Gir teknologi­optimistene det glatte lag

Mandag denne uken skrev tidligere leder for FNs klimaarbeid, Erik Solheim, en kronikk i Dagens Næringsliv om klimaet. Der tar han et oppgjør med miljøbevegelsens skremselspropaganda. Og selv om situasjonen er alvorlig, så er budskapet fra Solheim optimistisk. Teknologien vil redde oss. «Det er tid for positivt miljøvern», skriver Erik Solheim (ekstern lenke).

På utestedet Blå i Oslo dagen etter, fikk Solheim svar på tiltale. Der avholdt to eldre herrer et akademisk mestermøte der kritisk tenkning var bærebjelken.

Filosof Arne Johan Vetlesen og sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen satte hverandre og et par hundre tilhørere stevne med en samtale om klima og klimapolitikk.

Og de ga teknologioptimistene det glatte lag.

Solheims dyrking av optimisme

Dagens Perspektiv viste til Eirik Solheims kronikk, og ba professor i filosofi, Arne Johan Vetlesen om en kjapp kommentar til budskapet om at miljøbevegelsen må bli mer optimistisk.

– Eirik Solheim er jo nærmest et psykologisk tilfelle. Men han er ikke alene. Denne dyrkingen av teknologi som svaret på alle utfordringer, er en tendens.

– Og de som ikke er enige med dem, er dommedagsprofeter?

– Ja. Og jeg er ingen dommedagsprofet. Det vil jeg ikke ha på meg. – Men hvem er disse dommedagsprofetene de snakker om, da? Hvem sikter de til? Jeg har ikke sett dem, sier Arne Johan Vetlesen. Han mener teknologioptimismen nærmest blinder politikerne fra å se realitetene i klimaproblemene.

– Jeg er lei av den formen for optimisme som våre politiske ledere og lederne i næringslivet her forfekter. – Kanskje det er for seint å få konvertert Solheim. Men de unge er også blitt lei av å høre den samme historien om igjen og om igjen. De unge vil kreve forandring. Og forhåpentligvis får vi snart også noen unge politikere som våger å svare dem.

Da vi var prisgitt naturen

– I førmoderne tid var naturen noe vi var prisgitt. Den var overmektig. Teknologien hadde klare begrensninger og vi måtte innordne oss naturen.

Slik starter samtalen mellom de to professorene. Men linjene trekkes rask fram til vår egen tid.

– Nå er dette snudd på hodet. De er vi som endrer naturen. Vi har ingen begrensninger. Den moderne teknologien en supereffektiv, ja overeffektiv. Den tillater overforbruk, sier Arne Johan Vetlesen.

Vi er i dag blitt oppmerksomme på at vi har satt i gang noe vi ikke kan bremse. Men vi har ikke forutsett naturens svar, mener filosofiprofessoren.

– Vi står i en situasjon uten noen historisk forløper. Det er umulig å sammenligne med andre kriser gjennom verdenshistorien. Klimaendringene er noe helt nytt og noe helt unikt.

Thomas Hylland Eriksen får ordet. Han tar umiddelbart tak i sin kollegas tankerekke.

– Da kullet i sin tid ble gift med dampmaskinen gjorde det livet til veldig mange mennesker veldig mye bedre.

– Kull var menneskets velsignelse i 200 år, konstaterer antropologiprofessoren.

– Men nå har vi malt oss inn i et hjørne og vi vet ikke hva vi skal gjøre.

– Vi er vant til å tenke endring og fremskritt. Slik er det også med klimautfordringene. Vi tror klimaproblemene kan løses med bare litt mer teknologi, sier Hylland Eriksen, før Vetlesen tar over:

– Optimismen har spilt fallitt. Særlig teknologioptimistene. De «really had their chance».

Vetlesen mener det må bli slutt på å overlate alt til teknologien. Det har vi har prøvd lenge. Vi har ventet og ventet. På ny teknologi og grønn vekst.

– Poenget er at teknologioptimistene tror vi kan løse problemene uten å endre vår økonomiske modell, sier Vetlesen, og slipper en av de store kattene ut av sekken.

Et vanlig argument i vekstdebatten er at man ikke kan nekte fremvoksende økonomier den veksten vi i Vesten har opplevd. Løsningen er altså mer og grønnere vekst med teknologiske nyvinninger.

– Hvis alle kinesere som ikke har hatt bil tidligere får hver sin elbil, er liksom alt greit. Det tror jo disse optimistene. Verre er det at denne tankegangen er blitt en sovepute som har fått politisk aksept.

– Dette passer politikerne godt. Budskapet til teknologioptimistene er så pass optimistisk at de ikke støter velgere fra seg, mener Arne Johan Vetlesen, og konstaterer:

– Det er for konservativt å stase alt på teknologi.

Schizofren klimapolitikk

Dagens politikk er schizofren, ifølge Thomas Hylland Eriksen.

Et begrep han bruker er «double bind» – et begrep som stammer fra en teori innen forskning på schizofreni.

