Samfunn

KJENNER SITT FOLK: President Vladimir Putin kjenner den russiske mentaliteten, og vet å spille på den. Her fra sommerens jaktferie.

Russisk ­mentalitet gir Putin suksess

Russerne frykter personlig ansvar, liker ikke de som er annerledes og føler seg fort mindreverdige, skriver korrespondent Christian Neef i en personlig analyse.

Publisert Sist oppdatert

ANALYSE

Hjemme i Tyskland har jeg en bok med tittelen «Russland: Ansikter av et istykkerrevet land».

Boken dekker Russland slik det var for et kvart århundre siden: Et slags galehus. Sovjetunionen hadde akkurat kollapset, håp om en ny start hadde vist seg høyst illusorisk, eks-funksjonærer og smarte forretningsmenn hadde lagt beslag på Sovjetunionens arv for seg selv, og nøt sin plutselige rikdom, mens resten av landet skled ned i fattigdom.

Bestemødre sto i timesvis i vind og regn på bruktmarkedene og loppemarkedene og prøvde å selge bryllupsporselenet sitt. Rett ved siden av dem sto studenter som annonserte sine kjærlig utstilte frimerkesamlinger. Imens raste krigen i utkanten av landet.

Tilbake i 1991 kunne ikke den vanlige russer forklare hva Russland representerte, hvor landet skulle politisk og hvordan alle konfliktene kunne bli løst. Vi journalister kunne selvsagt heller ikke det.

Alt dette er nå historie, og alt tatt i betraktning, så går det ikke så dårlig med Russland nå. Boken nevnt over var det jeg som skrev, og den inneholder møter med 18 ulike mennesker som alle prøver å finne sin plass i Russland. De var typiske for denne overgangsperioden med politikere og generaler, forretningsfolk og kunstnere, idealister, populister og kriminelle.

Noen av dem lever ikke lenger, et par har blitt drept, mens andre dro fra landet eller klatret oppover i regjeringens rekker.

Når man leser møtene med disse ti menneskene ut fra dagens perspektiv er det ikke vanskelig å forstå hvordan noen ble stående igjen mens andre endte opp med å få vellykkede karrierer. Man kan også se hvordan Russland klarte å finne fotfeste igjen.

Dzhokhar Dudayev

En av heltene i boken er Dzhokhar Dudayev, som erklærte Tsjetsjenias uavhengighet fra Russland i 1991 og ba folket i Kaukasus om å stå imot koloniherrene fra Moskva. Russland erklærte krig på grunn av ham, og plasserte ut 60.000 soldater i den lille republikken. Tre måneder etter at jeg selv snakket med president Dudayev var kontoret vi hadde møttes jevnet med jorden. Femten måneder etter dette igjen, ble han drept av en russisk rakett. Enda femten år senere hadde freden senket seg i Tsjetsjenia. Så mange som 160.000 mennesker antas å ha blitt drept i krigen. Siden da er det ingen regioner som har prøvd å løsrive seg fra Russland.

Sergei Debov

En annen helt i boken var biokjemiker og hudspesialist Sergei Debov. Han er også død nå. Debov ble med i den hemmelige Lenin Mausoleum-gruppen i 1952, en gruppe av vitenskapsfolk som balsamerte den revolusjonære lederen. Kroppn hans har ligget slik at folk kunne komme og se den siden han døde i 1924. Debov, som også balsamerte Stalin, frisket opp Lenins kropp med en hemmelig blanding to ganger i uken.

Videre kollapset Sovjetunionen og kommunismen og president Boris Jeltsin reduserte den hemmelige gruppens tilskudd, slik han også reduserte vaktholdet foran mausoleet. Lenin ble en nasjonal paria og folket begynte å kreve at han skulle bli begravet på en kirkegård i St. Petersburg. Debov fortalte meg at han var sjokkert. «Å ta Lenin ut av Russlands historie, det er uakseptabelt».

Er det ingen ting å beklage i russisk historie?

