Forsvaret bør brukes mer under sivile kriser

­Krisene forfølger meg. Jeg har sittet mye i krisestab de siste åra, for å si det sånn …

Statsforvalteren i Innlandet, Knut Storberget, smiler − men han overdriver ikke. Det var på hans vakt, som justisminister i Regjeringen Stoltenberg, at 22. juli 2011 skjedde. Og siden han ble statsforvalter i Innlandet i 2019 har han opplevd å ha ansvar både under ekstremvær og pandemi.

Dessuten har Storberget hatt koordineringsansvar for beredskap for alle statsforvalterne og han ledet Forsvarskommisjonen, som leverte sin omfattende rapport tidligere i år.

Oppmerksomheten om vår beredskapsevne har utvilsomt økt etter det tragiske terrorangrepet 22. juli 2011. Men slik Storberget ser det, er det ikke bare slike store tragedier som skaper bevissthet rundt beredskap. Hyppighet spiller også inn.

− Det er klart at en hendelse som 22. juli har hatt stor betydning for bevisstheten rundt beredskap, både hos politikere og blant folk flest.Men vi ser også at kriser rammer oftere og med større konsekvenser. Særlig klimarelaterte kriser har vi sett mer av, mener Storberget.

Det handler altså om at krisers alvor og konsekvenser fører med seg nye beredskapstiltak.

Utholdenhet

Som erfaren kriseleder i ulike roller, mener Knut Storberget at det norske samfunnet er blitt gode på å håndtere isolerte kriser. Altså en krise som er konkret og begrenset i tid. Men han mener vi får trøbbel når det går lang tid. Vi sliter med utholdenheten.

− Det var så vidt det bar under ekstremværet ‘Hans’. Det skulle ikke skjedd så mange ras til, før vi hadde fått store problemer med håndteringen.

Og her må vi bli bedre. For ifølge Storberget vil vi stadig oftere oppleve at krisene som kommer er såkalt kumulative. Altså at flere ulike typer kriser kommer samtidig og legger seg oppå hverandre.

Et godt eksempel er Ukraina: Det er en militær krise, som har bidratt til strømkrise, problemer med matforsyning, flyktningestrøm og økt risiko for atomulykker.

Når sånne ting skjer, hvem skal trykke på knappen?

− Vi er vant til å håndtere kriser sektorvis. Når kriser slår inn på flere områder samtidig, får vi en utfordring, mener Storberget.

Sammensatte kriser

En annen beredskapsutfordring ifølge Storberget, er at krisene er blitt mer sammensatte. At gråsonene mellom det sivile og militære ansvaret blir større.

Dette må virke når krisene inntreffer. Se grafikken her!

Dette må virke når krisene inntreffer. Klikk på bildet for stor versjon av grafikken.

− Dette skjer fordi truslene er mer sammensatte enn tidligere. Det er ikke alltid like lett å se hvem som «eier» den enkelte krisen. Derfor må samfunnets krisehåndtering se annerledes ut.

Et eksempel er digitale angrep. Dette kan også true statssikkerheten. Hvem skal håndtere det? Eller hva med en ny migrasjonskrise?

Knut Storberget mener vi i Norge bør gjøre som danskene, å legge sterkere vekt på to ting i tillegg til våre beredskapsprinsipper: Handling og fleksibilitet.

− Med det mener jeg at det er viktigere at det faktisk handles enn å finne ut hvem som formelt skal handle under ulike hendelser. Det innebærer at vi også må bruke ressursene vi har mye mer fleksibelt enn vi gjør i dag, sier han.

− Vi må ikke være så redde for å tråkke i andres bed.

Nasjonal sikkerhetsrådgiver

Storberget mener vi trenger en ny krisearkitektur i Norge.

− Jeg mener vi trenger en nasjonal sikkerhetsrådgiver og et eget nasjonalt sikkerhetsråd som ligger under Statsministerens kontor. Da kan vi sikre optimal samordning av innsatsen og en tydelig koordinering av militær og sivil innsats. Vi så jo behovet for samordning under pandemien.

