Samfunn

VALGTALE TIL NASJONEN: Da han holdt sin årlige "tale til nasjon" sist uke, benyttet Vladimir Putin anledningen til å fortelle hva han vil gjøre de neste seks årene etter at han 18. mars blir gjenvalgt som russisk president.

Systemet Putin

I helga var det valg i Russland. Putin vant igjen - selvfølgelig. For nesten to tiår siden overtok Vladimir Putin embetet for første gang. Siden har russerne underkastet seg ham.

Publisert Sist oppdatert

Hvordan ville Russland sett ut hvis ikke Vladimir Putin hadde stått i spissen for landet, men en annen president? En video som gikk sin gang gjennom Russlands sosiale medier under valgkampen, har nylig gitt svar på det. Det er et reklameklipp som skulle oppmuntre folk til å delta i presidentvalget som ble avholdt 18. mars.

I klippet vises en mann som kvelden før valget legger seg og som sier til sin kone at han ikke kommer til å stemme. Når han våkner, har Russland forandret seg grunnleggende. Ved døren står en mørkhudet soldat, medlem av en patrulje fra hæren, som vil hente mannen til militærtjeneste. Sønnen har et tørkle rundt halsen, som de revolusjonære hadde i sovjettiden. Og på kjøkkenet sitter en homofil som familien skal gi et tak over hodet, etter ordre fra staten.

Selvfølgelig er dette bare et mareritt som helten våkner ut av i tide slik at han kan ile til valgurnen likevel. Han har forstått at Russland vil falle i hendene på farlige krefter hvis han ikke handler.

Og Putin fikk det som han ville. Søndag feiret han både økt oppslutning - 76,67 prosent - og høy valgdeltakelse - over 60 prosent.

– Jeg er med på deres lag, sa Putin under en TV-sendt tale fra Manezj Square rett utenfor Kreml foran tusenvis av tilhengere med russiske flagg søndag.

– Vi er et sterkt lag. Millionsterke. Takk, sa han videre, ifølge NTB.

Et absurd valg?

Foto VALGETS VINNER: «For et sterkt Russland», roper plakaten med Vladimir Putin ut. Og russere flest sier seg enig. (REUTERS/Eduard Korniyenko)

Det er nå gått 18 år siden Vladimir Putin ble valgt til president for første gang. Men av alle valg som han har stilt opp til, var det som fant sted 18. mars muligens det meste absurde. Videoen synliggjør gjør dette til fulle. Den gir inntrykk av at det denne gang er snakk om et skjebnevalg. Men samtidig karikeres alternativene. Et Russland uten Putin, slik regissørene ser det, er kun tenkelig som en spøk – med mørkhudede ved døren og homofile ved kjøkkenbordet. Velgerne oppfordres til å forhindre noe som ikke kan være mulig.

Tenk, hvor annerledes valget virket for seks år siden. En protestbølge hadde i rullet gjennom Moskva og St. Petersburg. «Putin er en tyv!», ble det ropt under stordemonstrasjonene.

I dag er en tid uten Putin utenkelig. Han har vokst sammen med landet sitt i løpet av de 18 årene. Han er all steds nærværende for russerne og like selvfølgelig som Russlands trefargede nasjonalflagg. I bunn og grunn så er et valg overflødig. Han selv ser heller ikke annerledes på det. Så langt har han sett bort fra valgkampen. Og som om han måtte bevise at han ikke lenger kan skille embetet fra person, kunngjorde han sitt valgprogram for begge parlamentskamrene – under presidentens årlige «tale til nasjonen» i forrige uke.

I talen fantes noe for enhver. Putin lovet halvering av fattigdommen, men også nye mirakelvåpen til armeen – blant annet nukleære langdistanseraketter uten begrensning på rekkevidden. Gjennom computergrafikk ble det vist på digre skjermer hvordan de nye rakettene ødelegger antatte amerikanske mål. Til det ble det klappet rikelig og lenge.

I nesten to tiår har Vladimir Putin sittet ved makten. Det er lengre enn Leonid Bresjnev, den evige generalsekretæren fra sovjettiden. Det er vokst opp en generasjon russere som ikke kjenner til et liv uten Putin. Russland har forandret seg under hans ledelse, både på godt og mindre godt. Landet er blitt rikere og mektigere, stivere og mer lukket. Det flekker sine muskler i Donbass og Syria, men den enkelte russiske borger føler seg verken svak eller utsatt.