Det faktum at den revolusjonære lederen fortsatt er utstilt på Den røde plass 25 år senere, og at Debovs etterfølgere fortsatt er på jobb, hjelper også med å forklare hvordan Russland fant veien tilbake til stabilitet. Lederen av oktoberrevolusjonen, som Stalin etter ham, brydde seg ikke om hvor mange mennesker som ble ofret for den kommunistiske ideen, og er fortsatt et viktig politisk symbol. Hans fortsatt tilstedeværelse roer ned kommunismens tilhengere, men representerer også troen Kremlins ledelse har på at det ikke er noe å beklage i Russlands historie. Den reflekterer måten historien blir sett på i Vladimir Putins Russland.

Dmitry Rogozin

En tredje karakter i boken lever fortsatt og er nå 53 år gammel. Han ble født på Stalins fødselsdag, ble oppfostret til å bli visestatsminister, og er i dag ansvarlig for den russiske forsvarsindustrien. Jeg møtte Dmitry Rogozin da han var 31 år gammel. Bare kort tid tidligere hadde han vært aktiv med Komsomol, den unge vingen av kommunistpartiet. Senere ble han ambassadør i Nato og sjokkerte Vestens militære med sine på sparket-uttalelser. Vi møttes ofte i Brussel.

Etter Sovjetunionens fall fikk Rogozin ansvar for skjebnen til 25 millioner etniske russere som nå levde utenfor landets grenser, i de andre tidligere Sovjet-republikkene. Han grunnla «Kongressen for russiske fellesskap» (Congress of Russian Communities) for å sikre deres interesser. Han ble en ansett leder av «Den russiske verden», som inkluderer alle hjørner av verden hvor russere lever, og som, ifølge Putin, må forsvares. Rogozin er nå et slags nasjonalistisk talerør for regjeringen, og beskrev nylig på nytt vestlige politiker som «avskum».

Gjenvinningen av Tsjetsjenia, rehabiliteringen av Sovjetunionens historie og påkallelsen av «Den russiske verden», har på samme måte som Donald Trump gjør i USA under sitt «America First»-motto, hjulpet til med å redde det nye, unge Russland. Og russerne er takknemlige overfor Putin, noe vi ser i presidentens popularitetsmålinger, hvor han får 80 prosent oppslutning.

Foto MODERNE: Moskva er blitt en hypermoderne storby, men russere flest henger fast i gamle tradisjoner og tenkemåter. Foto: NTB-Scanpix

Nye Russland

Nye Russland er synlig mange steder. For noen få uker siden reiste jeg gjennom den lille byen Gvardeysk vest i landet, med bare 13.000 innbyggere. Sist gang jeg besøkte byen var i 1998, rett etter den store rubel-krisen som brakte regjeringen på randen av konkurs. Papirmøllen stengte i kjølvannet av den krisen, fulgt av en komposittfabrikk og senere en ostefabrikk. Det fantes ikke kull til varmeanleggene, og tre fjerdedeler av innbyggerne levde under fattigdomsgrensen.

Det var til og med kaldt på sykehuset, hvor det også manglet medisinsk utstyr og hansker til kirurgene. I militæranleggene og i fengselet, som var i et gammelt slott, var det lite mat. I landsbyene rundt Gvardeysk førte utilstrekkelig med næring og skittent drikkevann til tilfeller av tuberkulose og meningitt.

Nå, i 2017, er husene i midten av byen nymalte, en møbelfabrikk har startet, og dessuten et kjøttprosesseringsanlegg og en fabrikk for embalasjematerialer. Byen har en ungdomsklubb og et treningssenter, og slottet – eller fengslet – er i ferd med å bli ombygd til en turistattraksjon.

