Samfunn

Statsminister Erna Solberg deltar på en middag for stats- og regjeringssjefer der president Putin er vertskap.

Klima, Brexit og handelskrig vil prege norsk utenrikspolitikk fremover

Norge bør knytte seg tettere til EU og Kina, anbefaler NUPI i rapport.

Publisert Sist oppdatert

– Situasjonen mellom USA og Kina er et godt eksempel på en handelskonflikt som vi ikke kan påvirke direkte, men som påvirker oss veldig direkte, sier utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) under et arrangement organisert av Utenriksdepartementet og NHO på Arendalsuka.

I juni la Stortinget frem en melding om Norges rolle og interesser i internasjonalt samarbeid.

Den tegner et nokså dystert bilde av den internasjonale politikken. Proteksjonisme øker i takt med folks skepsis til internasjonalt samarbeid, og avtaler som tegnes på tvers av landegrenser møter sterkere press i kjølvannet av Brexit, økende EU-skepsis og handelskrig.

– Det er lett å tenke at dette foregår på makronivå, at dette er Trump og Xi som går i strategisk angrep på hverandre, men realiteten merkes jo veldig godt på bedrifter i distrikts-Norge fordi usikkerheten øker, sier Søreide.

Handelskrig med betydning for distrikts-Norge

45 prosent av 585 europeiske selskaper ga uttrykk for at Kina er den største årsaken til uro, viser en undersøkelse utført av EU tidligere denne sommeren. 27 prosent svarte at den globale økonomien gjorde det stadig vanskeligere å drive i kinesiske markeder.

Utbredt usikkerhet knyttet til spørsmål om lån, renter, innkjøp, toll og ansettelser kan ramme norske bedrifter relativt hardt, advarer utenriksministeren.

– Jeg tror litt av grunnen er at folk kjenner på en annen uro i dag enn på 90-tallet og inn i 2000-tallet hvor vi så en utvikling i riktig retning, sier hun.

– I dag får en twittermelding plutselig direkte påvirkning på en bedrift.

– Vi merker det på mange andre områder også. Vi ser at verdien i Statens Pensjonsfond går opp og ned. Det er en generell usikkerhet som brer seg.

– Brexit blir verre enn mange tror

Også Brexit vil prege fremtiden til norske bedrifter.

– Når britene går ut av EU, går de også ut av EØS, minner Søreide om.

Om det blir en myk eller hard Brexit, har i midlertid ikke så mye å si for Norge. Det som er avgjørende er hvilke nye avtaler Norge kan få med Storbritannia og til hvilken grad de sikrer norsk næringsliv og det norske folks interesse.

Brexit vil som kjent påvirke verdensøkonomien og norske bedrifter er ikke et unntak, understreker administrerende direktør ved NHO, Ole Erik Almlid.

– Vi har brukt ganske mye tid på å fortelle våre bedrifter at dette blir nok litt verre enn du tror, sier han.

Almlid uttrykker også at «det kjedeligste» han gjør under Arendalsuka er å diskutere om Norge bør ha EØS-avtalen eller ikke.

Den største utfordringen for utenrikspolitikken er når store land vender seg bort fra internasjonalt samarbeid, mener Søreide.

– Hvis makt skal gå foran rett, så undergraver det hele det internasjonale systemet. For små land som Norge er det vanskelig å heve stemmen hvis de sterkeste og største hele tiden tar arenaen, sier hun.

Kina er en viktig klimapartner

Også på kllimafronten har verden fått vitne at svekket internasjonalt samarbeid får store konsekvenser, for eksempel i form av at USA har trukket seg fra Parisavtalen.

Nylig publiserte to de to NUPI-forskerne Thomas Boe Hornburg og Ole Jacob Sending en artikkel i tidsskriftet Internasjonal Politikk med anbefalinger for hvordan Norge bør føre klimapolitikken fremover.

Blant de anbefalte tiltakene er tettere samarbeid med både Kina og EU.

Generalsekretær i Verdens naturforbund (WWF) Bård Vegar Solhjell advarer også mot å underbygge et narrativ der det er «Vesten og USA mot Kina». Dersom vi går i mot Kina skrinlegger vi også håpet om å redde verden ut av klima- og miljøkrisa, understreker han.

– Kina er det viktigste landet i verden når det gjelder å løse klimaproblemet. De har klart størst utslipp, men det er også der mange av de viktigste tingene skjer. 40 prosent av verdens fornybare energi er installert i Kina, og de har flest el-biler i verden, sier Solhjell.

Men Norge må ikke bli en passiv spiller i det internasjonale samarbeidet. Det er viktig å utfordre Kina på områder de bør forbedre. Solhjell viser til Norges el-bil-politikk som et eksempel på hvordan et lite lands innflytelse kan få store ringvirkninger i det internasjonale markedet og dermed også på klimapolitikken.

I fraværet av sterkt, internasjonalt samarbeid er det likevel håp for å nå de globale målene, skal vi tro utenriksministeren.

– Vi skal ikke se bort ifra at det tvinger og driver frem mer kreativitet, både i samarbeidsformer og løsninger, sier hun og peker på at Norge blant annet samarbeider tettere med delstaten California om klimaløsninger etter at USA trakk seg fra Parisavtalen.

– Eneste alternativ er EU-medlemskap

Med Norges kompetanse innen områder som hav, vannkraft, bærekraftig oppdrett og lavutslippsteknologi innen skipsfart stiller vi godt til å utvikle gode samarbeid med Kina på klima- og energifeltet som også USA kan leve med, skriver artikkelforfatterne.

Den andre avgjørende klimapartneren som blir trukket frem er EU.

– Jeg tror internasjonal samarbeid mellom Norge og EU der vi prøver å presse EU til å skjerpe sine utslippsmål, sier Søreide som også mener at det eneste fornuftige alternativet til EØS-avtalen er et fullverdig EU-medlemskap.

Norge opererer i dag etter unionens nåværende krav til utslippskutt, men har sammen med Island sendt inn forslag til EU om å samarbeide for å nå minst 40 prosent kutt i utslipp i perioden mellom 1990 og 2030.

EU er dessuten en viktig støttespiller ettersom presset fra både USA og Kina vil øke, et press det er vanskelig for Norge å stå i mot på egne ben.

For eksempel er det en vesentlig forskjell på beskyttelsen EØS-avtalen gir til Norge og den beskyttelsen Sveits får gjennom sin avtale. Norge har fått fritak fra hevet toll i handel med EU, noe som ikke er tilfellet for Sveits.

– Det forteller noe om den institusjonelle og rettslige beskyttelsen som EØS-avtalen gir, sier Søreide og trekker også frem Canadas avtale med EU som eksempel.

– Den tok det syv år å forhandle. Den er fremdeles ikke ratifisert eller signert, ti år senere, sier hun.

– Det forteller litt om den kompleksiteten som ligger der.

Powered by Labrador CMS