Samfunn

– Politikere trenger ha overhøyde. Altså få overblikk over situasjonen, over den maurtua som heter Norge, mener Senterpartiets Per Olaf Lundteigen.

– Her pleier jeg alltid å passere Høyre-folka. De har så god tid. Det har ikke jeg

Publisert Sist oppdatert

– En politiker som vil ha gjennomslag, må prioritere sakene, gå grundig inn i dem og ha tydelige og presise meninger, sier stortingsrepresentant Per Olaf Lundteigen. Han vil ha flere diskusjoner om hva vi vil med Norge.

Vi er på vei til kontoret til stortingsrepresentanten fra Buskerud. Lundteigen løper foran nedover trappene til undergangen som forbinder stortingsbygningen med bygningene på den andre siden av gaten. Jeg trodde jeg var god til å løpe nedover trapper, men sliter med å holde følge med gårdbrukeren på vei mot dypet.

Vel nede er det rask gange gjennom tunnelen.

– Her pleier jeg alltid å passere Høyre-folka. De har så god tid. Det har ikke jeg, sier Lundteigen før vi heldigvis finner en heis til riktig etasje og kontoret hans. Det er fylt med bøker, dokumenter, papirer og mye annet fra et langt politikerliv. Jeg skal blant annet få stifte kjennskap med en bærepose med Ivar Aasen-sitat, et kart over Romania, et bilde av Hans Nielsen Hauge, diverse bøker, artikler og statistikker.

Men først skal det prates. Lundteigen var ikke sen med å takke ja til spørsmål om intervju om de store sakene og lange linjene: – Jeg setter av god tid, var beskjeden.

Muligheter i Stortinget

– Er det plass til de store sakene i politikken eller blir det mye dag til dag?

– Ja og ja. Det er jo plass til de store sakene, men det blir også slik du sier, mye dag til dag.

– Hvorfor det?

– Det har vel bestandig vært sånn. Men jeg har en fornemmelse av at det er mer fra dag til dag nå enn tidligere hvor vi kanskje brukte mer tid utenfor Stortinget. Det er veldig mye her som er basert på det som en person sa til meg en gang; hver har nok med sin dags plage. Så forsterkes det ved at vi skal bruke sosiale medier, få mange treff på mediefronten og må hoppe fra sak til sak. Alt dette gjør at vi som folkevalgte får mindre å si. Hvis vi skal ha noe å si, må vi prioritere sakene, gå grundig inn dem og ha tydelige og presise meninger, sier Lundteigen.

Samtidig er han klar på at det er mye større muligheter for å få gjort noe i Stortinget enn de fleste er klar over. – Problemet er at mange ser mulighetene klarere etter at de har sluttet. Jeg har truffet mange tidligere representanter som har sagt det. De angret på at de ikke var mer prioritert, poengtert og konsentrert, sier Lundteigen.

For å få det til bruker Lundteigen en velkjent framgangsmåte fra militæret. Skaffe seg overhøyde, for så å kunne kraftsamle. – Jeg er tilhenger av disse militære begrepene. Altså få overblikk over situasjonen, over den maurtua som heter Norge, hva som skjer her. Da må jeg også ha et internasjonalt blikk for hva samspill med andre nasjoner betyr for oss. Det er krevende å ha denne overhøyden til enhver tid, men det er forutsetningen for at vi skal kunne kraftsamle, sier han.

Hva rører seg blant folk?

Og kraftsamlingen må skje rundt det som det er viktigst å få gjort noe med, ut fra det politiske programmet og hva velgerne er opptatt av.

– Da må du fornemme hva som rører seg blant folk. I dag har jeg for eksempel spist bløtkake sammen med de ansatte ved Øver Eiker energi. Sammen vant vi en sak om framtidig eierskap for kraftselskapet. Vi vant over Høyre og Fremskrittspartiet. Det var en kjempeseier. Et tap hadde vært irreversibelt. Enorme politiske krefter ville at dette skulle inn i et stort energiselskap. Den saken hadde vi ikke vunnet uten at flertallsalliansen som styrer Øvre Eiker kommune sprakk. Så måtte vi samle vår egen flokk. Det var heller ikke lett. Her måtte vi kombinere fag og politikk slik at vi kunne etablere en felles virkelighetsforståelse for hva vi ville, sier Lundteigen.

