​​​​​​​Ferie = Frihet, men ikke likhet

Turisme og reiseliv er fenomener som har eksistert i lang tid. Folkelige fritidsreiser av noe omfang gjorde seg likevel gjeldende først fra det 20. århundre, om man ser bort fra noen hundreår i Roma for nærmere 2000 år siden.

Friheten til å reise oppleves i dag som en sentral del av demokratiet. Historisk har det imidlertid vært begrenset reisefrihet for store deler av befolkningen. For eksempel var det innenlands passtvang frem til 1800-tallet.

Moderne turisme – altså feriereiser – forutsetter både fritid, et fungerende transportsystem, et utviklet pengesystem, politisk stabilitet, en viss velstand og noen språkkunnskaper blant både verter og gjester.

Arbeidsfolk med ferie

Arbeidernes inntog i reiselivet kom suksessivt, først og fremst som et resultat av fagforeningenes og arbeiderbevegelsens økende innflytelse. En del norske industriarbeidere tilkjempet seg rett til ferie i 1915. Fra denne tiden oppnådde man i flere bransjer minst en ukes ferie hvert år. Noen år senere ble ferien noe forlenget for flere slags ansatte. For eksempel ervervet statlige tjenestemenn i 1918 rett til minst to ukers ferie. I 1937 ble ferielengden 12 arbeidsdager (to uker) for mesteparten av de ansatte i industrien.

I 1930-årene ble «aktiv ferie» middelklassens nye slagord, med naturerobring, sykling, kanopadling, gymnastikk og soldyrkelse. Man oppsøkte vill og uproduktiv natur, som etter hvert kom til å stå for det ekte og upåvirkede, i motsetning til bylandskapenes kommersielle og menneskeproduserte miljøer. På denne tiden begynte også norsk arbeiderbevegelse å arrangere lavprisferier.

En ny norsk ferielov i 1947 innebar tre ukers ferie for rundt 900.000 ansatte, av en total yrkesbefolkning på rundt 1,4 million mennesker. Denne loven innførte også tvungen feriesparing, feriepenger, som innebar et nytt økonomisk grunnlag for feriereiser. Ferielengde må imidlertid ikke forveksles med at man reiste: En undersøkelse blant fagorganiserte arbeidere i 1951 viste at 41 prosent ferierte hjemme.

Oppfatningen om at det var sunt å reise på ferie medvirket til betydelig vekst i sommerferiereiser i Norge i 1950- og 1960-årene og bidro dessuten til organisering av ferier for skolebarn. For ansatte var ferien knyttet til en underforstått plikt til å ta vare på seg selv; ferien som rekreasjon. Etter sommerferien skulle man være uthvilt og motivert til å ta fatt på et nytt arbeidsår – med lyst og overskudd. Etter hvert ble avslapping mindre viktig i feriene, da helgene overtok som hvileperioder, knyttet til gradvis overgang for mange fra fysisk slitsomt til mentalt belastende arbeid.

Kan være vanskelig å flykte fra hverdagen

I Norge kom gjennombruddet for folkelige internasjonale reiser i 1960-årene, særlig gjennom vekst i charterreiser med fly til solrike kyststrekninger ved Middelhavet, men også bil- og bussturer til nordiske naboland. Økningen i innenlands reiseliv var særlig knyttet til at flere fikk egen bil i tiden etter 1960, og at det rundt 1970 ble innført lørdagsfri for ansatte og skoleelever.

I dag er reiser og ferie en naturlig del av livet for store deler av befolkningen. Ferie kan være både stedsforandring og rolleforandring – gjerne begge deler. Flukt fra hverdagen og distanse til hjemlige rutiner og forpliktelser er viktig for mange, i tråd med det gamle ordtaket «ut av øye, ut av sinn». Reisen som frihet og fri tid betyr mer personlig og kreativ kontroll over egen tid, selv om familieforpliktelser og annet ansvar ikke nødvendigvis blir borte idet man forlater primærboligen.

