Gevinstpotensialet er sterkt overvurdert

Rådmann – eller kommunedirektør, som stadig flere kaller seg – er øverste administrative leder i din kommune. Rådmannen må snekre budsjetter til politikerne og sørge for at politiske vedtak gjennomføres. De siste årene har mange av dem hatt en nøkkelrolle i gjennomføring av alle kommunesammenslåingene som fra nyttår har ført til et helt nytt kommunekart her i landet.

Denne uken er en stor del av de norske rådmennene samlet til topplederkonferanse i Oslo i regi av Norsk rådmannsforum – en organisasjon der 90 prosent av norske rådmenn og kommunedirektører er medlemmer.

Tema for årets konferanse var – naturlig nok – kommunesammenslåinger. Hvordan har det gått? Hvor går veien videre og hvilke råd har rådmennene til kommunalministeren?

Tid og penger

Mange kommuner går inn i sin nyreformerte og sammenslåtte tilværelse med å kutte i de kommunale tjenestene. Kommunereformen kan ikke ta hele skylden for det, regjeringens innstramminger i bevilgningene til kommunesektoren er reell, forteller rådmennene til Dagens Perspektiv.

Men prosessen fram mot sammenslåing har kostet. Basert på hva rådmennene fortalte og delte under konferansen tirsdag ettermiddag, kan man oppsummere med følgende:

Pengene staten bevilget til gjennomføringen av sammenslåingsprosessene var langt fra nok. Kostnader til IKT, juridisk bistand og lønnsjusteringer spiser mye penger. Men særlig har IKT-kostnadene blitt høye.

100 mill til IKT

I den nye, sammenslåtte Kristiansand kommune, der Søgne, Songdalen og Kristiansand ble slått sammen i det som for øvrig er den største tvangssammenslåingen av kommuner i Norge, har de brukt 100 millioner kun på IKT, forteller kommunedirektør Camilla Dunsæd fra nye Kristiansand kommune.

– 100 millioner gikk bare til IKT. Til nye IKT-plattformer og systemer. Det har vært et krevende rigg som fortsatt ikke er oppe å stå.

– Bidraget til sammenslåingsprosessen fra staten var ikke i nærheten av å dekke kostnadene, sier Dunsæd.

Samme erfaring har man fra Lillestrøm, der Fet, Sørum og Lillestrøm er blitt til nye Lillestrøm kommune.

– Vår prosess og erfaringer ligner veldig på Kristiansand sine. 85 millioner er gått til IKT. Det er nesten alle pengene vi fikk fra staten, sier Trine Wickstrøm, som er rådmann i den nye kommunen.

– Det koster å bygge en ny kommune, konstaterer hun.

Lokalisering

Det overrasker nok ingen at det fort blir krangel om lokalisering i Norge. Så også når kommuner slår seg sammen. Hvor skal rådhuset ligge, hvor skal administrasjonen jobbe og hvor skal de feteste bygningene reises?

At lokalisering skaper strid, visste rådmennene som styrte sammenslåingsårosessene godt fra før. Men ingen kan som kjent gjøre alle til lags, og det er alltid noen som blir sure når folk og bygg skal flyttes på.

Ansatte og innbyggere frykter at sentrum i den nye kommunen – som oftes i den største av de sammenslåtte kommunene – vil «ta alt».

Dette har for eksempel vært et stridsspørsmål for nye Vestland fylkeskommune, som er et resultat av en sammenslåing mellom Hordaland og Sogn og Fjordane.

Hordaland er fem ganger større enn lillesøster Sogn og Fjordane. Og selv om man har sørget for å spre administrasjonen til både Leikanger og Førde i Sogn og Fjordane, så forblir hovedsetet for administrasjonen i Bergen.

– I Sogn og Fjordane har de revitalisert fylkessangen sin, forteller fylkesrådmann Rune Haugsland i Vestland.

