Populisme overalt – og ingen steder

I Norge er det også riktig å si at populistiske tilnærminger er på fremmarsj, men det er ytterst vanskelig å vise akkurat hvordan og i hvor stort omfang det skjer. Populisme er nemlig en ideologi, eller en praksis, som det nærmest er umulig å definere.

Når historien skal skrives, kan Finnmarks protest mot å bli slått sammen med Troms kanskje bli trukket frem som «det norske Brexit-øyeblikket» – den hendelsen som markerte at tradisjonelle styringshierarkier ikke fungerer lenger, og som viste den populistiske metodens endelige gjennomslag i norsk politikk.

Historisk sett er det nemlig vanskelig å tenke seg mer styringslojale mennesker enn de som er i Finnmark Arbeiderparti. De har vært vant til å ha makt, de har tatt det for gitt at alle andre respekterer den folkevalgte makten og de hatt særdeles liten sans for sivil ulydighet. Dersom dagens regionreform hadde kommet for ti år siden, er det utenkelig at ledelsen i Finnmark Ap hadde nektet å sette den ut i livet.

Tidene er annerledes nå. Finnmark Ap, under moralsk ledelse av den tidligere nestlederen i moderpartiet, Helga Pedersen, tok ikke sjansen på å være lydig mot sentralmakten. Analysen var at mindre lydige partier enn dem, og kanskje nye populistiske bevegelser, ville feie dem av banen ved neste valg, dersom de gjennomførte en reform som store deler av fylkets befolkning misliker intenst.

De tok heller ikke sjansen på at de ville klare å forklare velgerne at de «egentlig» var i mot en reform som de likevel gjennomførte.

Slik tenker politikere av vår tid. I alle partier gjøres det fortløpende vurderinger av hva folket til enhver tid oppfatter og mener. Det gjøres også analyser av potensielle velgertap til nye og gamle konkurrenter, dersom man ikke tilpasser seg folket. Dette skjer i en offentlighet der det er mer direktekontakt mellom politikere og velgere enn før, og der det jobbes intenst med å bruke de nye mediene til å få frem enkle virkelighetsoppfatninger med tilsvarende kjappe løsninger. Med slike omgivelser er det ikke annet å vente enn at det er en tiltagende bruk av populistiske metoder i alle partier.

Rendyrket populisme

Påstander om at et parti er populistisk blir alltid møtt med hoderysting. Begrepet omfattes stort sett som negativt, selv om det under gitte omstendigheter også kan være bra.

Populisme i sin rendyrkede form innebærer i korthet at man alltid sørger for å føre den politikken som folket ønsker seg.

Ved hjelp av folkeavstemninger, og avanserte meningsmålinger, kan man la folkeviljen avgjøre både små og store saker.

Det negative med et slikt styresystem er at folkeflertallet ikke er konsistent, og ikke tenker helhetlig. Dersom man ikke supplerer folkets mening med et system som sikrer helhet og sammenheng i politikken over tid, risikerer man å sette økonomien over styr og å svekke tilliten til det politiske systemet.

De to norske folkeavstemningene om EU-medlemskap må imidlertid kunne betraktes som positive utslag av en populistisk tilnærming til politikken. Hadde Stortinget og embetsverket fått bestemme, ville Norge ha vært medlem i en union som det med noen meget få unntak aldri har vært flertall for i folket. Ettersom det politiske flertallet og den byråkratiske eliten kompenserte for folkets nei med å lage en EØS-avtale som gjør oss til 3/4 EU-medlem, er det heller ikke lett å se skadevirkningene av at man praktiserte et direktedemokrati både i 1972 og i 1994.

Fremskrittspartiet kan også sees på som populistisk da det i sin tid gikk fra å være et parti mot byråkrati og skatter og over til å fronte motstanden mot innvandring. Daværende partileder Carl I. Hagen og hans folk var i utgangspunktet ikke spesielt opptatt av denne saken, men Hagen så velgerpotensialet.

Hagen tilpasset politikken for å øke oppslutningen i valg, og det er per definisjon populistisk.

Samtidig vil mange si – spesielt med henvisning til utviklingen i Sverige – at det var bra for samfunnet at det kom et parti som kanaliserte den folkelige frykten for innvandrere inn i det politiske systemet. Det førte til at de andre partiene tok hensyn til velgernes frykt og ønsker, og det sikret politikkens legitimitet. Folk flest beholdt en viss tillit til tradisjonell politikk.

Dette siste eksemplet er omstridt. Noen vil si at Fremskrittspartiet i enda større grad bidro til at fremmedfiendtlighet ble akseptert i samfunnet, og at Frps talspersoner bidro til polarisering og økt konfliktnivå.

Dermed er vi inne på diskusjonen både om hva som egentlig er populistisk og hvor skadelig det i så fall er.