Bedrag og vold

Hvordan har denne mannen greid å holde seg ved makten så lenge? Hva gjør «systemet Putin» så seiglivet? Og vil det vedvare når han ikke lenger er president? For så mye er sikkert: Ifølge den russiske forfatningen kan han ikke stille til presidentvalget i 2024.

Spørsmålet fører oss ut i den russiske provinsen hvor Putin-årene har etterlatt andre spor enn i hovedstaden, og hvor de fleste russerne bor. Her er det lettere å forstå hvordan Putins Russland fungerer.

Med en enkel formel, så handler det om en byttehandel. Staten umyndiggjør sine borgere, men den gir dem noe for det: følelsen av stabilitet og gjenvunnet nasjonal betydning. Ikke bland dere, sier Kreml. Bare la oss holde på, så er dere beskyttet mot økonomisk nød og respektert i en fiendtlig verden.

Stabilitet og nasjonal betydning – slik lyder altså løftene i «systemet Putin». Bedrag og vold er instrumentene.

Kuzbass – Putins Russland

Foto PUTIN-LAND: I Kemerovo-regionen vest i Sibir finner Vladimir Putin sine kjernevelgere. Herfra eksporteres det kull til Kina og Putin-stemmer til Moskva. (REUTERS/Ilya Naymushin)

Kemerovo i Vest-Sibir er et godt utgangspunkt for å utforske Putins Russland. Industribyen, med rettvinklede gater, grå snø og Stalin-bygninger, ligger i regionen Kuzbass, Russlands største kullgruveområde. Like bak byens ytterste kvartaler begynner gruvene. Når sprengladningene går av, skvulper teen i naboenes kopper. Høyt over den frosne elva Tom lyser byens landemerke i rødt – monumentet «gruvearbeiderens hjerte».

Men ved siden av kull finnes en annen ressurs som blir vunnet ut i Kemerovo: velgerstemmer. Regionen er kjent for sine bisarre valgresultater. I 2015 ble guvernøren gjenvalgt med 97 prosent av stemmene. Valgdeltakelsen var nesten like høy. Ved parlamentsvalget i 2016 deltok 87 prosent av de stemmeberettigede. I Moskva var det bare 35 prosent.

På grunn av dette er regioner som Kemerovo uerstattelige for makthaverne i Kreml. Med deres stemmer kompenserer de for noe som de ikke lenger får i storbyer som Moskva og St. Petersburg. Det er med stemmene som med kullet: Kemerovo eksporterer det ferdige produktet dit det trengs. Kullet går til Kina. Stemmene går til Moskva, til den sentrale valgstatistikken.

«Arbeidets veteraner»

Valentina Trubizyna og Nina Nilova iler i solskinnet gjennom vårgaten. De svinger vandrestavene så høyt som det er tilrådelig i deres alder. Nordic walking er en populær pensjonistsport i Kemerovo. Det skyldes den lokale guvernøren Aman Tulejev som har delt ut stavene til «arbeidets veteraner». Tulejev elsker å gi gaver. Noen ganger deler han ut barnesykler, andre ganger gummikalosjer. På byens trikker sto det en gang «gave fra guvernør Aman Tulejev».

Da Valentina Trubizyna fylte 80, økte Tulejev hennes pensjon betydelig. Nå får hun 260 euro i måneden, rundt 2600 kroner.

Tulejev er i det små det som Putin er i det store – landsfaderen som har ledet folket ut av 90-tallets elendighet. Han har brakt fred til Kuzbass som tidligere er blitt rystet av gruvearbeiderstreiker og mafiakriger. I mellomtiden er han blitt 73 år, og hans fortjenester tilhører fortiden. Men så lenge Tulejev sørger for ro og skaffer Moskva stemmer, er Kreml tilfreds. Også Valentina og Nina stemte 18. mars. Kanskje på kandidaten til kommunistene som oppfattes som et klassisk pensjonistparti?

– Nei, Putin, bare Putin. Vi bestemødre stemmer alle bare på Putin!

Nina sier hun vet om noen få «babushka» som er for den liberale kandidaten Ksenia Sobchak fordi de kjenner henne fra tv-programmene:

– Men vi har truet dem med disse stokkene, sier Valentina og løfter hånden energisk.

