Den norske menneskerettighets-sjefen: – Mørke skyer over verden, på tide å skjerpe innsatsen

­

Etter andre verdenskrig ble menneskerettigheter sett som et bolverk mot nye kriger og en garanti for demokrati. Man hadde sett at demokratiet kunne ødelegges innenfra. Man trengte noe som kunne beskytte rettsstaten, de demokratiske institusjonene og minoritetene. Og da fikk man menneskerettigheter – i Norge er dette i dag lovfestede rettigheter som har forrang overfor annen type lovgivning.

Det er Stortinget, altså politikerne selv, som har gitt menneskerettigheter forrang overfor andre lover i norsk rett. Hele vårt styringssett er basert på demokrati, rettsstat og menneskerettigheter. Sånn har det vært lenge.

I tiden etter 1945 utviklet menneskerettighetene seg, og man fikk bindende konvensjoner og håndhevingsorganer til å håndheve dem, blant annet for å beskytte minoriteter og utsatte grupper mot maktovergrep.

− Menneskerettighetens framtredende plass i norsk rett har sterkt demokratisk forankring, konstaterer direktør ved Norges institusjon for menneskerettigheter Adele Matheson Mestad.

Norsk institusjon for menneskerettigheter (NIM) er ingen gammel og ærverdig institusjon. Den ble etablert så sent som i 2015 (se faktaboks). Adele Matheson Mestad har vært med fra begynnelsen. Hun kom fra en advokatstilling hos Regjeringsadvokaten og ble nestleder i den nye institusjonen. I 2018 overtok hun topplederstolen i NIM.

Mørke skyer

− I det store og hele er Norge «veldig gode på menneskerettigheter», sier Adele Matheson Mestad.

− Sammen med de andre nordiske landene er vi «best i verden». Men vår jobb er jo å peke på det som ikke virker.

I dag, i 2023, ser hun mange «mørke skyer over verden».

− Vi er i en tid hvor alle gode krefter må «step up the game». Vi må aldri hvile og tro at «alt er bra».

Eksemplene på at alt absolutt ikke er bra, er mange. I flere land er det fortsatt dødsstraff for homofili. Og skeives rettigheter innskrenkes i land etter land. Kvinners rettigheter er også på retur flere steder. Internasjonale kvinneorganisasjoner kaller det for et «Push back», og lanserer prosjekter som «Push back the Push back». I FN-systemet blir menneskerettighetsspørsmål i stadig større grad «politisert». Og det er for eksempel veldig vanskelig å bli enige om prosjekter som omhandler seksualopplysning og fødselkontroll. Russland og andre autoritære stater spiller ofte en nøkkelrolle i slike diskusjoner.

− Det handler om makt og motmakt. Makt korrumperer. Historien har vist oss at vi trenger vern mot maktovergrep, selv i et demokrati. Hvis ikke så risikerer vi at demokratiet spiser seg selv innenfra. Menneskerettighetene har mange funksjoner, men de styrker også demokratiet, framhever Adele Matheson Mestad.

Og det er nok å «ta tak i» − også i Norge − ifølge NIM-direktøren. Noe av det NIM har trukket fram i det siste er:

I norske fengsler ser vi brudd på innsattes rettigheter ved overdreven bruk av isolasjon og mangelfull helsehjelp. Utgangspunktet er at innsatte har samme menneskerettigheter som alle andre, med unntak av konsekvensene av frihetsberøvelsen. De har rett til felleskap, og rett til helse. Men i praksis ivaretas dette ofte ikke.

Dessuten har 95 prosent av innsatte i norske fengsler psykiske helseproblemer.

− Helsetilstanden i norske fengsler er ikke god, verken somatisk eller psykisk. Å løse dette krever kompetanse, kapasitet og forsvarlige bygningsmessige forhold, som til syvende og sist handler om ressurser. Og selv om det iverksettes noen tiltak, er problemet at kriminalomsorgen har vært underprioritert politisk i lang tid. Dette er ikke bare alvorlig for innsatte, men også for ansatte som ikke har de rammene de behøver for å sikre en forsvarlig fengselsomsorg med rehabilitering som målsetning.