Storberget forklarer at pandemien var et eksempel på en såkalt kumulativ krise. Det som startet med smittevern og vaksinering, fikk raskt også konsekvenser på andre områder, som for eksempel barn og unges psykiske helse, ensomme eldre eller grensekontroll.

Men Storberget vil ikke at ansvaret for beredskapsinnsatsen skal tas vekk fra Justisdepartementet. Han mener at det er naturlig at Justis- og beredskapsdepartementet har et gjennomførings- og koordineringsansvar på sivil side, slik som i dag. Også at de ulike departementer har ansvar på «sine områder» − altså sektorvis lederansvar – mener han er smart.

Mange av de krisestrukturene vi har i dag, fungerer godt, ifølge Storberget. Det er på det strategiske og overordnede nivået det er behov for endring. Det er her et nasjonalt sikkerhetsråd, kan spille en viktig rolle, framhever han.

− Utfordringen er at vi ikke har avklart det strategiske nivået tydelig nok. Noen ganger er en krise av en slik karakter at det ikke er åpenbart at det er Justisdepartementet eller Forsvaret som har det overordnede ansvaret. Da vil et nasjonalt sikkerhetsråd ledet av en egen sikkerhetsrådgiver ved Statsministerens kontor lettere ta grep om krisen og hente inn de ressursene som trengs.

Bruk Forsvaret mer

Skillet mellom «sivil» og «militær» er ikke lenger så lett å se, ifølge Knut Storberget. Derfor er en av hans kjepphester at «Forsvaret må ta enda større del i den sivile beredskapen» og for den saks skyld; at det sivile beredskapsapparat må kjenne sin besøkelsestid i totalforsvaret.

− Da kan vi utnytte både de økonomiske og menneskelige ressursene bedre. Beredskapskapasiteten vil få et stort løft. Dessuten kunne man unngått den usikkerheten som kan oppstå når en hendelse befinner seg i en slags gråsone mellom militært og sivilt ansvar, sier statsforvalteren i Innlandet.

Han viser til samfunnets etterretningstjenester. Vi har altså den sivile, PST, og den militære, E-tjenesten. PST skal holde på med trusler innenfor landets grenser, mens E-tjenesten skal ta seg av trusler som kommer «utenfra».

− Men det er jo ikke så lett å skille disse to i dag, er det? Truslene er uklare. Da må vi samle ressursene, for å kunne «se» dem bedre. Derfor mener jeg, og her snakker jeg bare på egne vegne, det hadde vært lurt å samle PST og E-tjenesten, og etablere en felles etterretningstjeneste, sier Knut Storberget.

Han mener det samme kan sies om politiets beredskapstropp og Forsvarets spesialtjenester. Også her er det mye å hente ved å samle ressursene sammen i felles enheter − selvfølgelig med egne militære og sivile kommandolinjer.

− Et godt sted å starte kan være en felles helikopter-pool.Jeg tror ikke de som sitter fast i en fjellskrent eller som flyter hjelpeløst rundt på havet bryr seg om helikopteret som redder dem er grønt eller blått.

Knut Storberget understreker at han på ingen måter ser for seg å sette soldater inn mot befolkningen. Det handler om å bistå under kriser der folk trenger – og ikke minst vil – ha hjelp.

− Vi hadde grensevakter fra Heimevernet under pandemien. Jeg kan ikke huske at noen reagerte på det.

Det vi gjorde da var jo nettopp å benytte oss av de to «danske prinsippene»: Vise handling og være mer fleksibel, påpeker Storberget.

Hensikten med Storbergets ‘kjepphest’, er åpenbar ifølge ham selv: Kapasitet vil bli en mangelvare i fremtiden. Ved å ta i bruk mer av Forsvarets ressurser, styrker vi kapasiteten for den sivile beredskapen og minimerer risikoen for usikkerheten om krisen er militær eller sivil.