Han mener saken illustrerer hvor viktig det er å snakke med folk, spise nistepakken sin sammen med hjemmesykepleierne, med lærerne, med dem som arbeider på sagbruket.

– Du må fornemme hva som rører seg i folket og velge tillitsvalgte som har naturlig autoritet i flokken sin, sier Lundteigen.

Han ble valgt som stortingsrepresentant for Buskerud første gang i 1993. Men det politiske engasjementet startet på 70-tallet i studentpolitikken. Siden ble det blant annet verv i Småbrukarlaget.

– Jeg var studentleder våren 1975. Da gikk vi til valg på det grønne alternativet. Alle stortingsvalg jeg har stilt opp på, og det er ganske mange, har jeg gått til valg på det grønne alternativet og et miljøengasjement som bygger på at norsk politikk består av tre poler: En grønn, en rød og en blå. Jeg ser altså politikken som en trekant, sier Lundteigen.

Foto Aps Martin Kolberg (til høyre) er en av dem Per Olaf Lundteigen liker å debattere med. Andre debattfavoritter er Heidi Nordby Lunde (H) og Bjørnar Moxnes (Rødt). – De sier hva de mener, ifølge Lundteigen. (Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix)

Langsiktig bedre enn kortsiktig

Han formulerer sitt politiske program slik: – Det er bygd på at nasjonalstaten er det sterkeste vern for de svakeste. De folkevalgte skal korrigere markedskreftene og legge rammer for eiendomsretten. Alt som er langsiktig er bedre enn det som er kortsiktig. Jevnbyrdighet mellom mennesker er et fortrinn for samfunnet. Politikken skal være bygd kunnskap om økologi – samspillet i naturen.

Lundteigen mener at Senterpartiet skal være et selvstendig politisk alternativ, ikke noe Ap light. Hvem partiet samarbeider med, er avhengig hvor det er mest å hente. For øyeblikket er det Arbeiderpartiet, mener han.

– Jeg har forsvart det samarbeidet, men jeg også vært blant de mest frustrerte over hvor lite vi fikk til i den rødgrønne perioden hvor Karl Eirik Schjøtt-Pedersen nærmest opptrådde som en enevoldskonge, sier Lundteigen.

Schjøtt-Pedersen var statsråd ved Statsministerens kontor og statsminister Jens Stoltenbergs betrodde medarbeider.

– Alternativet for oss nå er enten opposisjon eller samarbeid med Arbeiderpartiet. Dagens Høyre er et verdiradikalt parti. Det er det partiet som med sin økonomisk-liberalistiske linje står lengst fra Senterpartiet, sier Lundteigen.

Det er tid for et historisk tilbakeblikk, og hva er vel mer naturlig å snakke om enn kriseforliket i 1935. Året er et av de viktigste i norsk politikk. Hovedavtalen, arbeidslivets grunnlov, ble inngått samtidig med at Arbeiderpartiet og daværende Bondepartiet gikk sammen om regjeringsmakten.

Vi må skrelle vekk småtteriet. Det er kvist foran blinken. Det gir bare rikosjetter

– Husk det var jo klassefiendene som gikk sammen. Men hvorfor gikk Bondepartiet inn på et samarbeid om å felle Venstre-regjeringen, og dermed legge grunnlaget for 30 års Arbeiderpartistyre? Jo, fordi partiet ville kvitte seg med den økonomiske liberalismen som Venstre stod for, representert ved landbruksminister Håkon Five.

Lundteigen tar en pause. Så kommer konklusjonen. – Se på Venstre i dag, det er Håkon Five på nytt. Historien gjentar seg. Det striden handlet om da var billig kraftfor. Og det er diskusjonen i dag også, import av billig kraftfor. En import som gjør at Norge gror igjen og lønnsomheten i landbruket er lav, sier Lundteigen. – Folk bør lese partihistorien, konstaterer han.

Prioritere og systematisere

– Får du holdt fast på de politiske prioriteringene dine?

