolitikken. Gjennomgangen viser videre manglende vektlegging av utviklingshemmedes perspektiver i politiske satsinger og i eksisterende ordninger og tiltak.

Utvalget anbefaler at:

  • Regjeringen tydeliggjør pådriveransvaret på politikkområdet.
  • Det rapporteres regelmessig til Stortinget om situasjonen for utviklingshemmede og iverksatte tiltak.
  • Departementet med samordningsansvar må utarbeide en plan for å følge opp politikkområdet.
  • Det opprettes et fagorgan med primæroppgave å følge opp politikken for utviklingshemmede.

Ikke «dyrere»

Mange hevder at det blir veldig dyrt, dersom utviklingshemmede skal få bestemme hvor og hvordan de skal bo. Det argumentet kjøper ikke Osmund Kaldheim.

– De aller fleste utviklingshemmede har egen, stabil inntekt gjennom uføretrygd. Med egen betalingsevne, kombinert med støtteordninger fra Husbanken, vil det være fullt mulig for den enkelte å kjøpe sin egen bolig, mener Kaldheim.

– Uten at kommunene på noen måte må subsidiere boligkjøpet, legger han til.

Et argument fra kommunene er at større bofellesskap i nærheten til andre kommunale tjenester gjør arbeidsdagen lettere for de ansatte og at tjenestene blir mer effektive, både med hensyn til kostnader og personalutnyttelse.

Osmund Kaldheim er ikke overbevist.

– For det første; menneskerettighetene er ikke laget for å gi stordriftsfordeler.

– Og bortsett fra at det strider mot grunnleggende menneskerettigheter, så tviler jeg på at bofellesskap gir så store besparelser som enkelte kommuner skal ha det til. I utvalget har vi forsøkt å finne dokumentasjon på dette, men det har vi ikke klart. Vi kan ikke dokumentere at det lønner seg for kommunene å bygge stort, sier utvalgslederen.

Menneskerettighetene er ikke laget for å gi stordriftsfordeler

Derimot kan det lønne seg for kommunene å spre individuelle tjenester på flere.

– Vi ser at man ofte deler ressurser som er tildelt én person på flere. Men det er jo ikke meningen. Tjenestene skal tildeles individuelt, påpeker Osmund Kaldheim.

Osmund Kaldheim og Rettighetsutvalget foreslår åtte løft «som er nødvendige for at utviklingshemmede skal få oppfylt sine menneskerettigheter på lik linje med andre».

Hvert av de åtte løftene inneholder flere anbefalte tiltak som sammen skal bidra til bedring. Utvalgets mener det både er nødvendig og realistisk å endre situasjonen for personer med utviklingshemming, slik at de kan delta i samfunnet på lik linje med andre. De fleste av utvalgets forslag kan løses innenfor eksisterende kostnadsrammer, heter det i utvalgsrapporten.

Fra rådmann til husbankmann

Det er ikke lett å hevde at Osmund Kaldheim lever i en annen verden enn hva den gjengse rådmann eller ordfører gjør. Lederen for Rettighetsutvalget er i dag rådmann i Drammen kommune, og han har tidligere vært ordfører i Fet kommune.

– Mange av de tiltakene vi forslår i utvalget kan kommunene selv gjøre noe med. Det er fullt mulig å sikre at utviklingshemmedes rettigheter blir fulgt opp i praksis, sier han selv.

– Hvordan er ståa i Drammen? Er dere ekstra flinke, dere da?

– Jeg vil ikke si at vi er spesielt gode i Drammen. Men vi arbeider for å bli bedre. Vi mener alle kommuner kan lage sin egen lokale plan for arbeidet med utviklingshemmede, nå 25 år etter Ansvarsreformen. En slik plan kommer snart i Drammen, sier rådmann Kaldheim.

Påtroppende husbankdirektør

Et annet, litt artig poeng, er at Osmund Kaldheim nylig ble ansatt som ny direktør for Husbanken. Etter påske tiltrer han sin nye stilling.

Som leder av Rettighetsutvalget foreslår Kaldheim at Husbanken skal blir strengere overfor kommuner som ønsker å bygge bofellesskap for utviklingshemmede og andre med omsorgsbehov. I dag anbefaler Husbanken at slike bofellesskap ikke skal inneholde mer enn åtte boenheter – men det gis ofte dispensasjon til dette. Rettighetsutvalget mener Husbanken ikke skal strekke seg lenger enn til max seks enheter.

– Så den delen av utvalgets forslag er da allerede i boks, eller?

– He, he. Som utvalgsleder mener jeg seks enheter bør være maksimum. Men som Husbankdirektør vil jeg selvsagt følge de retningslinjene Stortinget og regjeringen trekker opp. Vi gjør som Stortinget bestemmer. Det kan alle være trygge på, sier Osmund Kaldheim.

Frykter rapport ender «i skuffen»

Leder i Norsk Forbund for Utviklingshemmede, Jens Petter Gitlesen er godt fornøyd med utvalgets rapport. Men han frykter at den blir «lagt i skuffen».

– Politikerne prioriterer ikke dette i det daglige. Det er ikke vi som sanker stemmer og oppslutning for den enkelte politiker, sier Gitlesen, som er redd for at NOU-rapporten vil drukne i alle de andre sakene som kommer i kjølvannet av valgkampen.

– Dessuten er det statlige ansvaret veldig spredt over flere departementer. Ingen har det overordnede ansvaret, påpeker Gitlesen.

Vil ta boliggrep

Det gjenstår å se om Giljesen får rett. Utvalget er i alle fall både tydelig og konkret – både i sin beskrivelse og i forslagene de kommer med. Blant annet foreslår de å opprette et eget fagorgan med primæroppgave å følge opp politikken for utviklingshemmede – nettopp for å ta tak i dette med spredt sektoransvar og politikere fulle av «fine ord og lite handling».

Når det gjelder boligspørsmålet foreslår utvalget flere konkrete tiltak. Og situasjonsbeskrivelsen er drepende for norske kommuner: «Utvalget mener at den økte etableringen av store bofellesskap er i konflikt med de politiske målsettingene om at om at utviklingshemmede skal bo i mest mulig vanlige boliger, i ordinære bomiljøer».

«Satsingen på å løse boligbehovet gjennom kommunale bofellesskap og samlokaliserte boliger i kommunal eie fører til at utviklingshemmede bor på en annen måte enn befolkningen for øvrig», konkluderer Rettighetsutvalget.

samfunn utviklingshemmede omsorgspolitikk nyheter menneskerettigheter rettighetsutvalget
Powered by Labrador CMS