Populismen i dag

Et vesentlig trekk ved populister både før og nå er at de forsøker å samle og representere folkelig misnøye med myndigheter og politikere.

Høyrepopulistene har alltid vært i mot innvandring og/eller skatter og avgifter, venstrepopulister har vært mot pengemakt og markedskrefter og distriktspopulistene har vært i mot alt som antas å bidra til sentralisering.

Felles for alle populister er at de fremstiller seg som talspersoner for «vanlige folk» og at de har den såkalte eliten som skyteskive. De høyreorienterte har pekt på den politisk korrekte sosiale og kulturelle eliten, de på venstresiden har rettet søkelyset mot «rikingene» og politikerne som ikke tøyler pengemakten, mens distriktspopulistene har brukt bosted og «by mot land» som kriterium.

Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum elsker å kritisere alle de politikerne og byråkratene som ikke skjønner seg på distriktene fordi de kjører trikk til jobb.

I den politiske dagligtalen brukes populismebegrepet som en betegnelse på politikere som vender kappen etter vinden, som ikke står opp for en helhetlig politisk styring og som bruker sterkt forenklet og splittende retorikk. Populisten er ikke bare opportunistisk, han eller hun er direkte kynisk, fordi det å respektere folkemeningen i praksis veldig ofte dreier seg om å forsterke forenklede oppfatninger ute i befolkningen om hvordan ting henger sammen. Venstrepopulistene må tegne et grelt bilde av private velferdsaktører og andre kapitalister som forsterker deres argumentasjon om at de må stanses. Høyrepopulistene belegger sin sak med skremmende fakta og illustrasjoner som kan forsterke frykten for innvandrere. Og distriktpopulistene? De tegner et bilde av et elitestyre som ikke hadde vært skadelig om de hadde vært alene om å tegne bildet, men som kanskje er det, fordi det forsterker bildene som høyre- og venstrepopulistene tegner.

Populisme-begrepet er vanskelig å bruke fordi det i praksis er umulig å definere. Rødt-leder Bjørnar Moxnes er ikke populist, selv om han vil avskaffe kapitalismen. Det har Rødt og forløperen RV alltid ønsket. På samme måte som senterpartister til alle tider har vist til konflikten mellom by og land som viktigere enn noen annen. Og når Frps Christian Tybring-Gjedde sier at han er i mot innvandring, og frykter for at den norske kulturen blir overtatt av muslimene, gir han uttrykk for en politisk mening som i dette perspektivet har akkurat samme verdi som alle andre meninger.

Det er dersom politikere sier ulike ting ved forskjellige anledninger, om de løper fra ansvaret for egen politikk, eller om de stadig skifter syn for å tekkes folkemeningen, at de kan beskyldes for å være populister.

Igjen leverer Carl I. Hagen et godt historisk eksempel: I valgkampen i 1993 la han bort alle løfter om skattelettelser – begrunnelsen kom i VG i samme valgkamp: Velgerne brød seg ikke lenger om å kutte skattene. Da ville ikke han foreslå det heller, selv om hans opprinnelige begrunnelse var at skattelette var bra for norsk økonomi.

Tidsperspektiv og kontekst er avgjørende for å vurdere om en politisk handling er populistisk. Det å tilpasse seg velgerne over tid anses som normal politisk virksomhet. Politikerne skal representere sine velgere, og det kan være riktig å skifte syn i noen saker for å sikre seg at det ikke blir for stor avstand mellom vanlige folks virkelighetsforståelser og elitens. Det er også aksept i politikken for at det av og til kan være riktig å gi etter for folkelig motstand i enkeltsaker. Politikken bør ha en sikkerhetsventil.

Hva folket mener

Det folket mener, har politikere alltid ment. Mange av heltehistoriene om Aps hegemoni etter krigen, dreier seg om Ap-ledelsens evne til å tolke velgernes holdninger, og å tilpasse seg dem i viktige saker. Det ble sagt at de bare trengte å åpne vinduet ut mot Youngstorget, så snuste de inn folkemeningen. Einar Gerhardsen overnattet som oftest hjemme hos partikamerater når han var ute i landet, og det var over et glass melk til frokosten eller under aftensmåltidet han fikk de gode samtalene som gjorde at han hele tiden kunne justere politikken slik at velgeroppslutningen holdt seg på rett under 50 prosent. Det mest brukte sitatet nå for tiden er kreditert Trygve Bratteli som oppsummerte partiets suksess med at de «forsto tiden de levde i, og ga svar menneskene trodde på».

Partitoppene i dag har så tett program at de knapt rekker å snakke uformelt med noen. Men de har til gjengjeld et partiapparat som forteller dem hva folk mener og tror. Verktøyene for å forstå velgerne utvikles i rasende tempo. Først var det enkle meningsmålinger, så ble det mer omfattende holdnings- og verdiundersøkelser, før begynte partiene med fokusgrupper og nå kommer analysene av sosiale medier og «big data» inn for fullt.