– Ja, det er noe jeg har blitt mye flinkere til. I valgkamparbeidet i Buskerud Senterparti har vi en felles forståelse av hva som er prioriteringene, vi har avklart alle store stridssaker. Vi går systematisk gjennom sakene. Det krever innsats, fra lokalleddet til meg som stortingsrepresentant. Det forutsetter også at vi får bidrag fra de dyktigste fagfolkene. Og fordi vi legger ned en slik innsats, får vi også respekt hos disse fagfolkene, sier Lundteigen.

Han henter fram en trykksak fra en av papirbunkene. Det er Senterpartiets alternative plan for sykehusorganiseringen i Norge. Sykehus er en stridssak som tvinger de fleste helseministre i knestående. – Dette arbeidet, som stortingsrepresentant Kjersti Toppe hadde ansvar for, er det beste eksemplet på hva som er mulig å få til etter god faglig-politisk innsats. Der svarer vi på hva vi vil med sykehusene. Det er disse debattene vi burde brukt mer tid på. Hva vil med arbeidslivspolitikken, med fiskeriene, ja, hva vi vil med Norge. Vi må skrelle vekk småtteriet. Det er kvist foran blinken. Det gir bare rikosjetter, sier Lundteigen.

Den viktigste politiske saken for ham nå er arbeidslivspolitikken. – Jeg prøver å få dette store feltet, med bemanningsbyråer, korttidskontrakter osv. opp på den politiske dagsorden. Jeg er saksordfører for proposisjonen fra regjeringen om bemanningsselskapenes framtid.

– For en utenforstående høres det ut som en opplagt sak for Arbeiderpartiet?

– Ja, nettopp. Dem om det. Vi har bestemt oss for dette skal vi prioritere. Jeg skal være en tingmann for jevnbyrdighet i Norge. Vi trenger lastebilsjåfører, malere, murere, de praktiske fagfolkene. Det er nesten ingen som snakker saken deres.

– Nå har det vel blitt bedre akkurat her…

– Ja, men vi må sikre respekt for disse fagene slik at ungdommen velger dem. Det er klar sammenheng mellom frafall i skolen og manglende respekt for mange yrkesfag. Når jeg reiser langs kysten, ser jeg at arbeidskraften i fiskeforedlingsindustrien kommer fra disse bemanningsbyråene. Her må vi bli mer radikale.

Produsenter og konsumenter

– Men det fins vel ikke én politiker på Stortinget som ikke mener at vi skal gjøre noe med frafallet?

– Nei, men den toneangivende kulturen på Stortinget er å være konsument, ikke produsent. Konsumenten er opptatt av at det skal være billig. Det er en enorm kraft på Stortinget om at først er du forbruker, så er du produsent. Det har vært to produsentpartier på Stortinget, Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Så har det vært en produsentfalang i Høyre. Den er tilnærmet borte. Der er de opptatt av at det ikke skal være moms på netthandel. Da tenker du ikke på produksjonslivet, sier Lundteigen oppgitt.

Samtalen dreier seg inn mot EØS-avtalen. Talen er utvetydig. Den truer både folkestyre og samfunnsmodell. – Konsekvensen av friest mulig bevegelse av arbeidskraft innenfor EØS-området er at lønns- og arbeidsvilkårene presses hardt nedover i de yrkene som blir utsatt for denne konkurransen. Da utdanner vi jo ungdommen vekk fra disse yrkene. Logikken er opplagt, sier Lundteigen.

Når arbeidslivsområdet er blitt så komplekst, må mange forskjellige situasjoner dekkes av en arbeidsmiljølov. – Dette kunne selvsagt vært enklere hvis vi hadde hatt en regulert arbeidsinnvandring. Da kunne vi stilt krav om fast ansettelse, om at du hadde bolig før du kom, sier han.

Lundteigen reiser seg igjen. Han peker mot kartet over Romania som henger på veggen.

– Jeg reiste rundt der en uke en sommer for å finne ut hvordan menneskene, spesielt rom-folket, hadde det. Jeg er jo Ivar Aasen-tilhenger, sier Lundteigen. På vei mot kartet viser han fram en papirpose med et Aasen-sitat: «Ein finn ikkje noko før ein kjem der det er».