Matheson Mestad viser blant annet til situasjonen på Bredtvet kvinnefengsel, der fengselsbetjenter har fortalt at de må ha kniv i beltet – fordi de risikerer å måtte kutte ned folk som har forsøkt å ta livet sitt.

Brudd på menneskerettighetene skjer gjerne overfor grupper som vanligvis ikke står særlig høyt oppe på den politiske agendaen.

− Flertallet vet ikke alltid best eller prioriterer ikke alltid utsatte grupper. Menneskerettighetene handler ofte om minoritetsvern.

Også i barnevernet brytes menneskerettighetene oftere enn sunt er. Vi har aldri før hatt så mange saker i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) på noe enkeltområde. Sakene handler om retten til familieliv, om manglende ivaretakelse av målsettingen om gjenforening mellom foreldre og barn etter at barnevernet har tatt et barn ut av den biologiske familien.

− Her har det norske barnevernet syndet over tid. Men dette er samtidig saker med en vanskelig balansegang mellom retten til familieliv på den ene siden, og barns rett på beskyttelse. Og det er viktig at disse sakene ikke bidrar til at pendelen slår feil vei, slik at vi blir for tilbakeholdne med å gripe inn og hjelpe barn som ikke har det bra.

Det er mange dilemmaer i disse sakene, som svært ofte handler om menneskerettigheter. Og veien er kort – og kontrasten slående − fra barnevernssaker til problemstillinger rundt «vold og overgrep i nære relasjoner» − også et saksfelt der menneskerettighetene utfordres.

En sak som har vært debattert de siste årene er spørsmålet om forbud mot såkalt «konverteringsterapi». Altså at noen – gjerne kirken eller et religiøst samfunn – «tilbyr» homofile og lesbiske «terapi» som skal få dem «på den rette vei».

Svært mange mener dette burde vært forbudt. Men dette er menneskerettslig balansekunst.

− Det handler om beskyttelse, men også om religionsfrihet og om ytringsfrihet. Disse interessene må ivaretas gjennom måtene et slikt forbud utformes, samtidig som det må være klart hvilke handlinger som er forbudt. Det er et sentralt rettsstatlig prinsipp. Her måtte man gå mange runder for å finne denne balansen, sier Matheson Mestad.

Menneskerettigheteneskalinnskrenke politikernes handlingsrom. Alle verktøyene våre skal beskytte demokratiet mot maktovergrep

«Privatlivets fred»

− Vi ser at det gjerne fremmes verdibaserte argumenter for å unnlate å sikre visse menneskerettigheter. Særlig gjelder dette skeives rettigheter, men også rettigheter som handler om vold og overgrep i nære relasjoner, som først og fremst beskytter kvinner og barn. Her ser vi at autoritære regimer bruker beskyttelse av privatliv og familie som argumentasjon for at myndighetene ikke skal «blande seg», forteller NIM-direktøren.

Når man opplever vold i nære relasjoner – både i Norge og andre land – så er det staten NIM og andre menneskerettighetsorganisasjoner «slår ned på», ikke den enkelte innbygger eller gjerningsmann. Bare stater kan bryte menneskerettighetskonvensjoner. Det er derfor ikke et menneskerettighetsbrudd at en mann slår kona si. Men det er et menneskerettighetsbrudd hvis staten ikke forsøker å forhindre det, og hvis staten ikke kriminaliserer og straffeforfølger det. Når noen stater har lover som innebærer at for eksempel voldtekt innen ekteskapet er tillatt, eller at det i praksis er fritt frem for å mishandle ektefeller, er dette brudd på menneskerettighetene. Alle mennesker har rett til å leve et liv uten å bli truet med eller utsatt for vold.

− Istanbulkonvensjonen regulerer retten til å leve et liv uten å bli truet med, eller utsatt for, vold. Men denne konvensjonen møter motstand i flere land. Det er forholdet mellom staten og privatsfæren som utfordres.