– Forskjellen i størrelse er en utfordring. Det er mye uro om egen rolle og egen arbeidsplass blant de ansatte, sier Haugsland.

Den nye fylkeskommunen har fordelt lederrollene slik at en tredel av lederne sitter i Sogn og Fjordane, men fortsatt er frykt for sentralisering den store utfordringen.

«Alt flyttes til Bergen», mener mange. Alle miljøene er større i Bergen, og de ansatte er redd for at mer, for eksempel HR, skal flyttes til dit.

Nå tar fylkesrådmann Rune Haugsland grep, og gjør det stikk motsatte:

– Vi kommer å flytte flere ansatte fra Bergen til Sogn og Fjordane i stedet, forteller han.

Men lokaliseringsstriden kan ta andre retninger også. I Lillestrøm er problemet motsatt – alle de ansatte vil «til sentrum».

– Det ble støy rundt lokaliseringsspørsmål. Alle ansatte ville helst jobbe i Lillestrøm by. Også de som kom fra de andre kommunene. Vi tok ikke nok høyde for det, og lokaliseringen er ennå ikke helt landet. Her kunne vi helt klart gjort en bedre jobb, forteller rådmann Trine Wickstrøm

Ansatte MÅ tas med

En felles erfaring sammenslåingsrådmennene forteller om, er hvor imponert de er av sine ansattes innsats. Dette sier jo alle ledere i hele verden, men det virker som om de faktisk mener det …

– Vi har gjennomført Sørlandets største fusjonsprosess noen gang, og hadde aldri klart det uten innsatsen fra de ansatte, sier Camilla Dunsæd i Kristiansand.

– Ja, vi har hatt en del friksjon med fagforeningene. Men jeg takker dem for det. Det skal være noe friksjon for at vi skal komme framover, sier hun.

Dunsæd forteller at arbeidsbelastningen ble veldig stor for enkelte nøkkelmedarbeidere. Dette er noe hun råder andre om å være bevisst på.

– Men vi fikk ikke høyere sykefravær i sammenslåingsprosessen, sier hun.

Også rådmann Wickstrøm i Lillestrøm roser de ansatte. Der hadde de faste møter med de tillitsvalgte og jobbet svært bevisst med informasjon og deltakelse.

Wickstrøm kan også fortelle om stor belastning på flere av de ansatte.

– Men heller ikke vi fikk økt sykefravær. Det sier noe om hvor langt man strekker seg for egen arbeidsplass når man har spennende oppgaver, sier hun.

– En gruppe som har lett for å bli glemt under slike fornyelsesprosesser er dem som holder hjulene i gang, men som nødvendigvis ikke har noen spesifikk rolle i å rigge den nye organisasjonen. De må man heller ikke glemme, påpeker Camilla Dunsæd.

Overdrevent gevinstpotensial

– Vi overvurderer gevinstpotensialet ved kommunesammenslåingene, mener rådmann i nye Tønsberg kommune, Egil Johansen. Han peker på at kommunene skal gjennomføre store sammenslåinger uten at noen av de ansatte skal miste jobben.

Samtidig skal man helst opprettholde arbeidsplasser i alle de tidligere kommunesentrene og ingen skal måtte gå ned i lønn. For å få til såkalt lønnsharmonisering, der de ansatte fra ulike kommuner i samme type stilling lønnes likt i den nye kommuneorganisasjonen, er det alltid det høyeste lønnsnivået som legges til grunn.

I tillegg har mange av kommunene som skulle slås sammen brukt bøttevis av millioner på investeringer i nye idrettsanlegg, parkeringsplasser og sykehjem – slik at «de andre» ikke skulle få kloa i sparepengene deres.

– Økonomien blir vanskelig. Ingen skal sies opp, og ingen skal få mindre lønn. Og dette kommer etter et år der vi også opplever innstramninger i kommunebudsjettene, sier Egil Johansen.

– Det gir ikke særlig god reklame for kommunereformen, når mange kommuner må starte 2020 med innstramminger.