Selskapet Cambridge Analytica ble nedlagt tidligere i år etter at det ble avslørt at de brukte personlig informasjon fra millioner av Facebook-brukere i sine kampanjeanalyser. Selskapet kunne både kartlegge, og til en viss grad forutsi velgernes reaksjoner på politiske budskap. Dets verktøy ble brukt både i den amerikanske valgkampen og i den britiske Brexit-kampanjen. Norske partier har ikke brukt Cambridge Analytica, men det er liten tvil om at de alle kommer til å lete etter ulike lovlige metoder for å analysere den enkeltes bruk av sosiale medier, og deretter kjøre stordata-analyser som gir mer omfattende informasjon enn noen gang før om hva velgerne mener og om hva de påvirkes av.

Sett utenfra betyr det at partistrategenes muligheter til å bruke populistiske metoder er økende. Dagens praksis dreier seg om at partiene stort sett bruker kunnskapen om velgernes holdninger til å bestemme hvilke deler av partiets politikk de skal snakke høyt om, og hva de skal skyggelegge. Det populistiske kommer inn, dersom partiet faktisk skifter syn basert på ny kunnskap om velgeradferd.

Også på dette feltet er det vanskelig å trekke grenser. Partiene har alltid hatt noen saker der de har latt hensynet til folkemeningen styre politikken. Beskatningen av bolig er et godt eksempel: Der er de aller fleste partier egentlig enig med en samlet økonom-stand i at det hadde vært lurt å likestille investeringer i bolig med alle andre investeringer. Likevel er det ingen av de store partiene som tør å gå inn for et slikt forslag. De tar det for gitt at de i så fall vil tape neste valg, fordi det nødvendigvis vil gjøre det dyrere å eie bolig.

Årsaken til at denne velgerorienteringen ikke kalles populistisk, er at den er så vanlig. Det sees på som en normal del av politikken at man tar hensyn til folks lommebok. Man kan friste med skattelette og reformer, og man kan forsikre at man ikke skal øke skattene eller ta bort viktige ytelser.

Hvordan politikk oppfattes

Ettersom alle partier til alle tider har tilpasset politikken til velgernes økonomiske interesser, har det også skjedd innenfor såkalt ansvarlige rammer. En del velgerløfter er blitt brutt, noen ganger har den økonomiske styringen skeiet ut slik at det har oppstått behov for etterfølgende innstramninger. Likevel har det over tid vært ansvarlig styre i Norge.

Sett med utenlandske briller er det helt fantastisk hvor ansvarlige politikerne har vært: De har motstått ressursrikdommens forbannelse og saltet ned en stor del av oljepengene.

Populister er per definisjon uansvarlige. De fremmer forslag som de vet det er umulig eller kontraproduktivt å gjennomføre, deres retorikk er så unyansert at den blir direkte gal, og de gir gjerne inntrykk av at de står for en annen politikk enn den de faktisk gjennomfører.

Også på dette feltet er forutsetningene for populisme bedre enn på svært lenge, og det skyldes endringene i det man kan kalle den politiske offentligheten. Fremveksten av sosiale medier har skjedd parallelt med at de tradisjonelle mediene er blitt svekket. Det politiske ordskiftet er derfor i mindre grad enn tidligere moderert og fortolket. Konsekvensen er at velgernes oppfatning av politiske spørsmål endrer seg. Tradisjonelle medier i moderne tid har stort sett gjengitt argumenter både for og i mot en sak, og de har ofte hatt kommentatorer som har gitt ulike tolkninger av det politikerne sier. I de nye sosiale mediene er de mest spisst formulerte meningene som kommer ut til folk – uten at motforestillingene og fortolkningene følger med.

I den nye medievirkeligheten presses politikerne til å bli tydeligere og mindre nyanserte enn de var før. De kan også ta sjansen på å være såkalt uansvarlige fordi de kan regne med at innsigelsene fra politiske motstandere og kommentatorer ikke når frem til deres velgere. Om de gjør det, er det gjerne oppstått et klima der mange av partienes tilhengere avfeier kritikk som usaklig propaganda – nettopp fordi denne kritikken gjerne fremmes i krasse former i sosiale medier.

På dette området er tilfanget av eksempler stort. Fremskrittspartiets stortingsrepresentanter har i flere saker stemt i mot saker som deres egne statsråder har fremmet. I den gamle politiske offentligheten ville dette ha blitt sett på som så uansvarlig og populistisk at det ikke hadde vært mulig å gjøre det. Med de nye mediene kan Frps strateger være ganske sikre på at det de eventuelt taper på av å bli beskyldt i stortingssalen for å være populister, blir mer enn oppveid ved at de får kommunisert sitt primærsyn direkte til egne velgere. Det er få av dem som får med seg kritikk fremmet i stortingssalen.