«Autoritærisme, men nedenfra» – slik kaller noen denne modellen – for å rettferdiggjøre den. Mange mener den absolutt kommer ovenfra. Men det får kun den som protesterer merke. Og det gjør knapt noen her. Selv den Kreml-lojale opposisjonen er svak. Kommunistene har ikke engang greid å komme seg inn i regionparlamentet. Og det i Russlands kullområde med sine mange arbeidere.

Putin, bare Putin. Vi bestemødre stemmer alle bare på Putin

Fremmedlegemet Aleksej Navalnyj

Foto FRAMTIDEN? Aleksej Navalnyj er opposisjonslederen som ble nektet å stille som presidentkandidat. Men han har skapt en åpning for russisk opposisjon. Her er han ved markeringen av treårs-dagen for opposisjonspolitikeren Boris Nemtsovs død. Nemtsovs ble skutt og drept på gaten i Moskva i 2015. (REUTERS/Maxim Shemetov)

Desto mer ble Kemorovos innbyggere overrasket da politikken kom tilbake til deres by i 2017. Da fikk Kemorovo besøk av opposisjonspolitikeren Aleksej Navalnyj. Han var den eneste som kom, akkurat som han er den eneste som i det hele tatt har ført en nevneverdig valgkamp i Russland. Aktivisten Navalnyj er et fremmedlegeme i russisk politikk. Han følger ikke Kremls uskrevne regler.

I november snakket Navalnyj på et arrangement som, til innbyggernes forbauselse, ble besøkt av hundrevis av tilhørere. Myndighetene hadde kun tillatt at appellen skulle holdes i utkanten av byen.

– Hvordan har dere greid å komme dere hit? var det første Navalnyj spurte. Folkemengden lo i det beskyttende mørket.

Det ble en typisk Navalnyj-opptreden, mindre en tale enn en dialog med de besøkende. Han stilte mange spørsmål: Hvor mye tjener dere? Hvor mye betaler dere for strøm og vann? Hvor er det blitt av alle pengene fra Kuzbass-regionen? Vil dere ha det slik?

Navalnyj er en karismatisk populist. Han kan trollbinde en folkemengde som ingen andre i Russland. Og han har lært. Hans gamle emne, at Putin-eliten beriker seg på bekostning av borgerne, knytter han nå opp mot den voksende sosiale nøden i landet.

De unge og flammende

Men så reiste Navalnyj tilbake til det fjerne Moskva. Hans tilhengere i Kemerovo måtte jobbe videre alene. Hans team er innkvartert i et kontorbygg i byens sentrum. Unge mennesker går inn og ut og henter flyveblad.

Xenija Pachomova leder Navalnyjs stab. Hun var jusstudent da filmen om statsminister Dmitrij Medvedevs mange villaer vakte oppsikt på Youtube.

– Da sa det klikk i mitt hode, sier hun. Hun hørte på Navalnyj da han åpnet kontoret i Kemerovo i mars 2017. I august overtok hun ledelsen. Det ble et vendepunkt i hennes liv, og ikke bare i hennes. Xenijas mor mistet jobben, og selv bestemora hennes fikk besøk av politiet. Xenija selv ble arrestert flere ganger. Det ble ransakninger. Hun forteller om det med et slags muntert raseri.

For moren hennes ble det vanskeligere. I 26 år hadde hun arbeidet ved en statlig kunsthøyskole. Hun var i årevis leder for skolen. I dag må hun sitte i resepsjonen. Natalja Pachomova forteller det mens hennes datter sitter ved siden av henne. Og det lyder som om hun fortsatt ikke kan tro på det som har rammet henne. Det er historien om oppvåkning.

Året 2017 begynte med at Natalja hadde gitt sin datter en Putin-kalender i gave. Hun ante ingen ting om at Xenija var i ferd med å begynne og jobbe for Navalnyj. Hun visste ikke en gang hvem han var.

Hun var en typisk lærer. «En del av systemet» som hun sier i dag. Ved valg organiserte hun såkalte konsertbrigader ved sin skole – «for å skape stemning» som det het. Men hun hadde ikke inntrykk av at hun levde i ufrihet.

I ettertid ser hun annerledes på det.

– Politikken har trengt seg inn i skolene, mener hun.