– Det er jækla godt sagt. Da jeg reiste rundt i Romania, skjønte jeg konsekvensene for norsk arbeidsliv av fri bevegelse av arbeidsfolk fra Romania til Norge. I tillegg er det nærmest fri bevegelse over grensen fra landet ved siden av, Moldova. De kan lett komme seg over grensen og videre til Norge. Det er håpløst på bygdene der. Det gror igjen. Folk har knapt til smør på maten.

– Men de trenger hjelp…

– Hjelp? De trenger en annen økonomi. En markedsøkonomi som er folkestyrt. Hva skjedde da de ble medlem i av EU? Næringsmiddelindustrien, som utgjør en tredel av økonomien i de fleste land, ble utkonkurrert av de tyske gigantene. De kom med varene sine. Ødela lokal produksjon og handel. Kapitalismen må styres. Dette er hovedproblemet nå for sosialdemokratene, at de har gått om bord i en EØS-avtale som fratar dem hovedgrepet som sosialdemokratiet bygd på, nemlig korrigering av markedskreftene, sier Lundteigen.

– Du er ikke redd for å bli oppfattet som fremmedfiendtlig med din motstand mot fri arbeidsvandring?

– Nei, men vi må være bevisste, for avstanden kan være kort til fremmedfiendtlighet. Derfor hadde Anne Grimsrud og jeg en bevisst tittel på boka vår fra 1997, Annerledeslandet, som ikke er seg selv nok.

Foto Per Olaf Lundteigen holder høyt tempo i gangene på Stortinget. Han hevder han pleier å ta igjen Høyrefolka. – De har god tid, det har ikke jeg, sier han. (Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix)

EØS er en torpedo mot sosialdemokratiet

Han griper til en annen bok. Det er Debtor’s prison. – Jeg traff forfatteren Robert Kuttner i fjor høst. Vi kom i prat om EU og den europeiske unionen. Jeg sa at det går da ikke an å ha en union med en felles valuta uten et finansdepartement og beskatningsrett. Han var helt enig. Så fortalte han at hadde intervjuet tidligere president i EU-kommisjonen Jaques Delors i boken sin. Der forteller Delors at han hadde håper at en sterkere union skulle fungere som en sosial bastion på det europeiske kontinentet mot anglosaksisk laissez faire og globale frimarkedskrefter. Dette håpet ble det ikke noe av. Delors sier at han lyktes med å lage en monetær union, men ikke en sosial og økonomisk politikk, sier Lundteigen.

Lundteigen tar en pause slik at poenget kan synke inn. – Dette er jo kameraten til a´Gro, sier han.

Delors og Gro Harlem Brundtland samarbeidet tett for å få på plass EØS-avtalen 1992 i forkant av folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap i 1994.

– Så har Arbeiderpartiet i dag en ledelse som er klistra til dette. EU-avtalen og EØS-systemet er jo det samme som en torpedo midtskips på sosialdemokratiet. Det er ikke rart at de har problemer i Europa. Hele konstruksjonen reduserer folkevalgtes muligheten til å kontrollere kapitalkreftene. EU er bygd på en systemfeil. Det er en økonomisk union uten en politisk union, sier Lundteigen.

– Du lurer på hvilke politikere jeg liker å diskutere med. Det er moro å diskutere dette med Heidi Nordby Lunde. Hun tenderer jo til å være leder for Europabevegelsen. De går inn for en politisk union, for et føderalt Europa. Og da blir det logikk i det. Men en slik føderasjon går ikke. Det er demokratisk stupid. Kjempegeografiske områder med forskjellige språk og forskjellige kulturer. Amerikanerne klarer det til en viss grad, men de har jo et felles språk, sier Lundteigen.

Han nevner også samfylkingen Martin Kolberg fra Arbeiderpariet og Rødts Bjørnar Moxness som gode motdebattanter.

– Hvorfor det?

– Jo, de sier hva de mener, sier Lundteigen.

Haugianer og ærlighet

Han peker over hodet mitt. Der henger et maleri av en mann som forkynner i en forsamling. Motivet er velkjent. Det er Adolf Tidemands Haugianerne. – Der har du min andre favoritt. Hans Nielsen Hauge.

Lundteigen forteller at han er oppvokst noen hundre meter fra stedet hvor lekpredikanten, opprøreren og entreprenøren Hauge ble arrestert i 1804. Hauge satt formelt i varetekt fram til 1814 mens en kommisjon skulle finne ut om han hadde gjort noe ulovlig.