Mistillitsforslaget mot tidligere innvandringsminister Sylvi Listhaug rett før påske i 2018 fungerer også som en god illustrasjon på fremveksten av populistiske tilnærminger i politikken. En samlet opposisjon var enig om at hun gikk langt over streken da hun postet et Facebook-innlegg der hun beskyldte Ap for å bry seg mer om terroristers rettssikkerhet enn Norges sikkerhet. I utgangspunktet var det imidlertid bare Rødt som ønsket å fremme mistillit mot statsråden på grunn av utsagnet. Slike forslag skal i utgangspunktet bare fremmes mot ministere som fører Stortinget bak lyset eller unnlater å følge opp Stortingsvedtak. For de store partiene i Stortinget var det dessuten utenkelig at enmannspartiet Rødt skulle legge premissene for en saksutvikling som faktisk kunne ende med regjeringens fall.

Men det fikk Rødt lov til å gjøre. Selv om partiets opprinnelige forslag ble sett på som et utslag av populisme, var det ingen andre opposisjonspartier som turte å gå i mot det. De følte seg ikke sikre på at de i dagens medieverden ville klare å kommunisere et dobbelt budskap der de i stortingssalen stemte nei til mistillit, mens de på alle andre måter i samfunnsdebatten viste at de ikke hadde tillit til Sylvi Listhaug.

Kravet om entydig kommunikasjon trumfet alle andre vurderinger.

Populisme overalt

Eksempelet med Sylvi Listhaug viser også hvordan populistpartier i det politiske landskapets ytterkanter påvirker partiene i sentrum. Akkurat slik Finnmark Arbeiderparti et øyeblikk ble populistisk fordi det fryktet andre populister, tydde de ansvarlige partiene i Stortinget til Stortingets aller kraftigste virkemiddel for å unngå å miste velgere til Rødt.

Dermed er vi nær følgende konklusjon: Med en ny politisk offentlighet og stadig nye metoder for å kartlegge velgeradferd øker bruken av populistiske tilnærminger.

Ikke bare i de partiene som jevnlig blir beskyldt for å være populistiske, men i alle partier. Samtidig er definisjonen av populisme basert på skjønn. Dersom partiene sjelden tilpasser seg folket, blir det sett på som en sunn tilpasning de gangene det skjer. Gjør de det ofte og litt for åpenbart, er det uansvarlig og populistisk.

I Norge høsten 2018 kan det fortsatt argumenteres for at partiene er såpass forsiktige at de slett ikke er populistiske. De tilpasser seg bare en ny tid som krever tydeligere tale og en mer velutviklet evne til å forstå den tiden de lever i – slik Trygve Bratteli sa.

Samtidig er det viktig at diskusjonen om populisme holdes levende fordi det er tegn på at politikerne i større grad enn før gir avkall på det de oppfatter som ansvarlighet når de føler seg presset av folkemeningen.

Dessuten er det ingen tvil om at det er en økende populisme i mange andre vestlige land, og de fleste internasjonale strømninger kommer også til Norge – i stor eller liten grad.

Politisk ideologi

Dagens Perspektiv ønsker gjennom en serie artikler og lengre intervjuer å rette søkelyset mot politisk ideologi og hvordan samfunnsstyring og politisk ledelse utøves.

Blant annet vil vi ta for oss følgende problemstillinger:

• «Tenkere på Tinget»: Hva er toneangivende politikere grunnleggende overbevist om?

• Hva er god «politisk ledelse»?

• Hvordan har utøvelsen av politisk ledelse endret seg de senere årene?

• Hvilke politiske ideologier er det som har vind i seilene i dag?

I denne artikkelserien ønsker vi å beskrive de brede perspektivene og sette politikernes visjoner i fokus.

Tidligere artikler:

• Heid Nordby Lunde: – Globalisering versus nasjonalisme er vår tids politiske utfordring

• Per Olaf Lundteigen: Politikere trenger overhøyde

• Ideologi 2018: Finnes det alternativer til kapitalismen?

• Sveinung Rotevatn: Stortinget må bli mer fantasifulle

• Raymond Johansen: – Polarisert debatt skremmer mange vekk fra politikken

• Christian Tybring-Gjedde: – Innvandring må være vår sak nummer én

• Rinkeby – Nordens mest fryktede torg

• Kjell Ingolf Ropstad: Liker livet på vippen

• Kari Elisabeth Kaski: – Våre politiske valg er avgjørende for neste generasjon

• Ideer og meningsmålinger: Ideologiene og deres arvtagere

• Populisme: Over alt og ingen steder

• Une Bastholm: MDGs pragmatiske venstrevri

---