Likevel, hvis du kjører østover, dypt inn i de mer landlige områdene, dukker det opp en litt annen virkelighet, med hele landsbyer som holder på å dø ut. Men det er ikke noe tegn til den nasjonale unntakstilstanden som lammet Russland for to tiår siden. Spesielt ikke i Moskva, som har omformet seg selv til en moderne metropol, med gågater, store supermarkeder, jazzklubber, avant-garde teatre, med wifi i gatene og til og med under bakken på t-banen.

Mangler kanaler for tilbakemeldinger

Men det er noe som ikke har forandret seg hverken i hovedstaden eller i resten av landet. Jeg kom nylig over det mens jeg leste en plakat i bygningen hvor jeg har leilighet i Moskva, som symboliserer et fenomen som har vært en del av Russland i århundre, og som setter Putins 80 prosent oppslutning i sammenheng.

Plakaten henviste til Moskva-regjeringens plan om å rive 4500 falleferdige bygninger. Bygningene er femstjerners prefabrikkerte uhyrer, stygge og ofte med slitte fasader. Men rundt 1 million av innbyggerne i Moskva er berørt av planen, noe som utgjør ca. en tolvdel av byens totale innbyggertall.

Tanken på at det kan være motfore­stillinger i folket er ikke noe russiske politikere ser ut til å ta i betraktning

Byens regjering har gått i gang med planen sin på en nokså frekk måte. De har hastet saken gjennom parlamentet så lynraskt at det har ført til en storm av protester – til og med i mitt nabolag, som ikke har noen av de bygningene som er planlagt revet.

Plakaten i min bygning kom fra et initiativ kalt «moskovitter mot rivning». De argumenterer for at planen er en skammelig form for tvungen reetablering, som handler om å skaffe lønnsomme jobber til bygningsfirma med tette bånd til regjeringen. Beboere som nektet å flytte ville bli flyttet med makt, fortalte plakaten, og det ville ikke bli gitt noen kompensasjon for renovasjon satt i gang av leietakere. Mange av dem som eide leilighetene sine, ville ikke få noen ny bolig av tilsvarende verdi, hevdet gruppen.

Opprøret i Moskva er enormt. Regjeringen, som sa at den ønsket å gjøre noe bra for byens innbyggere, så ut til å være totalt overrasket over tilbakeslaget. Til og med Putin måtte gripe inn og innstendig be det russiske parlamentet, dumaen, om en mindre endring av planene. Dette fordi det skal velges ny president i 2018 og Putin ønsker ikke protester fra sinte innbyggere.

Motforestillinger?

Dette er en vanlig historie i Russland. Selv når ledelsen av landet prøver å gjøre noe bra for folket sitt går det dårlig, fordi regjeringen tar avgjørelser på egen hånd og presenterer dem deretter som en julegave. Politikerne prøver å realisere sine prosjekter på en bolsjevistisk måte. Tanken på at det kan være motforestillinger i folket er ikke noe russiske politikere ser ut til å ta i betraktning.

Debatten om reetablering av dem som bor i leilighetsbygg viser nok en gang at det fortsatt ikke er noen kanal for tilbakemeldinger fra folket til politikerne i det politiske systemet. Regjeringen gjør ingen seriøse forsøk på å inkludere folket i avgjørelsene den tar. Politiske resolusjoner presenteres enten som fordeler eller forbud, noe som også hjelper med å forklare den nye bølgen av protester i Moskva og andre byer. Folket og regjeringen møtes sjelden i Russland.

Ugjengjeldt kjærlighet

Skribent Viktor Erofeyev har stilt spørsmål om Russlands kjærlighet til sitt eget folk: «Hjemlandet tillater alltid med glede at du elsker det, men elsker det deg tilbake? Elsker Russland oss?».

Erofeyev tror ikke russernes kjærlighet for Russland er basert på gjensidighet. Han mener russerne selv bør anklages for dette, ettersom de ikke er nok interessert i landet sitt.

