Frps stol-lek

Anders Anundsen, Per-Willy Amundsen, Sylvi Listhaug, Per Sandberg og Tor Mikkel Wara. Dette er statsrådene som har delt på å inneha ansvaret for landets sikkerhet de fem siste årene. Ingen andre departementer kan vise til et like stort gjennomtrekk noensinne.

For det selverklærte lov og orden-partiet Frp er justisministerposten viktig. Å ha ansvaret for Norges sikkerhet, sammen med Finansdepartementet, ble sett på som en seier og en fjær i hatten for det ferske regjeringspartiet, da de kom inn i regjeringskontorene i 2013.

Realitetsorientering

I stedet ble det tungt. Fryktelig tungt. Mange hadde troen på den stigende stjernen, Anders Anundsen, som hadde vist gode takter, blant annet i Kontroll- og konstitusjonskomitéen. Etter hvert ble hans regjeringsperiode preget av krangel med media, internt bråk og en uforståelig påkostet skrytevideo, som han selv hadde produsert. I desember 2016 fikk han nok og valgte å gå av, samtidig med sin partifelle Tord Lien, som styrte Olje- og energidepartementet.

Hans erstatter, Per-Willy Amundsen, var opptatt med å ta selfies sammen med kvinnen som skulle bli hans etterfølger, under høringen i Kontroll- og konstitusjonskomitéen i går. Alvoret om mulig forsømmelse av arbeidet med nasjonens sikkerhet virket ikke helt å ha nådd statsrådene.

Amundsen ble ikke sittende lenge. Etter et drøyt år var den frittalende Harstad-væringen tilbake på Stortinget. Han rakk å boikotte et par aviser, og å komme med et par utspill, før han ble vraket.

Rockestjerne

Da Sylvi Listhaug inntok manesjen – i sitt tredje departement – ble det støy. Mye støy. Med en tilhengerskare som en rockestjerne, og en splittende og enkel måte å kommunisere på, var hun akkurat det Frp-velgerne ønsket seg. En representant fra folket, som ikke tok dritt fra noen – og som ikke var redd for å kalle en spade for en spade.

Polariseringen i «oss mot dem»-kommunikasjonen i sosiale medier, som hun snekret sammen med rådgiver Espen Teigen, ble til slutt for stor for virkelighetens «folk flest». Da Listhaug påsto at Arbeiderpartiet mente at terroristers sikkerhet var viktigere enn nasjonens sikkerhet, og postet denne teksten sammen med et bilde av IS-terrorister tok Norge fyr. Det ble så mye bråk og støy at statsministeren, som først hadde forsøkt å feie saken under teppet, til slutt måtte gripe inn. Rødt hadde foreslått mistillit til statsråden, og det lå an til et flertall for dette i Stortinget.

En selsom seanse, der Listhaug selv valgte å annonsere sin avgang, blant annet med grunnlag i «knebling av ytringsfriheten» ble den populære, men omstridte statsrådens sorti.

Mindre omstridt

Da Frp skulle finne Listhaugs erstatter gravde de dypt ned i tønna. Det kan vise seg å ha vært en genistrek. Tor Mikkel Wara er ikke like omstridt som de tidligere statsrådene. Et mellomspill med alltid frittalende Per Sandberg, som ikke ville overta posten permanent på grunn av sin dom for vold mot en asylsøker, bidro til at det ble skapt ro. Partiet kunne bruke tid på denne prosessen.

Wara er en av liberalistene i Frp, og er ikke blant de mest innvandringsfiendtlige – som alle de tidligere ministrene har vært. Han gikk ut av politikken på grunn av de sterke fraksjonene i partiet. Muligheten til å påvirke og å nå til topps var små – med Carl I. Hagen ved roret.

Nå ser han at mange av Frp-erne av den gamle skolen er på vei ut, eller har fått mindre innflytelsesrike posisjoner. «Biljardkulene», som Per Sandberg kalte liberalistene, har fått fotfeste i ledelsen.

Wara har også en helt annen måte å kommunisere på enn sine forgjengere. Han er profesjonell kommunikasjons-mann, med lang erfaring fra PR og kommunikasjonsbransjen. Han er mer opptatt av sak, prosess og resultat, fremfor retorikk. Der Sylvi Listhaug administrerte Stortingsflertallet i innvandringspolitikken, og samtidig agiterte for en annen politikk, jobber Wara for å finne løsninger – fremfor bare å peke på problemene.

Det kan bidra til et bedre politisk ordskifte. Arbeiderpartiet er inne i en prosess, der innvandringspolitikken skal under lupen og utvikles. Der ligger det større mulighet for samarbeid om enkeltsaker mellom Ap og Frp enn mange skulle tro.

Sikkerhet

Regjeringen har fått på pukkelen for sin håndtering av nasjonens sikkerhet av Riksrevisjonen. Én etter én har statsrådene fra Frp skyldt på hverandre i høringene. Statsministeren har måttet stå duknakket i Stortinget og innrømme at hun har vært upresis i sin kommunikasjon til Stortinget om hvordan arbeidet ligger an.

Fem år med ulike justisministre fra Frp har lært oss at lav innvandring og billig retorikk har vært viktigere for partiet enn å ivareta nasjonens sikkerhet. Dette må det tas tak i.