− Enkelte ganger kommer man i Norge opp i situasjoner der man blir usikker på hvor ansvaret ligger og hvem som skal gjøre hva. Istedenfor å bruke tid på å diskutere og vurdere, er det som oftest best å si «vi gjør det».

− Det er verre å gjøre for lite enn å gjøre for mye, understreker Storberget.

Knut Storberget «får støtte» av Totalforsvarskommisjonen i sine tanker om å involvere Forsvaret mer i den sivile beredskapen. Kommisjonen anbefaler nemlig «å styrke det sivil-militære samarbeidet og totalforsvaret i møtet med et sammensatt risiko- og sårbarhetsbilde og et stadig dypere sikkerhetspolitisk alvor».

Man lærer av erfaring

− Man lærer av å stå i hendelser, sier Knut Storberget, som selv har stått i noen hendelser oppigjennom.

Da ekstremværet ‘Hans’ ble varslet, fryktet mange en storflom.

Ved slike hendelser, vurderer forvaltningen når eller om man skal sette såkalt krisestab.

− Da ‘Hans’ ble varslet, satte vi krisestab øyeblikkelig, forteller Storberget, som mener en slik handling «var lurt».

− Da våkna vi. Dessuten koster det lite å være føre var. Det er like lett å ta vekk krisestaben som å sette den.

En av de viktigste erfaringene Knut Storberget har fått gjennom å ha lederansvar i ulike kriser, er å bruke de ressursene man faktisk har. Du må våge å tenke litt uortodokst for å få det til, påpeker han.

Under pandemien satt etablerte de i Innlandet for eksempel en eget «inspirasjonskorps» som kunne gi bistand til unge og eldre, eller andre som hadde det tøft. Det kunne ikke – eller skulle ikke – politifolk eller leger gjøre. Her var det folk fra Nav, helsestasjoner og kommunen, som trådte til.

− For mange sitter på sin egen tue og hegner om sitt eget revir og vil «ordne alt sjøl». Stoltheten blir liksom litt sår, hvis man må be om hjelp. Men vi må ikke være redde for å be andre etater, sektorer eller yrkesgrupper om bistand, sier statsforvalter Storberget.

− Krisearbeid blir ofte veldig pliktrelatert.Det blir mye uniform og faste instrukser. Og det må man ha respekt for. Men i tillegg må man noen ganger tørre å spørre om det finnes «andre muligheter» litt for å kunne strekke seg det lille ekstra.

− Vi trenger å være mer proaktive også på det strategiske nivået når det kommer til krisehåndtering, mener Knut Storberget.

Han mener ikke dermed at administrasjon, forvaltning eller politikere skal blande seg i hva for eksempel politiet og redningstjenestene driver med under en pågående krise. «Absolutt ikke, de må holde fingrene unna».

− Men vi må følge tett med også på strategisk nivå. Det er på det strategiske nivået det er lettest å se hvor man kan hente mer ressurser, sier Storberget.

− Ta de psykososiale utfordringene som kom i kjølvannet av pandemien. Det nytter ikke med uniform der. Det er nettopp sånne kumulative utslag av en krise vi må bli bedre til å håndtere.

Frivilligheten er uunnværlig

Knut Storberget snakker mye om «strategisk nivå» og «uniformer» når han bretter ut om kriseberedskap. Men på et tidspunkt stopper han opp:

− Uten frivilligheten stopper kriseberedskapen. Så enkelt er det.

− Vi kommer til å bli stadig mer avhengige av frivilligheten. Derfor er det veldig viktig at vi som samfunn legger til rette for frivillig arbeid. Ikke bare med rene bevilgninger, men også med ordninger som frikjøp fra jobb under kriser og slike ting.

