Svar fra kommunen: «Du kan bruke bleie»

­

Nyvalgt bystyrepolitiker i Oslo Geir Lippestad er nok mest kjent som profilert advokat, med eget advokatfirma. Men han har i årevis også stått på barrikadene for funksjonshemmedes rettigheter, blant annet fordi han selv har opplevd å ha et funksjonshemmet barn. Dette sterke engasjementet har fortsatt også etter at hans datter Rebekka døde i 2013, og i 2020 startet han sitt eget politiske parti.

Som politiker var Lippestad lenge medlem i Arbeiderpartiet, og var endog næringsbyråd i Oslo i en periode. Men i 2020 meldte han seg ut av Ap og dannet Partiet Sentrum, som i år stilte liste ved valget i alle fylker og 23 kommuner. Selv ble Lippestad, som den første fra Partiet Sentrum, valgt inn i bystyret i Oslo ved valget nå i september.

Leste opp kommunale vedtak

Mangfold og funksjonshemmedes rettigheter er blant de viktigste sakene for Partiet Sentrum. Det kom sterkt til uttrykk under en markering utenfor Stortinget, under valgkampen i august.

Der hadde Lippestad og hans partikolleger – flere av dem med funksjonsnedsettelser selv − samlet flere funksjonshemmede som kunne fortelle ganske så hårreisende historier «fra virkeligheten». Blant annet leste et knippe skuespillere opp utdrag fra reelle begrunnelser funksjonshemmede har fått fra ulike bydeler i Oslo kommune og fra enkelte kommuner i Viken etter søknad om bistand.

Lippestad understreker at alt som ble lest opp er ordrette sitater fra brev ekte mennesker har fått fra en bydel eller kommune de siste par årene. Det er sterke, harde og nesten uforståelig kyniske ord og vendinger som brukes.

Her et lite «utvalg»:

En person får beskjed fra bydelen om at vedkommende vil komme til å miste sin ordning med brukerstyrt personlig assistent (BPA):

«Bydelen varsler deg med dette om at dine tjenester vil endres i løpet av 2023. Vedtaket om BPA vil fortsette frem til 31.05.2023 og opphøre deretter. Tiden frem til det kan du benytte til å trene på å være mer selvstendig om du har behov for det, og planlegge avvikling av tjenesten».

Et brev fra en bydel, påpeker følgende til en som har søkt om hjelp:

«Videre legger kommunen til grunn at du må organisere livet ditt på en måte som ikke utløser et større behov for assistanse enn nødvendig».

Eller denne − kort og greit, ingen vits i å pakke inn budskapet:

«Her i bydelen gir vi én dusj per uke. Den tiden du får til matlaging per uke er den samme tid som det tar å varme opp Fjordland. Kommunen innvilger ikke assistanse til ferier».

Eller hva med kvinnen som er avhengig av assistanse hele døgnet, og som har fått kjæreste som hun vil flytte sammen med? Bydelen vil selvsagt ha et ord med i laget og vel så det, og «observere» det lykkelige paret, også om natten:

«Observasjon som metode brukes av bydelens uføretjeneste som en del av arbeidet for å innhente opplysninger som kan være med å kartlegge eventuelle behov for helse- og omsorgstjenester. Det etterstrebes at slike observasjoner gjøres i brukerens vante omgivelser jamfør tankegangen innen hverdagsrehabilitering. I ditt tilfelle dreier det seg også om en ny livssituasjon i form av oppstart av arbeidsliv og samboerforhold som også må tas hensyn til vedrørende ditt behov for hjelp».

Til slutt noe korte, ulike beskjeder fra kommunen, men med en ‘kreativ kynisme’ som fellesnevner:

«Hvis du tisser på deg, kan du vente en time på å få hjelp». • «Hvis du skal ha hjemmelaget mat mer enn en gang per uke, kan du bruke av timene til fritidsaktiviteter». • «Du kan helt fint spise frokost med boblejakken på». • «Du kan bruke bleie». • «Du kan spørre naboen om å hente i barnehagen». • «Vask av leilighet 1 time hver tredje uke er et forsvarlig nivå».

− Virkeligheten for funksjonshemmede i norske kommuner er til tider skremmende, og egentlig ikke til å tro for «vanlige folk», sier Geir Lippestad.

− I Oslo er mange livredde for å flytte fra en bydel til en annen, forteller han. Tjenestene og bistanden du får er nemlig ulik fra bydel til bydel. Har du for eksempel 50 timer BPA i én bydel, risikerer du at antall timer halveres hvis du flytter til en annen bydel.

• Oslos helsebyråd svarer på kritikken:−Ingen skal bli snakket til på denne måten

Mangler i lovverket

Geir Lippestad mener eksemplene som ble lest opp utenfor Stortinget viser klare brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Derfor er det viktig for Lippestad, Partiet Sentrum og for alle organisasjonene inne det såkalte «funkisfeltet», at FNs konvensjon for mennesker med mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) blir en del av norsk lov, slik regjeringspartiet Ap tidligere har lovt.

Norge har ratifisert flere konvensjoner – altså skrevet under på dem. Og de fleste er også tatt inn i den norske menneskerettighetsloven. Og det betyr at de «går foran» annet lovverk. Det er kun Grunnloven som har «høyere rang».