Hauges forkynnelse utfordret prestenes monopol på å forvalte den kristne lære. Hauge var også opptatt av økonomisk virksomhet og at vanlige mennesker skulle kunne starte virksomheter. Hauge ble frikjent for de alvorligste anklagene, men fikk tilslutt en bot.

– Hvordan fikk han så enorm oppslutning? Han dreiv på i bare åtte år, og hadde ikke sykkel. Han ga ut bøker og skrifter i et opplag på 200.000 til en befolkning på 800.000, hvor mange av dem ikke kunne lese eller skrive. Greide han det bare fordi han var religiøs?

Lundteigen lar spørsmålet henge i luften.

– Det var en lege fra Jølster som forklarte meg hvorfor Hauge lykkes. Det var fordi budskapet hans hadde en underliggende klangbunn, en holdning som gikk ut på at også prester skal være ærlige. For oss betyr det at vi må ha åpen og ærlig politisk debatt. Det er ingen som går inn for at vi skal ha et uryddig arbeidsliv, men det er det som skjer. Det er ingen som går inn for at det ikke skal lønne seg å foredle tømmer i Norge, men det er det som skjer. Det er ingen som går inn for at kysten av Finnmark skal bli stadig svakere. Men det er det som skjer. Denne situasjonen trigger meg. Også stortingsrepresentanter skal være ærlige, sier Lundteigen.

Han mener det krever frimodighet å si det som det er. – Og for å ha frimodighet må du ha trygghet. Og for å ha trygghet må du ha kunnskap. Så kunnskap, trygghet og frimodighet er den kulturen vi må dyrke

– Fungerer Stortinget som et politisk verksted?

– Nei, men det er ikke noen andres skyld enn vi som er her. Men vi greier det av og til. Sykehusdokumentet fungerte.

Politikerne leder ikke

– Gir dere på Stortinget klare nok styringssignaler?

– Nei, nei. Slik er det her, og slik er det i fylker og kommuner. Folkevalgte tar i for liten grad ledelsen. Det er et skrikende behov for å skolere politiske ledere både politisk og praktisk. Mange av tabbene i samfunnet skyldes dårlig politisk lederskap. Det er ikke embetsverket i staten og administrasjonen i kommunene som har ansvaret. Det er for dårlige og upresise politiske beskjeder. Jeg blir oppgitt når folk kommer til meg og sier at det er byråkratiet som er problemet, for eksempel i miljøforvaltningen. Byråkratiet har ikke mulighet til å plage deg hvis de ikke har politisk støtte.

– Men det skal vel litt til for å matche byråkratiet. Du har jo vært statssekretær…

– Ja, jeg har arbeidet med å forenkle plan- og bygningsloven. Jeg vet hvor tøft det er å gjøre endringer når embetsverket ikke vil høre. Hadde ikke jeg hatt erfaringen fra Stortinget og visste at flertallet støttet våre forslag, kunne jeg ikke gjort det jeg gjorde.

– Fungerer partiene som politisk verksted?

– I for liten grad. I min verden trenger du en ledelse som har overhøyde og som kommer med forslag til hvor vi skal kraftsamle. Vi har for få politisk nydyrkere. Det må hele tiden være en kombinasjon av røtter og vinger. Vi må hele tiden komme med et svar på det som ikke fungerer. Det er vanskelig.

– Noen vil si at dine svar er de samme…

– Ja, kanskje det. Hvilke eksempler vil du trekke fram da?

– For eksempel vektleggingen av nasjonen og nasjonalstaten.

– Ja, det er korrekt. Den har vært gjennomgående i min politikk. Nå har vi vært en sveip innom «The global village», og internasjonal styringsorden. Jeg har vært sterk motstander av det helt siden jeg i 1997 skrev boken Annerledeslandet med Anne Grimsrud. Den var inspirert av et besøk til forskningsavdelingen i Det internasjonale pengefondet (IMF) i Washington DC i 1995. Poenget er at vi ikke har noen annen demokratisk maktarena som kan korrigere de internasjonale kapitalkreftene enn nasjonalstaten, sier Lundteigen.