Det er altså vanlig at ulike menneskerettigheter kan kollidere:

Barnevernssaker handler ofte om retten til familieliv opp mot barns rett til beskyttelse.

Hatefulle ytringer, blasfemi eller konverteringsterapi kan sette ytringsfrihet på kollisjonskurs med diskrimineringsvern og religionsfrihet.

Saker som omhandler klima og det grønne skiftet kan reise spørsmål om avveininger mellom retten til miljø på den ene siden, og for eksempel urfolksrettigheter på den andre.

Klimakrisen er en forholdsvis «ny greie» når det kommer til menneskerettighetsspørsmål. Selve retten til «et levelig miljø» og retten til «liv, privatliv og fysisk integritet, helse, hjem og eiendom» har vært beskyttet i mange år.

Men det spørsmålet som nå særlig reises i domstoler verden over, er om menneskerettighetene også forplikter stater til å kutte utslipp og ha på plass et rettslig rammeverk som sikrer at man når de målene man politisk har satt seg, som er helt nødvendige for å sikre rettigheter. Slike søksmål har nådd frem blant annet i Tyskland og Nederland. Det pågår i dag et tusentall klimasøksmål verden over, der over hundre saker er basert på menneskerettigheter.

Den europeiske menneskerettsdomstolen har flere saker om dette til behandling i domstolens øverste nivå, og det diskuteres også om man bør lage en egen protokoll om dette som beskytter retten til et levelig miljø. I norsk rett omfattes imidlertid dette allerede av Grunnloven § 112, som er en del av menneskerettskapittelet.

− Klimakrisen er en menneskerettighetskrise. Den truer blant annet retten til liv, hjem og helse, sier Adele Matheson Mestad, som frykter dette bare vil bli verre.

− Tenk bare på den flyktningkrisen vi får om vi ikke når halvannengradsmålet og stadig flere områder blir ubeboelige. Vi har forferdelig dårlig tid, og jeg tror mange er matte over at ting skjer så sakte.

Dynamisk tolkning

Menneskerettigheter vedtas gjerne i generelle vendinger, men må «tolkes dynamisk», forteller Matheson Medstad. Med det mener hun at tolkningen av de ulike rettighetene må samsvare med den generelle samfunnsutviklingen.

Et viktig eksempel på på en slik «utvikling» er rettigheter for LHBTIQ personer. Rettsutviklingen her startet med saken Dudgeon mot Storbritannia fra 1981 som slo fast at straffebudet mot homofili var brudd på menneskerettighetene. Senere, i saken om Christine Godwiin, også mot Storbritannia, slo EMD fast at statene har en plikt til å anerkjenne kjønnsidentiteten til personer som har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling. Dette har banet vei for en rettsutvikling som har styrket rettighetsvernet til denne utsatte gruppen.

Men kan tolkningene bli en tanke «for dynamiske»? Strekkes menneskerettighetene for langt? Blir rettighetene blir for «systemiske». Slik at de reduserer politikernes handlingsrom?

Stadig flere – også her hjemme i trygge, lille Norge, mener nettopp det.

− Det er en utfordring hvis det brer seg en oppfatning om at rettigheter strekkes for langt, fordi man da gjerne ser sterke motbevegelser. Men dette er en balansegang vi tenker på hele tida, sier NIM-direktøren.

Hun er tydelig på at det er «viktig med klok tenkning om grensesnittet mellom jus og politikk når rettigheter skal etableres og tolkes». Og innvendingen om at «menneskerettighetene har gått for langt», er veldig velkjent for Matheson Mestad og andre som jobber med dette.

Et interessant poeng, ifølge Matheson Mestad, er at «for eksempel legitimitetskritikk mot dommer fra EMD sjelden er de samme i ulike land i Europa. Det er gjerne de utfallene man selv er uenig i, som forer denne type mer overordnet institusjonell kritikk».