Et økende problem som Storberget har merket seg de seneste årene, er at det kan være mange som jobber frivillig som ikke kan kjøpes fr, fordi de har jobber av samfunnskritisk karakter som trengs under en krise. Men han er likevel ikke redd for at villigheten til frivillighet er på retur blant folk.

− Jeg tror folk i sin meningsløse hverdag vil søke til meningsfylte oppgaver. Men vi må passe på å legge til rette for det, sier han.

Også private initiativ er en styrke for norsk beredskap, påpeker han, og kommer med et ferskt eksempel fra flommene etter ‘Hans’:

− Da hadde vi snekkerlag som avbrøt oppdrag et sted i fylket og dro for å lempe sandsekker under flommen.

Politikk og penger

Beredskap og krisehåndtering er et politisk ansvar. Og til sjuende og sist er det politikerne som står ansvarlige hvis noe går galt. Slik sett burde det kanskje vært mest mulig politisk konsensus rundt samfunnets beredskap. Men det er ikke alltid tilfellet.

For eksempel pågår det fortsatt en debatt om hvor mange politi- og lensmannskontorer vi trenger rundt om i landet. I forbindelse med den store politireformen for noen år tilbake, ble antallet kraftig redusert. Og i disse dager benytter regjeringen, med Senterpartiet som pådriver, anledningen til å reetablere et tjuetall lokale politikontor.

Knut Storberget synes ikke man skal være redd for «litt politisk uenighet».

− Konsensus er bra, særlig om de store linjene. Men at de politiske skillelinjene blir tydelige også når det kommer til beredskap, er jeg ikke redd for. Litt uenighet «spriter opp» debatten litt. Dessuten har lokal tilknytning sine fordeler i en krisesituasjon, sier han.

Så selv om det har vært mye debatt rundt de «nygamle» politikontorene til regjeringen, mener altså statsforvalter Storberget at det i seg selv ikke vil ha negativ innvirkning på beredskapsevnen.

− Men de «store tingene», for eksempel forsvars- og sikkerhetspolitikken, der trenger man et bredt politisk forlik. Da er forutsigbarhet og langsiktighet avgjørende.

Ifølge Knut Storberget har Regjeringen og Stortinget nå et sjeldent grunnlag for å kunne gjøre noe fundamentalt og framtidsrettet med beredskapen. Både Forsvarskommisjonen og Totalberedskapskommisjonen har en rekke faglig funderte anbefalinger som politikerne bør ta til seg, mener han.

At beredskap – det være seg militær eller sivil – er «viktig», er de fleste enige om. Men forslagene som tilflyter regjeringen er mange – og i sum kan det bli ganske kostbart dersom man skal sette i gang med «alt» som blir anbefalt. Så når festtalerne har gått og lagt seg, og realpolitikken skal meisles inn, er det fare for at noen av de gode forslagene blir liggende i skuffen.

− Vel, det handler jo om prioritering. Svenskene legger inn 30 milliarder kroner ekstra i sitt forsvarsbudsjett bare neste år. Polen har bestemt å bruke 5 prosent av sitt bruttonasjonalprodukt på forsvar, mens Tyskland skal bygge opp et beredskapsfond på 100 milliarder euro. Også Storbritannia og flere andre europeiske land med langt dårligere statsfinanser enn Norge satser sterkere på forsvar og beredskap i disse tider, forteller Storberget.

Norges statsfinanser, ja. Vi har bare i år hatt så høye ekstraordinære inntekter som følge av Ukrainakrigen og strømkrisen at det ville kunne ha dekket inn mye av den satsingen som etter Storbergets mening, er nødvendig. Man kunne ha doblet forsvarsbudsjettet med disse «ekstrainntektene», ifølge Innlandets statsforvalter.

− Så det de to kommisjonene ber om av ekstra satsinger er egentlig ganske nøkternt. Jeg mener det vil bli like politisk krevende å si at vi ikke skal gjøre det som Forsvars- og Totalberedskapskommisjonen sier, som det å faktisk gjøre det