CRPD ligger nå og venter på politisk behandling. Norge har ratifisert konvensjonen, men altså ennå ikke tatt den inn i lovverket. Arbeiderpartiet sa før sist stortingsvalg at de skulle inkorporere CRPD i norsk lov, men etter at partiet kom i regjering har det fortsatt ikke skjedd noe. Det er satt ned en «ekspertgruppe» som skal vurdere den videre skjebnen for CRPD. Denne gruppen skal levere sin innstilling til regjeringen i løpet av året.

Lippestad tviler på at CRPD vil finne veien inn i den norske menneskerettighetslovgivningen.

− Det som ofte er det problematiske med menneskerettigheter er at man må forholde seg til dem, sier han.

Hvorfor ikke bare banke dette igjennom i Stortinget? Regjeringen har jo flertall, hvis den er enig med seg selv og egne valgløfter?

Så enkelt er det ikke, når de politiske føttene blir kalde. Det man «frykter» er rettsaker og søksmål mot staten og norske kommuner fordi lovpålagte rettigheter ikke blir oppfylt. I Kommune-Norge har de liten tro på at det vil følge ekstra penger med en eventuell styrking av funksjonshemmedes rettigheter.

− Derfor prøver politikerne å «snike seg unna». For eksempel ved å legge CRPD inn i en annen lov enn menneskerettighetsloven. Helse- og sosialloven er en mulighet. Da får ikke loven noen forrang, og dermed blir det lettere å «slippe unna», i og med at Stortinget kan endre loven når de vil. Det går ikke med menneskerettighetslovgivningen, forklarer Lippestad.

Barnekonvensjonen har ført til at Norge er dømt i Menneskerettighetsdomstolen i Haag flere ganger. Den har også ført til at barnevernet i Norge har endret praksis. Og når det gjelder Kvinnekonvensjonen … Altså, Norge hadde sannsynligvis ikke vært et av verdens mest likestilte land uten den, mener Lippestad.

− Norge var tidlig ute med å ta Kvinnekonvensjonen inn i lovverket, og den har virkelig bidratt til å sette fart på likestillingen her i landet. På samme måte vil CRPD bety enormt mye for de funksjonshemmede, sier han.

Vil få konsekvenser

En nokså vanlig praksis i dag, ifølge Geir Lippestad, er at funksjonshemmede risikerer å få brev fra kommunen om at de må bytte bolig. Hadde CRPD vært inkorporert i norsk lov, hadde en slik praksis vært ulovlig. Det er et brudd på menneskerettighetene. Så lenge du kan betale for deg, har du rett til selv å bestemme hvor du skal bo.

− Å bo for seg selv, og å flytte dit man ønsker, det er en menneskerett. Men denne rettigheten innskrenker kommunenes styringsmulighet. Alle har også rett til arbeid og skolegang. Men dette er også rettigheter som veldig mange funksjonshemmede ikke får. Mange «fritas» for undervisning, og dermed fratas de en lovpålagt rettighet, forteller advokaten og partilederen.

− Dersom CRPD blir en del av menneskerettighetslovgivningen vil stat og kommune måtte endre mye av sin praksis. Derfor er kommunenes interesseorganisasjon KS imot at CRPD blir en del av loven. På Stortinget er både Høyre og Frp imot å inkorporere CRPD i norsk lov. Og selv om Arbeiderpartiet lovte å gjøre det under stortingsvalgkampen i 2019, så er det åpenbart at de sliter med å få det til, mener Geir Lippestad.

Kun sett på som en utgiftspost

Lippestad bruker arbeidslivet som et eksempel: I dag står 100.000 funksjonshemmede utenfor arbeidslivet i Norge. Svært mange av dem både kan og vil jobbe.

Det er samtidig blitt en lovpålagt rettighet for funksjonshemmede å kunne få såkalt brukerstyrt personlig assistent – BPA – dersom du oppfyller en del kriterier. Altså en assistent som hjelper deg med mange praktiske gjøremål i hverdagen.

Men BPA handler om privatlivet. Hvis du trenger hjelp og assistanse på jobb, er det ordningen med «funksjonsassistanse» som gjelder. Ofte dreier det seg om den samme person som jobber som BPA. Men mens det er kommunene som organiserer BPA-ordningen, er det Nav som holder i funksjonsassistansen (puh …).

− Nav gikk tom for penger til funksjonsassistanse i mai i år, forteller Geir Lippestad.

Selv om BPA nå er en lovpålagt rettighet, er det fortsatt mange kommuner som stritter imot og som ikke har en slik ordning, ifølge Lippestad. Og, som vedtakene som ble referert i starten av artikkelen tilsier, så strekker kommunene seg langt for å slippe å bruke ressurser på BPA og annen bistand til funksjonshemmede.

Lippestad mener ikke at kommunene setter seg på bakbeina fordi de «er slemme», men fordi de frykter for kostnadene. De mener CRPD vil bli «veldig dyrt» og «innskrenke deres handlingsrom».

− CRPD kunne ha hjulpet, og «tvunget» kommunene til å få ut fingeren.

− Hvorfor er de så redde for at flere skal få bo for seg selv? Hvorfor er de redde for at flere skal få utdanning og jobb? spør Geir Lippestad. − De funksjonshemmede blir sett på som noen «man må ta vare på». Og det er fint det. Men de blir ikke sett på som en ressurs. Kun som en utgiftspost.