Høyre har for få venner

Dersom partiene skal vurderes etter egne målsetninger for kommunevalget, er Høyre den aller største taperen.

Erna Solberg sa bare noen uker før valget at målet var å styre kommuner og byer som huser halvparten av landets befolkning. Nå er det Ap som er i ferd med å nå det målet. Selv om det fortsatt gjenstår forhandlinger om verv i mange kommuner, er det ikke lenger tvil om at Høyre med tre eller fire unntak blir stående uten makt i de 20 største kommunene. I de mindre er Senterpartiet i ferd med å ta så mange posisjoner at det nå er helt jevnt mellom Ap og Sp om hvem som blir det største ordførerpartiet.

En teknisk årsak til Høyres tap er at mange av kommunesammenslåingene har gjort tidligere bykommuner til litt mer landsbygd. Store kommuner med et sterkt Høyre er slått sammen med mindre kommuner der Høyre har vært svakt.

Politiske forklaringer

Men, det er de politiske forklaringene som ganske sikkert bekymrer strategene i Høyres Hus. De får nå rapporter fra mange kommuner der deres folk har forsøkt å lage allianser med andre partier, men der de er blitt møtt med en kald skulder. Det gjelder selvfølgelig ikke over alt. Samarbeidsmønstrene i lokalpolitikken er varierte, og det finnes alle former for allianser. Likevel må det gjøre vondt for Høyre når de ser at tidligere venner i KrF og Venstre mange steder vender seg mot dem.

Årsakene kan være så mange, men de fleste stedene der det har vært aktive bompengemotstandere ser Venstre og KrF problemene med å samarbeide med en høyreside som igjen vil være avhengig av å gi noen lettelser til representantene for FNB.

I noen kommuner ser vi at Høyre for å fri seg fra avhengigheten til høyre har kommet med ganske overraskende invitasjoner til Ap, SV, Rødt og MDG. For å få beholde ordføreren, har de vært villige til å gi fra seg mange andre posisjoner og en god del politikk. Noen steder har de lykkes. Faktisk i så stor grad at det i de fire kommende årene kommer til å være mer samarbeid mellom Høyre og Ap enn mellom Høyre og Sp.

I Nordre Follo (sammenslått av Ski og Oppegård) lå det også an til en Ap-Høyre allianse inntil medlemsmøtet i Arbeiderpartiet reverserte hele avtalen. Vanlige Ap-medlemmer kunne ikke skjønne at partitoppene hadde gått sammen med Høyre når de i hele valgkampen hadde hatt brodd mot Erna Solbergs parti. De minnet også om at Arbeiderpartiet og Fagforbundet i valgkampen mer eller mindre direkte hadde advarte folk mot å stemme Sp fordi partiet var troendes til å gi Høyre makt. Da hang det ikke på greip at Ap skulle gi posisjoner til høyresiden.

Rikspolitikk spiller inn

Opprøret i Nordre Follo illustrerer hvordan rikspolitikk og ideologi i høst antagelig har spilt mer inn på de lokale forhandlingene enn det som har vært vanlig i de siste tiårene.

En naturlig konsekvens av at politikken er blitt mer polarisert og at det i en tabloid medievirkelighet er større oppmerksomhet om symbolenes betydning i politikken. Det er godt mulig at lokalpolitikken i Nordre Follo var slik at både Høyre og Ap fikk mest gjennomslag for egen politikk ved å samarbeide, men sett utenifra ser det rett og slett ikke bra ut. De aller fleste ser politikken utenifra.

Tar man så med at Fremskrittspartiet også gikk tilbake i valget og mistet mange kommunestyre-representanter, har man de viktigste forklaringene på at Høyre nå står ganske avmektig igjen i kommunepolitikken.

Så er spørsmålet om det gjør noe. Hvor viktig er det egentlig for et parti å ha mange ordførere og å styre over de mest folkerike kommunene? Det følger prestisje med det å ha mange ordførere, men hva mer?

Et målbart svar er flere heltidspolitikere. I diskusjonen om hva som går galt for partiene, dukker alltid broiler-anklagene opp: Partiet har for mange som er alet opp i partiet og egentlig ikke har noe annet å kjempe for enn sin egen lønn. Noen slike finnes det, men de fleste blir rett og slett bedre politikere av å være profesjonelle. De får mer tid til å sette seg inn i sakene, og de har kapasitet til både å styre kommunen sin og å være med på styre og stell andre steder i partiet eller i ulike interesseorganisasjoner.

En illustrasjon på fordelene ved å ha heltidspolitikere er å se på når partiene har landsstyremøter. Arbeiderpartiet hadde det tirsdag og onsdag denne uken. Småpartiene har lagt det til ulike helger. Årsaken er at alle Aps landsstyremedlemmer er heltidspolitikere, mens man i de små partiene må ta hensyn til fritidspolitikerne. Ledelsen i de små partiene må følgelig bruke flere helger på politikk enn toppene i de største partiene.

Stor betydning

Den politiske betydningen av å styre kommunene er enda større.

I mange av de store byene er det diskusjon om private kontra offentlige velferdstjenester. Dersom nesten alle store kommuner blir styrt av venstresiden, kan man regne med at det etterhvert ikke blir så mange private velferdsprodusenter igjen. I Oslo, for eksempel, har byrådet lovet at det skal fortsette rekommunaliseringen av sykehjemmene. Det betyr at de private kommersielle som driver i dag er ute av kommunen det året driftsavtalen utløper. Markedet for såkalte velferdsprofitører blir rett og slett mindre.

Det kan det bli for de private vikarbyråene også. Flere kommuner kommer til å lage strategier mot sosial dumping og svart arbeid. Der hvor Rødt og SV er blitt store er det grunn til å vente at det i nye anbudsutlysninger kommer krav om at man ikke bruker private vikarbyråer.

Og så er det miljø. MDG skal ha betalt for at det i årene fremover blir med i styringsalliansene i mange av de største byene. Noen steder kommer de også til å få varaordføreren. Det fører til at sykkel og kollektiv blir prioritert høyere i kommunebudsjettene, men det fører også til at det kan komme nye konflikter med staten de stedene der det eksisterer bypakker. På Nord-Jæren har MDG gått med på å fjerne rushtidsavgiften, men andre steder kan partiet jobbe for å få den inn. Og da oppstår det ganske sikkert konflikt med et Vegdirektoratet som i denne saken er direkte styrt av samferdselsminister Jon Georg Dale.

Jo da, kommunal makt betyr noe, og Høyres tap er smertelig.

Aslak Bonde

Aslak Bonde er frittstående analytiker. Han er utdannet cand. philol. og har arbeidet som politisk journalist i Aftenposten i 11 år.