Han er ikke redd for å innrømme at han er verdikonservativ, men mener selv at han prøver å være nyskapende og se på hvilke radikale virkemidler som er nødvendig å nå de politiske målene.

Samfunnet må styre

– Ta den digitale allemannsretten som et eksempel. Den betyr at alle husstander har rett til fiber, for å si det enkelt. Denne retten er inspirert av Kristen Nygaard. Han var leder av Nei til EU og professor i informatikk. Han mente at det bare er det offentlige som kan greie å bygge et fibernett til alle husstander. Vi må ha en tilbudsstyrt utbygging, gjennomført av offentlige selskaper, og ikke en etterspørselsstyrt utbygging som gjennomføres av private selskaper. De ser bare hvor det er forretningsmessig lønnsomt å gjøre det. Nå prøver man å korrigere det etterspørselsstyrte systemet med noen tilskuddsordninger. Det blir det aldri noen orden på. Og nå har vi flere selskaper med hver sin mobile infrastruktur. Det skulle vært ett selskap med ansvar for én infrastruktur som de kommersielle aktørene kunne bruke, sier Lundteigen.

Han kommer eventuelle innvendinger i forkjøpet. – Så kan du si at det ikke er spesielt nyskapende. Mulig det, men det er praktisk. Det var en gedigen tabbe at infrastrukturen i Telenor ble børsnotert. Staten skulle kjøpt dette tilbake og sørget for fiber til folket. Dermed har vi mulighet for en digital revolusjon.

Under den rød-grønne regjeringen presterte vi å legge ned Tofte Cellulose. Det er mitt største politiske nederlag

– Er velgerne opptatt av verdier?

– Ja, det er de, men de er også opptatt av de konkrete sakene. Det gjør at det blir mye å gjøre. Du må både ha den ideologiske overhøyden og vite hva som er de praktiske utslagene av politikken. Jeg greier for eksempel ikke å gjøre en god jobb for Arbeids- og velferdsforvaltningen, som jeg har ansvar for nå, ved bare å lese meg til det. Jeg må også lære av eksempler på hvordan mennesker blir møtt og behandlet. En politiker må både være praktiker og teoretiker. Vi skal lage et system som gjør at praksis blir bedre.

– Det er mange stemmer i den demokratiske prosessen. Er organisasjoner og aktører opptatt av fellesinteresser eller er de bare opptatt av egne og interesser?

– Det varierer, men de fleste er for lite kreative. Men du har unntak. I arbeidslivspolitikken har jeg samarbeidet med Byggenæringens landsforeningen i NHO og Fellesforbundet. Det har vært svært nyttig. Men det er to organisasjoner som føler seg presset og ser at de er nødt til å ta tak og komme opp med nye løsninger. Men for mange organisasjoner er for konservative. De viderefører bare det som er. Det er få som tenker samfunnsbygging, sier Lundteigen.

Han synes det er rart.

– Vi lever i en tid med enorme muligheter. Det er mange dyktige mennesker og utrolig med penger. Men vi utnytter ikke mulighetene. Det er tragisk at vi ikke greier å organisere kunnskap, kapital og naturressurser med tanke på langsiktige løsninger. Vi har ingen strategisk næringspolitikk i Norge. Næringslivet er konsumorientert. Norge er et av de landene med størst andel gjeld for husholdningene. Den dagen da kapitalismen fungerer, og prisen på kapital endrer seg, vil etterspørselen etter lån falle. Da faller også konsumet. Vi har fått tusenvis av arbeidsplasser knyttet til forbruk. Når det stopper… Hvilke arbeidsplasser har vi da?

Grønt skifte uten retning

Lundteigen vil snakke om det grønne skiftet. Problemet er, etter hans mening, at Stortinget ikke greier å definere hva det er.

– Og da kan vi ikke vite om vi går i riktig retning. Men et grønt skifte må innebære at vi produserer og bruker mer fornybart karbon på bekostning av fossilt karbon. Jeg fatter ikke at vi kan komme utenom det. At energien kommer mest mulig rett fra sola. Det grønne skiftet er også primærnæringene. Det er enkelt sagt torsken, timoteien og grana. Men skal vi få utnyttet dette, må vi ha lønnsomhet i hele verdikjeden. Det har vi alle muligheter til, men vi gjør ingen ting. Aldri i etterkrigstiden har vi eksportert så mye råstoff fra skauen som vi gjør. Svenskene, finnene og østerrikerne har klart å løfte verdiskapningen her. Vi gjør ingenting. Under den rød-grønne regjeringen presterte vi å legge ned Tofte Cellulose. Det er mitt største politiske nederlag, sier Lundteigen.