For noen måneder siden hadde jeg en samtale om dette med en anerkjent filmskaper og teaterdirektør, Andrei Konchalovsky. Han blir 80 år dette året, har gjort noen av Russlands beste filmer og har bodd lenge i Hollywood. Konchalovsky sier russere har beholdt sin bonde-sjel gjennom mange århundre, og hevder at de aldri ble borgere i den virkelige betydningen av ordet, og at de alltid har vært i opposisjon til staten, fordi regjeringen alltid prøver å ta noe bort fra dem. På samme tid, hevder han, er russere så utrolig tålmodige at de lettere kan akseptere urettferdighet. Han mener også at russere tenker svart-hvitt.

Videre hevdet Konchalovsky at Putin i utgangspunktet tenkte som en fra Vesten, men at han etter hvert innså hvorfor hver russiske hersker strever med å lede denne nasjonen: Grunnen er at dens innbyggere, i tråd med en urokkelig tradisjon, frivillig delegerer all sin makt til en person, og venter så på at denne makten skal ta vare på dem, uten å gjøre noe selv.

Det er klart for meg hvorfor de liberale representert ved Boris Jeltsin mislykkes i 1990-årene. Liberalismen har ingen sjanse i Russland. Folket vil ikke tillate det.

Nekter å innordne seg

Det merkelige forholdet mellom mange russere og deres regjering viser seg også i en rekke hverdagslige detaljer. For to eller tre år siden forsøkte Moskvas borgermester å løse parkeringsproblemet ved å introdusere et nettbasert parkeringssystem. Kostnadene var lave, en time kostet vanligvis under en euro. Parkeringsproblemet var i det store og det hele redusert, og systemet virket for alle. Og hva skjedde så? Moskovittene begynte å dekke til nummerplatene på bilene sine, slik at inspektørene ikke kunne skanne numrene deres når de kjørte forbi. Slik ble det vanskelig for dem å finne ut hvem som ikke betalte.

Et annet eksempel: I flere tiår hadde det blitt bygd få nye gater i Russland, og desto færre motorveier. Men nå er det planer om å bygge en ny motorvei mellom Moskva og St. Petersburg. Den første strekningen, som går til Moskvas Sheremetyevo internasjonale flyplass, er allerede åpen. Fordi det er bomavgift på veien, blir den knapt brukt, til tross for relativt lave avgifter. Russlands sjåfører tror det er svindel fra regjeringen og foretrekker å sitte i trafikk-køer på de gamle veiene.

Foto MAKT: Den kjente teater­direktøren Kirill ­Serebrennikov ble arrestert for svindel, og hans nye ballett ved Bolsjoj-teatret, «Nureyev», ble nylig kansellert – tre dager før premieren – etter å ha fått hard motstand fra konservative politikere. Foto: NTB-Scanpix

Passivitet og likegyldighet

Forestillingen om at borgere må gjøre noe for samfunnet og at de vil få noe tilbake, møter man bare sjelden i Russland. Kanskje hedrer russere sine skuespillere og diktere mer enn tyskerne gjør med sine, men de har et skeptisk syn på virkelig kreative mennesker, som på sin egen måte prøver å framskynde debatten om retningen for landets videre utvikling.

Forfatter Boris Akunin selger millioner av bøker, men han bor utenfor hjemlandet sitt fordi han ikke tåler politikken dets regjering fører. Det samme er tilfelle med forfatter Vladimir Sorokin, som lenge ble harselert med av politiske organisasjoner som står regjeringen nært. Internasjonalt kjente teaterdirektøren Kirill Serebrennikov har også blitt presset, og politipatruljer stormet nylig teateret hans. Balletten han skrev ved Bolsjoj-teateret, «Nureyev», ble nylig kansellert tre dager før premieren, etter å ha fått hard motstand fra konservative politikere. Kanselleringen påvirket meg også, fordi jeg hadde klart å få tak i en Bolsjoj-billett, som er så vanskelige å få, til premierekvelden.

Putin gjør Russland til en dissident fra verdens orden, og ­folket er begeistret

Det er ganske få russere som bryr seg om denne typen overreaksjoner. Med unntak av noen få stemmer blant Moskvas intellektuelle er det ingen protester.