Hun ble avkrevd å snakke sin rebelske datter til fornuft. Hun ble avsatt som skoleleder. Hennes kolleger rettferdiggjorde tåredryppende sin taushet, andre brøt kontakten. Hennes bestevenninne sto ved henne, men hun tok batteriet ut av mobiltelefonen hver gang de møttes. Selvfølgelig hadde hun alltid visst at opposisjonen ble hindret.

– Men det var det samme for meg. Jeg var jo for Putin. Jeg var så… formløs, sier hun.

– Upolitisk var du, korrigerer Xenija strengt. – En ideell borger av dette landet.

Blekkspruten Putin

Nå er begge politisk engasjert, selv om de ser ulikt på en del ting.

– Putin er en aldrende mann som har gått glipp av øyeblikket til å tre tilbake med verdighet. Jeg syns synd på ham, sier Natalja.

– Putin er en blekksprut som har sugd seg fast på Russland. Du må rive han løs, mener Xenija.

I desember var hun i Moskva for å «kåre» Navalnyj offisielt til kandidat, sammen med andre delegater. De samlet seg i et oppvarmet telt i utkanten av byen fordi de ikke kunne leie et rom. Navalnyj kom i dress og slips. Ved sin side hadde han sin kone og deres to barn. Alt skulle se ut som normal politikk i et normalt demokrati. Det var som om han ville si: Hvis Kreml later som om det finnes valg, så later jeg som om jeg er en kandidat.

Men han ble selvfølgelig sperret ut av Kreml. Systemet Putin måtte presse gjennom sitt monopol. Og så grep Kreml til instrumentene vold og bedrag. Vold, i det en manipulert domsavsigelse måtte tjene som grunnlag for å ekskludere Navalnyj. Bedrag fordi det handlet om å beskytte den kunstneriske imitasjonen av valg mot realiteten, mot virkelig opposisjon.

Putin frykter ikke Navalnyjs tilhengere. De utgjør et mindretall. Han frykter ideen som Navalnyj har båret inn i Russlands politiske system og som kan ødelegge dette systemet som et virus.

Ble nektet kandidatur

Foto OPPOSISJON: TV-stjernen Ksenia Sobchak er en av få som utfordrer Putin ved valget 18. mars. Hun kjemper en ensom og håpløs kamp. (AFP PHOTO / Alexander NEMENOV)

Dagen etter valget i teltet nektet den sentrale valgkommisjonen opposisjonskandidaten offisielt registreringen, med henvisning til en tidligere straffedom som er blitt bestridt av Navalnyj. Det var et ventet, smertefullt nederlag.

Det ble heller ikke mildere av at andre kandidater profitterte på at Navalnyj ble utestengt. Ksenia Sobchak, den liberale fjernsynsjournalisten, og Pavel Grudinin, kommunistenes nye toppkandidat, ville neppe havnet på stemmesedlene hvis ikke Kreml hadde vært bekymret for at valget kunne bli altfor kjedelig.

Siden har Navalnyj gått inn for å boikotte valget. Men det er mange som syns at boikott ikke er en heldig strategi. Den splitter opposisjonen, mener de, og effekten på valgdeltakelsen vil være vanskelig å måle.

Putins løfte til velgerne er det samme som det alltid har vært: stabilitet. Det er til en viss grad kjernen i varemerket Putin.

Sammenlignet med sin forgjenger, Boris Jeltsin, har Putin holdt dette løftet. Det ble ikke noe statskonkurs som i 1998 og ingen forfatningskrise som i 1993. Med oljeprisen steg inntektene, og den voldsomme finanskrisen i 2008 ble godt dempet av ledelsen. Under Putin er det blitt mulig å planlegge framtiden. For det er mange russere ham dypt takknemlige.

Følelsen av stabilitet er imidlertid gått tapt igjen. Siden Putin i 2012 igjen inntok Kreml, har rubelens verdi sunket til halvparten av euroens. Reallønnen er gått ned fire år på rad. Og 22 millioner russere lever offisielt i fattigdom.

Det var tegn til økonomisk nedgang allerede før Ukraina-krisen, men Putins brudd med den vestlige verden har forsterket den. I valget mellom utenrikspolitiske ambisjoner og innenrikspolitisk stabilitet bestemte Putin seg for det første. Det er ikke slik å forstå at russerne er misfornøyd med det, for annekteringen av Krim-halvøya var særdeles populær i landet.

Men jeg skulle ønske meg at han brydde seg litt mer om sitt eget land

Kullstøv og små protester

– Men jeg skulle ønske meg at han brydde seg litt mer om sitt eget land.