Vi har fått en tvangstrøye som heter EØS. Det er den største trusselen mot demokratiet

Han henter en metallkoffert fra bokhylla. Den er fylt med flasker. To av disse inneholder lignin og tallolje. Det er et biprodukt som lages fra harpiks- og fettsyrer i treet som skilles ut i produksjonen av cellulose. Oljen kan blant annet brukes til produksjon av biodiesel, kosmetikk, maling, lakk, lim, borevæsker og gummi. I tillegg kan den brukes som energikilde i forbrenningsprosesser.

– Jeg reiser rundt som en emissær for dette. Forutsetningen for å ha moderne høypriset produkter er at vi koker tømmer og får karbonforbindelser av høy kvalitet, sier Lundteigen.

Han hopper fra tømmer til rederibeskatningen. Sammenhengen er næringsnøytralitet.

– Husker du kampen om rederibeskatningen? Jeg advarte den rødgrønne regjeringen mot å endre den. Så endte det med at staten tapte i Høyesterett. Men der var Jens (Stoltenberg) real. Han kom bort til meg etterpå og sa at han tok feil og jeg hadde rett. Men jeg trodde at vi med den hadde tatt et oppgjør om næringsnøytraliteten, men det var feil, sier Lundteigen.

Han mener det er viktig å snakke for en faglig basis for politiske beslutninger. – Politiske beslutninger må bygge på realiteter og sannheter. Hvis de ikke gjør det, vil respekten for politikerne bli redusert. Det er synd fordi vi trenger de gode folkene her.

– Skremmer politikken, slik den har framstått i det siste, vekk flinke mennesker?

– Jeg tror dyktige fagfolk er redd for å gå inn i partipolitikk fordi det er for lite kontinuitet. De er ikke trygge på at et standpunkt ikke kan bli endret over natta. Da blir fagfolkene usikre på integriteten og autoriteten. Det å bli identifisert med en slik vingling fratar deg en tillit i videre arbeid. Folk vil være trygge på at det er en linje her. At den varer, sier Lundteigen.

Mange blir nok også skremt av mediepress og det å bli en offentlig person. – Alt ditt private må du ha i orden. Hvis du bare har trikkekort og sykkelhjelm, så er det ikke så mye å passe på. Men hvis du for eksempel driver som gardbruker, er det mange mennesker og mange regler å forholde seg til.

– Har du klart å påvirke samfunnsutviklingen i den retningen du ønsker.?

– Det er der jeg sliter. Men det er en oppmuntring når andre sier at jeg har betydd mer enn jeg sjøl er klar over i en del situasjoner.

– Klarer politikerne å påvirke de kreftene som styrer samfunnet?

– I mindre og mindre grad. Vi har fått en tvangstrøye som heter EØS. På alle områder legger avtalen begrensninger for de folkevalgtes mulighet til på styre. Det er den største trusselen mot demokratiet, sier Lundteigen.

– Hvis du fikk bestemme den politiske dagsorden for en dag, hvilken sak skulle diskuteres i debattprogrammer og blant folk flest?

– Det må bli hvordan vi kan stoppe sosial dumping i arbeidslivet på norskegrensen.

Politisk ideologi


Dagens Perspektiv ønsker gjennom en serie artikler og lengre intervjuer å rette søkelyset mot politisk ideologi og hvordan samfunnsstyring og politisk ledelse utøves.

Blant annet vil vi ta for oss følgende problemstillinger:

  • «Tenkere på Tinget»: Hva er toneangivende politikere grunnleggende overbevist om?

  • Hva er god «politisk ledelse»?

  • Hvordan har utøvelsen av politisk ledelse endret seg de senere årene?

  • Hvilke politiske ideologier er det som har vind i seilene i dag?

I denne artikkelserien ønsker vi å beskrive de brede perspektivene og sette politikernes visjoner i fokus.

Tidligere artikler:


Powered by Labrador CMS