– Det handler om selvmotsigelser. Som når det på Aftenpostens førsteside for noen år siden ble henvist til en stor sak om at isen i Arktis smelter, illustrert med et av de nå så kjente bildene av isbjørn som klamrer seg fast på små isflak.

På samme førsteside kunne man lese at Gardermoen går bedre enn noensinne.

– Dette er jo en selvmotsigelse. Man vil begge deler.

– Det er veganeren som reiser til Bali for å surfe. Det er som øko-turisme på Filippinene.

– Og vi har blitt vant med at våre ledere er på samme måten, skyter Vetlesen inn og bruker Erna Solberg som eksempel. Hun signerer Paris-avtalen med den ene hånden og deler ut nye lisenser for oljeleting i Barentshavet med den andre.

– I all uoverskuelig fremtid skal Norge være en oljenasjon, er mantraet. Og klimaargumentet er Tesla.

– Men hvor mye monner egentlig elbil-salget mot oljevirksomheten? Den vekten er rimelig ubalansert …

Alternativene

Men hva er alternativet til dagens politikk? Til dagens måte å leve på?

De to professorene innser at dette er et vanskelig spørsmål. Men at svarene vil tvinge seg fram. Det må de.

– Dette med motsetningene mellom industri og bærekraft er et reelt problem, sier Thomas Hylland Eriksen og viser til flere feltstudier han har gjort i Australia, der gruveindustrien har noe av den samme dominerende rollen som oljen her hjemme.

Et problem er at det i mange australske lokalsamfunn ikke finnes alternativer til jobbene som gruveindustrien skaper.

– Greenpeace er gode til å redde verden, men de bryr seg ikke om oss som jobber i kullgruvene. Gi meg en bærekraftig jobb, så skal jeg bytte i morra, er hva lokalbefolkningen sier til meg, forteller antropologi-professoren.

– Politikerne kaller dette en utfordring. Jeg vil si at vi har et problem.

– Det gikk ganske bra med Norge helt til vi fant olje, smiler Thomas Hylland Eriksen.

– Problemet er å bli enige om hva vi skal erstatte, og med hva, kommenterer filosofiprofessoren.

– Skal vi gå ned i levestandard? Hvordan vil det i så fall arte seg? Og hvor er den politikeren som våger å ta det standpunktet?

– Å gå ned i levestandard vil ikke bety et fall i livskvalitet, sier gjerne miljøvernerne. Det er det lettvint å si, mener Vetlesen.

Han trekker fram det faktum at dagens mennesker nærmest er opplært til å søke etter mer. Mer ting, mer opplevelser, mer kunnskap. Dette er såpass et nytt fenomen at det har avstedkommet nye diagnoser. Utbrenthet er en slik moderne diagnose.

– Så å klare å komme ut av denne indre rovdriften som skaper dette jaget etter mer, vil kunne gi en stor gevinst, sier Vetlesen.

– Har du ett kosedyr, så elsker du det. Har du 100, så bryr du deg ikke om noen av dem, supplerer Hylland Eriksen.

– Vi trenger kanskje ikke bare å redusere forbruket, men også finne ny livskvalitet. Noe nytt som betyr noe, sier han.

Verken kapitalisme eller sosialisme strekker til

– Her kommer tre minutter med ideologi, advarer Arne Johan Vetlesen.

– Det kan godt hende at det er noe hos Marx som kan brukes som et økologisk alternativ til kapitalismen, begynner han.

Filosofi-professoren diskuterer økomarxisme og kapitalismekritikk med seg selv og publikum.

– Slik jeg ser det har også sosialismen feilet når det gjelder bærekraftig utvikling. Slik som kapitalismen, konkluderer han, og forklarer hvorfor:

– Det er kanskje ikke så rart. De er begge barn av sin egen tid.

– Eplene falt kanskje langt fra hverandre, men de falt fra det samme treet.

Filosofen stanser i sin argumentasjonsrekke. Ser på publikum. Smiler lurt.

– Den der vakk’e så verst…

– Markedsøkonomien er ikke det største problemet for klimaet. Det er skalaen, bryter Hylland Eriksen inn.

Han har også lest bøker om ideologi.

– Alt som var stort for 10-15 år siden er nå lite eller middels. Og det som er stort i dag, er ikke bare stort. Det er mega.

– Den eksponentielle veksten gjør endringer irreversible, sier han.

Og denne skaleringen skjer over alt – også i bedriftene og organisasjonene.

– Det er ingen å klage til lenger. Tidligere kunne man klage til direktøren. Han bodde kanskje i nabobyen. I dag må man klage til et hovedkontor i London, Brussel eller New York. Man kan ikke håndtere sin misnøye lenger.

– Da stemmer man Trump og går inn for brexit, eller man blir med i den australske miljøbevegelsen, som faktisk er en motstandsbevegelse, forklarer Hylland Eriksen.

Ifølge ham er en del av løsningen at vi må gjøre ting langsommere. Og så må vi nedskalere. Ikke alt, men noe av vår økonomiske aktivitet.

– Vi kan starte med å kjøpe noe som er nært i stedet for langt borte. Vi må utvikle et samfunn der tjenester er billigere og varer dyrere.