«Vi er mennesker, vi liker de som ligner på oss selv, vi trenger ingen som er annerledes», skrev Viktor Yerofeyev sarkastisk en gang. En statsadvokat som for det meste skremmer mennesker, mente han, er likevel nærmere dem enn en reformert oligark som Mikhail Khodorkovsky, som klarsynt kritiserer Putin-systemet.

Hvorfor er det slik, lurte jeg nylig på for ikke lenge siden, en dag jeg var innom politistasjonen i sentrum av St. Petersburg. Ikke noe annet sted er det mer tydelig hvordan staten ønsker å få borgerne til å føle seg uviktige. Politimannen som var på vakt kikket ikke en gang opp da folk kom bort til ham med sine ærender, og tunge jerndører skilte inngangen fra kontorene. De ble bare åpnet en gang iblant, etter en uforståelig logikk. På kontorene ble forklaringer notert ned for hånd. Og veggene var dekorert med portretter av Felix Dzerzhinsky! Han var Sovjetunionens første etterretningssjef, mannen som startet den røde terroren og fikk tusenvis av mennesker myrdet. Statuen av ham var den første som ble veltet da Sovjetunionen falt, og nå har politiet hengt portrettet hans opp igjen?

Hvorfor aksepterer russerne alt dette uten å si et ord?

Deres passivitet og likegyldighet er ubehagelig. Kombinert med fatalisme og frykt for ansvar, blir det umulig for de fleste av dem å komme til kjernen av de historiske sannhetene. Mange er likegyldige overfor det faktum at det lages nye statuer av Stalin. En Moskva-journalist beskrev det som å være ensbetydende med om jødene skulle ha satt opp statuer av Hitler.

Statens bruk av makt er også fortsatt metafysisk, som en skjebnesak. Sosialfilosof Alexander Zipko argumenterer med at et overveldende flertall av befolkningen fortsatt har vanskelig for å forstå at millioner av mennesker mistet livene sine i Sovjetunionen, som resultat av den røde terroren.

Demagogi, halvsannheter og løgner

Det jeg har skrevet om her har ikke blitt funnet på av Vladimir Putin. Han har bare oppdaget ting som allerede eksisterte, og porsjonert dem ut i sin politikk. Frykt for personlig ansvar? Marginalisering av mennesker som tenker annerledes? Resignasjon for skjebnen? Følelse av mindreverdighet i forhold til resten av verden?

Dette er trekk som staten skulle handle mot. I stedet forsterker regjeringen dem, fordi det er nyttig for den. Jeg har ikke før de senere årene lagt merke til hvor dypt dette stikker, selv hos mine russiske venner. De fleste av dem har nå bukket under for sin presidents demagogi.

Putin fyrer opp under de russiske følelsene av forakt for ukrainere, selv om, og dette er jeg overbevist over, russerne er sjalu fordi ukrainerne nå vil lykkes i å komme nærmere Europa. Og han forsterker russernes følelse av moralsk og militær overlegenhet overfor Vesten. Det har liten forbindelse til virkeligheten, men det isolerer staten og folket mer og mer fra verden utenfor. Putin gjør Russland til en dissident fra verdens orden, og folket er begeistret for det – som om det skulle vært en attraksjon på tivoli. For mange russere er Europa og Amerika de nærmeste referansepunktene for livene deres.

Som jeg sa, Putin fant ikke på noe av dette. Han lærte bare hvordan han på en utmerket måte kan utnytte denne russiske mentaliteten med demagogi, halvsannheter og løgner. Dette står for meg som det viktigste som er oppnådd 25 år etter Russlands gjenfødelse.

© 2017 Der Spiegel or Spiegel Online Distributed by New York Times Syndicate.

SPIEGEL+DP

Som en del av Dagens Perspektivs europadekning publiserer vi etter avtale jevnlig stoff fra det tyske magasinet Der Spiegel.


Powered by Labrador CMS