− Også er det viktig å ha klart for seg at menneskerettighetenes funksjon nettopp er å sette noen rammer for politikken, understreker hun. − Dette systemet har sterk demokratisk forankring, som senest kom til uttrykk i 2014, da man med stort politisk flertall tok et helt kapittel om menneskerettigheter inn i Grunnloven. Menneskerettighetene skal innskrenke politikernes handlingsrom. Dette bygger på en historisk erkjennelse av at demokrati ikke er tilstrekkelig til å beskytte særlig minoriteter mot overgrep i flertallets navn.

Matheson Mestad viser til veksten av autoritære bevegelser i verden.

− Der jobbes det målrettet med å bygge ned demokratiet. Og da er fjerning av menneskerettigheter første punktet.

− Derfor er det viktig at alle demokratiske og liberale krefter løfter menneskerettsfanen høyt i alle fora de kan, og viser at de tåler også utfall de kanskje er uenig i, eller som krever noe, sier Mestad.

Vindmøllene på Fosen

− Her hjemme er det vel ikke forbud mot homofile som først og fremst er argumentet til dem som mener at menneskerettighetene «strekkes vel langt noen ganger»? Fosen, for eksempel?

− Fosen-saken handler om brudd på en FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter som blant annet beskytter urfolks rett til kulturutøvelse. Det er en konvensjon som har vært inkorporert i norsk lov med forrang i mange år, forklarer Matheson Mestad.

− Hele saken kunne vært unngått ved å sette opp vindmøllene et annet sted, sier hun.

− Men når de først er satt opp, blir det jo veldig, veldig dyrt å rive dem igjen?

− For det første, har ikke domstolen sagt at vindmøllene må rives, men at man må komme seg under terskelen for hva som utgjør et brudd på samiske rettigheter. For det andre understreker Høyesterett uttrykkelig at hvis man bruker økonomi-argumentet, og setter «tapte inntekter» opp mot minoritetens interesser, vil minoriteten alltid «tape» mot storsamfunnet.

− Et problem med Fosen-saken er at man bygde før det juridiske var avklart. Hadde man ikke gjort det, kunne dette vært unngått, mener Adele Matheson Mestad.

En sak som har skapt overskrifter, høylytt politisk debatt om rettigheter og sterkt sinne hos mange i Norge i nesten 20 år – og som går rett i kjernen av menneskerettighetene – er den såkalte Mulla Krekar-saken.

Da Krekar i 2002 ble beskyldt for både terrorisme og mye annet, så ville politikere og andre «sende ham ut av landet». Men selv om han fikk et formelt utvisningsvedtak, kunne han rett og slett ikke sendes «hjem til Irak». Da ville Norge som stat brutt menneskerettighetene fordi Krekar risikerte både dødsstraff og tortur i Irak. Og da gir menneskerettighetene et vern mot retur.

− Alle vestlige land har en «Mulla Krekar»-sak, som skaper diskusjoner som likner på de vi så i Norge. For eksempel har man i Storbritannia hatt store diskusjoner om å trekke seg ut av EMK når menneskerettighetene er til hinder for retur av terrorister eller setter upopulære grenser for innvandringspolitikken. Og det er ofte slike enkeltsaker som gjør at noen krefter stiller kritiske spørsmål om hensikten med menneskerettighetene. Men menneskerettighetene gjelder alle mennesker, også de vi ikke liker, sier Matheson Mestad.

Krekar har imidlertid «left the building». Han ble utlevert til Italia i 2020, der han er dømt for terrorplanlegging. I Italia risikerer han verken dødsstraff eller tortur.

FNs konvensjon for funksjonshemmede

Vi har to ulike sett av menneskerettigheter i Norge. De FN-baserte, med selve menneskerettighetserklæringen og en rekke FN-konvensjoner. Så har vi Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, som håndheves av Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Mange av disse konvensjonene er inkorporert i norsk lov med forrang (se faktaboks).

En delikat sak for politikerne i disse dager handler om FNs konvensjon for funksjonshemmede (CRPD) og om hvordan og hvorvidt denne skal inkorporeres i norsk lov.