Slik uttrykker Galina Klimenko i Tajlep det.

Landsbyen ligger rundt tre biltimer sør for Kemerovo og består av lave trehus, med bjeffende hunder foran. Galina Klimenko er ikke den eneste som synes at Putin har sitt hode et helt annet sted enn i Russland – et sted mellom Syria og verdenspolitikken, men ikke hos de med problemer hjemme.

For nesten tre år siden ble det plutselig startet en ny kullgruve like ved Galinas landsby. Siden har innbyggerne hørt lyden av brytemaskiner, store dumpere og samlebånd døgnet rundt. Tre til fire ganger i uken sprenges det, og i noen trehus siver gipsen fra taket. Overalt ligger kullstøvet. Til og med istappene er svarte i Tajlep. Når Galina vasker huset, har hun av og til på seg en beskyttelsesmaske.

Ingen advarte dem mot gruvevirksomheten, forteller Galina, og det hjalp heller ikke å klage.

Menneskene fra Tajlep kjørte til neste storby for å demonstrere.

– Men vi ropte ikke noe stygt, forsikrer Galina som om hun måtte rettferdiggjøre sin protest.

Det var en liten protest, en av tusenvis som stadig finner sted i Russland, til og med i Aman Tulejevs rike. Under overflaten av den angivelige stabiliteten rumler det. Men borgernes stemme er tynn og svak.

Men det var det samme for meg. Jeg var jo for Putin. Jeg var så… formløs

Hos Kremls spinndoktor i Moskva

I en vinklet bakgård i Moskva sentrum ligger kontoret til Gleb Pavlovskij. Han tilhører hovedstadens politiske elite. Han var en gang én av Kremls mest innflytelsesrike spinndoktorer. I dag er han kritiker av det samme systemet som han har vært med på å skape, innrømmer han nå – med en blanding av stolthet og skam.

Pavlovskij var en av dem som for nesten to tiår siden løftet Putin inn i toppvervet. «Prosjekt etterfølger» kalte de det i sin tid i Kreml-forvaltningen. Det handlet om å sikre den dødssyke og upopulære Boris Jeltsin en avgang uten at den nye staten igjen falt fra hverandre. Pavlovskij hjalp til med å sikre den bleke etterfølgeren en lojal fraksjon i Dumaen (det russiske parlamentet – og dermed et godt valgresultat. Han bidro til myten om en allmektig, ensom beslutningstaker – Putin. Det fenget godt hos velgerne.

Et system uten motstand

Putins maktovertakelse var en stor suksess. Første senere har Pavlovskij forstått hva han hadde vært med på. I dag høres han ut som en mekaniker som oppdager for sent at han ved en feil har demontert bremsene i bilen. Autonome guvernører, opprørske kommunister i parlamentet, kritiske tv-kanaler – det meste av opposisjon ble etter hvert fjernet. Nå ruller systemet uten motstand, og det er skremmende.

Etter to perioder var Putins autoritet allerede så stor at et enkelt fingerpek fra ham var nok til at russerne valgte den ukarismatiske statsministeren Dmitrij Medvedev til president. Det som var vanskelig ved overgangen fra Jeltsin til Putin, nemlig en uproblematisk etterfølger, fremsto nærmest som en barnelek åtte år senere. Det var imidlertid bare en skinnhistorie. I realiteten hadde Putin aldri «gått av».

Én dag, på vårparten i 2011, fungerte plutselig ikke Pavlovskijs adgangskort til Kreml lenger. Til og med vaktpersonalet trodde først at det måtte dreie seg om et teknisk problem.

Men det var et tegn på at Pavlovskij hadde falt i unåde hos Putin. Årsak: Pavlovskij hadde offentlig tatt til orde for at Medvedev skulle gå for sin andre periode som president. Putin, som i 2008 hadde blitt statsminister, ville imidlertid selv tilbake til Kreml. Han været en konspirasjon fra Medvedevs side og tolket Pavlovskijs utsagn som en indikasjon på det.

2012-utgaven av Putin hadde blitt en annen. Han hadde blitt usikker av gateprotestene som hans varslede retur til Kreml hadde utløst. Hadde russerne blitt trøtt av ham?

