– Det er et viktig mål for regjeringen at forskjellene fortsatt skal være små i Norge

Det sa statsminister Erna Solberg da hun åpnet regjeringens konferanse om sosial bærekraft og ulikhet tirsdag.

En fullsatt sal var spent på hva regjeringen egentlig mente om bekjempelse av ulikhet. At Civita-leder Kristin Clemet som har vært opptatt av å peke på at Norge er et av verdens minst ulike land skulle lede konferansen, var det også flere som stusset over.

Solberg svarte seg selv på spørsmålet «hvorfor er det så verdifullt at forskjellene er små?» –Jo, fordi det bidrar til å opprettholde tilliten mellom folk.

Men så påpekte hun at debatten om ulikhet i Norge i for lang tid har handlet om inntektssikring, altså tiltak som sykepenger og uføretrygd. Andre sider ved ulikhetsdebatten har kommet i skyggen, blant annet innvandring.

For å understreke hvor seriøst regjeringen tar ulikhetspørsmålet hadde Solberg samlet flere av minstrene til konferansen. I tillegg til arbeidsminister Anniken Hauglie var også kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner, kulturminister Trine Skei Grande og finansminister Siv Jensen til stede.

– Overføringsordningene skal være sikkerhetsnett, men må utformes slik at de ikke legger hindringer i veien for deltakelse i arbeidslivet, sa finansminister Siv Jensen under sitt innlegg.

Elefantkurven

Til å sette tonen hadde regjeringen invitert professor Branko Milanovic ved City University New York som er blitt kjent for sin såkalte elefant-kurve.

Ved å plotte økningen i inntekt over en tidsperiode (for eksempel 1988 til 2008) for hele inntektsfordelingen fremkommer hodet til en elefant med en oppreist snabel. Mens toppen av hodet representerer den høye veksten i inntekt for den globale middelklassen (midten av fordelingen), representerer tuppen av snabelen veksten i inntekt for de rikeste 1 prosentene i verden. Nederst på ryggen til elefanten finner vi de mest lavest inntekt, her er veksten lavere, men fortsatt ganske betydelig.

Milanovic er overbevist om at den globale middelklassens fremvekst skyldes globaliseringen.

– Det som vi ikke er helt klar over, er at vi lever i en helt unik tid. For første gang i historien har vi ett økonomisk system i bruk i hele verden, kapitalismen, sier han.

Forskningen hans har vist at global ulikhet er på vei nedover etter å ha steget jevnt og trutt fra 1820-tallet. Knekkpunktet kom etter andre verdenskrig med USAs dominans. Økningen frem til da forklarer Milanovic med kraftig økonomisk vekst i vesten. Nå skyldes fallet i global ulikhet først og fremst at Kina, India og Indonesia vokser kraftig.

Det har ført til en stor og voksende global middelklasse. Men fortsatt er det langt igjen til norsk nivå. Det illustrerer ulikhetsforskningens største problem, fattigdom kan vurderes som noe absolutt eller som noe relativt.

I dag er det mest vanlig å sette grensen nasjonalt ved en inntekt som er lavere enn 60 prosent av medianinntekten. Dermed har de fattigste i Norge, rundt 8 prosent av husholdningene ifølge Tone Fløtten i FAFO, mer å rutte med enn 70 prosent av verdens befolkning. Og den globale middelklassen har mellom tre og 16 dollar om dagen.

Klassebakgrunn

Milanovic tror global ulikhet kommer til å fortsette å falle litt frem mot 2050, men forskjellene kan komme til å bli mer synlige. Mens en stor del av ulikheten i dag kan klassifiseres som geografisk, at noen er rike fordi de bor i land med som har hatt høy økonomisk vekst, vil en større del av ulikheten fremover være basert på klasse, tror Milanovic, altså at de rike i hvert enkelt land blir rikere og de fattige fattigere.

Forsker ved Frisch-senteret Simen Marcussen delte innsikt fra nytt materiale han analyserer sammen med Knut Røed.

For å undersøke utviklingen i ulikhet med registerdata, har de delt inn alle barn født i 1952 i 20 klasser basert på inntekten til foreldrene. Deretter sammenligner de klassene på en rekke variabler, blant annet inntekt, IQ, utdanning og sannsynligheten for å få uføretrygd eller arbeidsavklaringspenger.

Ikke uventet er det nesten gjennomgående slik at de fra de fattigste hjemmene kom dårligere ut enn de fra de rikeste hjemmene.

Deretter tok forskerne inn data fra barna født mellom 1970 og 1975 for å undersøke hvordan det har gått med barnekullet til 66-åringene sammenlignet med foreldrene. På denne måten kan man undersøke mobiliteten i samfunnet og få mål på om rikdom og fattigdom så å si «går i arv».

For middelklassen ser det ganske pent ut. På mål etter mål gjør de det litt bedre enn foreldregenerasjonen. For de rikeste familiene er det tegn til at generasjonen gjør det svak dårligere. Men for de fattigste familiene er bildet dramatisk verre.

– Gjennomgående ser vi at det gikk dårligere med de som var født i de fattigste hjemmene, sier Marcussen.

Blant annet viser materialet vesentlig lavere sysselsetting for den yngre generasjonen fattige enn for den eldre, og andelen i uføretrygd ved 40-års alderen er også betydelig høyere enn for generasjonen før.

Marcussen og Røed har undersøkt flere mulige årsaker. Er det for eksempel slik at siden det er vanligere å ha lavere IQ i de fattigste familiene enn i de rikeste, noe materialet slår fast at det er, og siden høy IQ kan ventes å gi høy inntekt, så har forskjellene blitt forsterket over en generasjon?

Nei, faktisk ikke. Det forklarer i hvert fall ikke endringen alene. Faktisk er tendensen at avkastingen av høy IQ har falt fra den ene generasjonen til den neste.

Hva med utdanning? Har det gitt høyere avkastning og dermed bidratt til økte forskjeller? Ja, men kanskje ikke helt som man skulle tro.

Joda, de med høy utdanning får høyere inntekt, men det er særlig de med bare lav utdanning som ser ut til å ha falt.

– Det å ha bare grunnskole som eneste utdanning straffer seg mer nå enn før, sier Marcussen.