Å fristille seg fra hverdagen kan være krevende; det kan ta flere uker å komme seg helt ut av hjemlige rutiner og vaner. Selv om feriereisen kan være en mulighet for «digital avrusing», at man kobler seg av elektroniske forbindelser, så kan hverdagen følge med på reisen – som en nisse på lasset, blant annet gjennom utstrakt telefonbruk og sjekking av e-post. Noen savner jobben og arbeidsnettverket og foretrekker å drive med «halvarbeid» i ferien, dels fordi de liker det, dels fordi det føles trygt. Det finnes også dem som ikke klarer omstillingen fra en krevende og oppslukende jobb til doven ferie. Dette er et dilemma i vår kultur – spenningen mellom arbeidsetikk og ønsket om frihetsbetinget fritid. Vi skal være flittige, yte og tjene penger og plutselig er det ikke det som teller, men at vi ikke skal gjøre noen ting. Som Robert Orben skal ha sagt: «Ferie er å ha ingenting å gjøre, og hele dagen å gjøre det på.» Badestranden er et sted der det kanskje ikke er så vanskelig for personer med et protestantisk sinnelag å «gjøre ingenting» med god samvittighet.

Menneskebildet som synes å dominere dagens ferieidealer er altså verken den hardt arbeidende og materielt suksessrike eller den dannete og tilbaketrukne, men mennesker med fritidspersonlighet, som forstår å leve, som utnytter fritiden og pleier sosiale kontakter. Drivkraften for denne utviklingen synes hovedsakelig å ligge i fritiden selv, inkludert demokratisering av lek og til en viss grad også sport.

Sosial kappestrid

En av de eldste og vanligste grunnene til å reise er knyttet til et ønske om å oppleve noe uvanlig eller annerledes. I dag er dette dessuten forbundet med nyhetsorienteringen i informasjonssamfunnet, søking etter kunnskaper og erfaringer som kulturell kapital; rikdom i form av kunnskap eller ideer som kan innebære videreføring av sosial status. Slik sett preges turistreisene delvis av sosial kappestrid. Anti-turisme, å ville skille seg ut fra andre og fornekte turistrollen, er kanskje et hovedaspekt i turismens ideologi. Noen reiser dermed også for å bevise at de ikke er (vanlige) turister. Særlig en del mennesker fra øvre middelklasse lider av «turistisk angst»; idet de tror at det å være (vanlig) turist er foraktet. Siden det kan være vanskelig å være snobb og turist på samme tid, blant annet fordi mange statussymboler ikke lar seg «oversette» utenfor hjemlig sfære, så blir det å være antiturist en slags mulighet til å kombinere disse rollene. Visse norske hytteområder ved kysten er kanskje et unntak i denne sammenhengen.

Stort sett har det vært sånn at de rikeste reiser lengst og mest, og de velhavende har vært forbilder for noen av dem med mindre ressurser. Trolig har (u)sosiale medier og deling av reisebilder forsterket betydningen av reisen som statussymbol. Dette knytter seg både til det som er blitt omtalt som «digital ekshibisjonisme»; ferieposører som først og fremst oppsøker instagram-vennlige ikoniske steder og landskap – ofte rike ungdommer eller sponsede opinionsdannere. Dette synes igjen å være knyttet til frykt for å gå glipp av noe (FOMO – fear of missing out), gjerne forbundet med overdreven bruk av elektronisk informasjonsdeling.

Overturisme er ikke bare knyttet til anløp av store cruiseskip og omfattende utleie til ferierende av det som tidligere var primærboliger, men har også sammenheng med instagram-promotering og tilsvarende informasjonsdeling gjennom elektroniske medier. Dette har gjort at flere steder ikke bare blir nedrent om sommeren, men at også atmosfæren endres og opplevelseskvaliteten forringes. Som en person har sagt: «Nå som jeg har råd til å reise dit, vet jeg at det vil være ødelagt». Dette illustrerer at sjarmerende eller fredelige reisemål til dels kan analyseres som «posisjonelle goder», noe som det er knapphet på i en absolutt eller sosialt forordnet forstand. En del steder er altså ettertraktet når de er tilgjengelige for relativt få og det gir status å besøke dem, i det minste blant likesinnede.