Adele Matheson Mestad påpeker at Norge allerede har ratifisert CRPD og med det har forpliktet seg til å følge konvensjonen. Debatten går på om hvorvidt CRPD skal tas inn i norsk lov gjennom menneskerettsloven, som altså har forrang over andre lover og regler. Enkelte ønsker ikke dette, av frykt for at dette er rettigheter som kan «redusere det politiske handlingsrommet» − særlig i kommunene, som jo har ansvaret for å levere tjenester til sine innbyggere.

Årsaken til denne motstanden, tror Matheson Mestad handler om en frykt for rettsliggjøring av politikken. Altså at man ved å ta CRPD inn i menneskerettighetslovgivningen åpner døra for en lang rekke endeløse og kjempedyre rettssaker mellom stat/kommune og enkeltindivider som ikke har fått oppfylt sine rettigheter.

− Dette er en kjent innvending, som man har sett i alle nyere diskusjoner om inkorporering av konvensjoner. Men erfaringen så langt at den frykten har vært ubegrunnet. Det kom ikke «et ras av rettssaker» da vi inkorporerte kvinnekonvensjonen eller barnekonvensjonen. Det er faktisk ganske sjelden slike rettighetssaker ender i domstolene. Og de barnevernssakene vi har hatt kom jo som et utslag av klager på barnevernets vurderinger, forklarer NIM-direktøren, og fortsetter:

− Det er mye som tyder på at flere nasjonale lover og regler brytes overfor funksjonshemmede allerede. Det viktigste med å inkorporere CRPD i menneskerettighetslovgivningen er det sterke signalet det sender om at funksjonshemmede har de samme rettighetene som alle andre. Det er pussig at rettigheter på et vis oppfattes «som mindre viktig» overfor akkurat denne gruppen.

− Konvensjon for funksjonshemmede er den eneste diskrimineringskonvensjonen som ikke er gjennomført i norsk rett. Det er et paradoks.

Utvikling gir utfordring

Som nevnt må menneskerettighetene – som de fleste andre lover og regler – «følge samfunnsutviklingen» for å ha relevans.

Det betyr for eksempel at rett til privatliv og retten til å elske den man vil, i dag tolkes helt annerledes enn for 50 år siden.

Men samfunnsutviklingen skaper også trøbbel. Et eksempel er unødig overvåking. De som har levd en liten stund, husker kanskje oppstandelsen da det kom for dagen at overvåkningstjenestene i Norge på ulovlig vis hadde laget «mapper» på en rekke enkeltmennesker.

I dag kan myndighetene – og også private aktører − overvåke deg ved et par tastetrykk.

Nye regler som følge av ny teknologi, er ofte begrunnet i nye digitale trusler som myndighetene må bekjempe. Men ifølge Matheson Mestad åpner dette et vanskelig dilemma, hvor man risikerer å underminere rettigheter under dekke av å beskytte dem.

− Dette krever vedvarende årvåkenhet. Gjennomføringen av menneskerettighetene møter stadig nye hinder, som krever en nye reguleringer, sier Adele Matheson Mestad.

− Kunstig intelligens, for eksempel. Hvordan skal man sikre menneskerettighetene overfor en slik teknologi?

− Vi henger ikke med i utviklingen lenger. Regulering blir stadig vanskeligere. Man kan «drømme om» at det kan utvikles en form for «innebygget personvern» i de nye teknologiene, men dette kan ikke enkeltstater klare på egen hånd.

NIM-direktøren opplever at det stadig dannes nye «fronter» rundt menneskerettighetene. Klima og kunstig intelligens er de to temaene det er mest diskusjon om rundt i juss- og rettighetsmiljøene over hele verden i disse dager.

− Samfunnet har jo alltid endret seg og utviklet seg, men det nye nå er tempoet. Hvor fort det går, både når det gjelder klimaendringer og utvikling av kunstig intelligens. Den største utfordringen er å holde tritt med utviklingen.