Heretter ble Kremls motstandere erklært til indre fiender, til femtekolonnister av en misunnelig og kulturell fremmed vestlig verden, til «nasjonalforrædere og utenlandske agenter». Kort fortalt: de ble erklært fredløse. Antallet fengselsstraffer mot politiske aktivister, som hittil hadde forekommet heller sjeldent, økte nå.

Midt i Moskva, ikke langt unna Kreml, ble opposisjonspolitikeren Boris Nemtsov skudd i februar 2015. Et drap som Putin riktignok distanserte seg fra, men som aldri ble fullstendig oppklart, selv om noen tsjetsjenere senere ble dømt for udåden. På hvilket oppdrag de handlet, ble aldri klarlagt.

Utad har «systemet Putin» overlevd uten synlige skader. Men det har forandret seg grunnleggende. Det er blitt mer undertrykkende og populistisk.

I 2014 kom i tillegg annekteringen av Krim-halvøya, krigsinnsatsen i Donbass i Øst-Ukraina og det åpne bruddet med de vestlige landene. Putin, som ofte hadde virket forsiktig og nølende i utenriksspørsmål, hadde denne gangen «kullkastet» den russiske utenrikspolitikken, og nasjonen takket ham for det. Hans popularitet gjorde store byks. Plutselig var det mulig å få kjøpt Putin-t-skjorter overalt. Det var ingen påtatt, men en ektefølt begeistring.

Risikabel utenrikspolitikk

Og den risikovillige utenrikspolitikken fortsatte, med den fullstendig overraskende innsatsen i Syria. Den var riktignok ikke like populær blant russerne fordi Syria føles fremmed og fjernt, men den viste for første gang på mange år at Russland handler på øyehøyde med USA. Det var som om nasjonen plutselig så på seg selv med nye øyne. Følelsen av «nå-er-vi-noe-igjen» avledet fra problemene hjemme. Det kompenserte for de mange, små ydmykelsene som russerne opplever i hverdagen.

«Russland har reist seg fra knestående». Slik lød det nå.

Byttehandelen som Putins maktutøvelse beror på, har forandret seg siden det. Som erstatning for at russerne er blitt umyndiggjort, får de nå mer internasjonal betydning, men mindre stabilitet og velstand. Russlands økonomi stagnerer fordi det mangler reformer, og fordi det investeres for lite i innovasjon og utdannelse. Men vil Russland lykkes med å modernisere seg selv hvis landet isolerer seg fra den vestlige verden og satser på umyndige borgere?

Putin er en blekksprut som har sugd seg fast på Russland

Hva er alternativet?

Det er Putins tragedie at hans forsøk på å konservere sin maktposisjon, stadig fører til at han skjærer unna alternative utviklinger og ødelegger nye ting – som en hensynsløs gartner som forsvarer sine blomsterbed. På denne måten umyndiggjør han ikke bare opposisjonen, men også sine mest trofaste tilhengere.

Denne strategien har imidlertid bremset en av de viktigste avgjørelser Russland uunngåelig må ta: utviklingen av et Russland etter Putin. Presidenten må allerede nå begynne med å tenke på sin etterfølger når han ikke lenger kan stille i 2024.

Men det virker som om han tror at han er uerstattelig. Det er usikkert hvilken vei han kommer til å velge. Om han like før neste valg henter en etterfølger ut av hatten, eller om han endrer landets grunnlov for å oppheve tidsbegrensningen for presidentperioder, eller om han konstruerer et nytt toppverv i staten.

Men det russiske samfunnet har faktisk forandret seg. Ingenting viser det bedre enn valgkampen til Aleksej Navalnyj, det mest vellykkede start-up-prosjektet i russisk politikk på to tiår. Navalnyj har modernisert den russiske politikken i det han har fravristet Kreml monopolet på den. Han har flyttet maktkampen, som hittil har funnet sted bak Kremls murer, tilbake til gatene.

Foreløpig har han mislykkes med sitt forsøk til å bli anerkjent som politiker av Kreml. Men prinsippet han står for, har allerede vunnet: Det finnes alternativer til «systemet Putin».

© 2018 Der Spiegel or Spiegel Online. Distributed by New York Times Syndicate. Oversatt fra tysk av Hermann Möhring.

SPIEGEL+DP

Som en del av Dagens Perspektivs europadekning publiserer vi etter avtale jevnlig stoff fra det tyske magasinet Der Spiegel.


Powered by Labrador CMS