Strengt tatt trenger imidlertid ikke feriereiser å være identitetsbærende, da man jo ikke behøver å fortelle omgangskretsen hvor man har tilbrakt ferieukene. At noe legges ut på sosiale medier betyr heller ikke nødvendigvis at det blir sett. Siden folk reiser så mye, er det også færre som orker å høre eller lese reiseberetningene.

«Dronning for en dag» eller en uke har vært et klassisk feriemønster; altså at man hiver ut oppsparte feriepenger på kortvarig luksus og nytelse. En drivkraft som er forsterket i det siste blant bemidlede er ideen om at «du lever bare én gang», altså å bruke penger på opplevelser nå.

Motsatt finner man også ferieidéen om å være «fisker for en uke eller to» – å leve symbolsk enkelt i det som en gang var en pittoresk fiskerlandsby, for eksempel på en liten gresk øy. Bakgrunnen for dette var en ny ferielivsstil som ble skapt av rike eksil-amerikanere på Rivieraen etter første verdenskrig, med enkle strandselskaper, enkel klesdrakt og solbading. I motsetning til den hegemoniske aristokratike stilen i Europa før krigen, forutsatte dette nye og elegante sommerferielivet verken titler eller arvede formuer. Det var åpent for imitasjon for alle som hadde nok penger og en viss innsikt, i første omgang folk fra borgerskapet, senere også personer fra andre samfunnslag.

Hva med å bli hjemme?

Ustabilt norsk sommervær fører fortsatt ferierende sørover. Til tross for mer intense hetebølger ved Middelhavets strender, flykter mange dit fra norsk sommerregn og kjølige kvelder. Særlig blant barnefamilier gir varm strandferie og lek med sand og vann gode opplevelser og minner.

Turisme kan dessuten være en måte å bli kjent med seg selv på og utvikle identitet, særlig for ungdom. «Den korteste veien til en selv leder rundt jorden», har Hermann Graf-Keyserling uttalt. Mange unge reiser altså mer for å oppdage seg selv – i møte med andre – enn for å oppleve ukjente omgivelser.

«Det blir vel hytta eller svigermor denne sommeren også». Slike ferieplaner eller script er vanlige, da hytteliv og familiebesøk preger mye av norsk sommerferieliv. Det er ikke bare hyttefolk som kan ha tydelige ferierutiner og stadig retur til velkjente steder. Pandemien tvang imidlertid mange til å bryte gamle vaner; først mer hjemmeferie og senere økt norgesferie. Så hvorfor kan vi da ikke fortsatt bare bli hjemme, slik som man måtte sommeren 2020, eller holde oss innenfor Norge? Da blir det jo mindre stress med pakking og venting i overfylte lufthavnterminaler, og ikke så mye klesvask og rydding etter hjemkomsten.

Pandemien ga større aksept for hjemmeferie og innenlands sommerferie, men det er usikkert om denne tendensen til flere kortreiste ferier med mindre klimaavtrykk vil vare. Flyskam har gjort at enkelte vegrer seg for lange internasjonale flyreiser. Men nå har revansj-turisme vært trukket frem som en tilbøyelighet, at man vil peke nese til korona-viruset og ta igjen tapte internasjonale reiser. For tiden dyrere flyreiser, etter hvert mindre sparepenger samt mer erfaring med innenlands ferieturer virker imidlertid i motsatt retning.

Rike romere i antikken hadde to slags villaer; langs strendene for svale og behagelige vårdager og i høydedragene for sommeren, når sola gjorde middelhavsstrendene til det romerne oppfattet som et inferno. Napoli-bukta ble også besøkt av mennesker fra lavere samfunnslag, som byttet Romas hete med et værelse i et herberge på et av utfartsstedene.

Dagens turister har mange flere valg, og vi styres av både trender, penger og naboskryt. Her i landet blir de fleste lykkeligere når sommeren og ferieukene nærmer seg – kanskje særlig de to tredelene av befolkningen som drar på tur med minst fire overnattinger hjemmefra.