Hva er menneskerettigheter?

Verdenserklæringen for menneskerettigheter ble vedtatt av FNs medlemsland i 1948, og er grunndokumentet i det internasjonale arbeidet for menneskerettigheter.

Den består av 30 artikler som definerer hva som menes med menneskerettigheter, og blir sett på som det viktigste grunndokumentet for menneskerettigheter. Per i dag har de aller fleste land i verden tilsluttet seg erklæringen.

Senere har FN vedtatt ni konvensjoner som utdyper det som står i verdenserklæringen. De mest sentrale er FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) som ble vedtatt i 1966.

Universelle rettigheter

Ifølge FN-sambandet er menneskerettigheter universelle rettigheter som alle mennesker har uavhengig av kjønn, alder, legning, livssyn, nasjonalitet eller hvor i verden de bor.

Menneskerettighetene er regler som gir borgerne rettigheter og staten plikter, og de gjelder i utgangspunktet alltid, og de er udelelige. Statene har plikt til å gjennomføre og beskytte menneskerettighetene til alle som befinner seg innenfor statens grenser og der staten har såkalt jurisdiksjon, eller herredømme.

Menneskerettighetsbrudd skjer når staten ikke beskytter menneskerettighetene, selv om krenkelsen i utgangspunktet skyldes andre. Derfor er det er bare stater som kan dømmes for å bryte menneskerettighetene. Menneskerettighetene er en gren av folkeretten. Det betyr at det bare er internasjonale menneskerettighetsdomstoler som kan dømme en stat for menneskerettighetsbrudd.

Dette er FNs 9 kjernekonvensjoner om menneskerettigheter:

• FNs konvensjon for sivile og politiske rettigheter

• FNs konvensjon for økonomiske og sosiale rettigheter

• FNs barnekonvensjon

• FNs kvinnekonvensjon

• FNs konvensjon for mennesker med nedsatt funksjonsevne

• FNs rasediskrimineringskonvensjon

• FNs torturkonvensjon

• FNs konvensjon mot tvungen forsvinning

• FNs konvensjon for migrasjonsarbeideres rettigheter.

Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen

Men det er ikke bare FN som har vedtatt internasjonale avtaler om menneskerettigheter. Det finnes også mer «regionale varianter» – som Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Den ble vedtatt av Europarådet i 1950 og gjelder, som navnet sier, for de europeiske landene.

Utover EMK har Europarådet vedtatt flere konvensjoner og resolusjoner som skal utdype medlemslandenes menneskerettighetsforpliktelser og effektivisere gjennomføringsmekanismene.

De mest sentrale er disse:

• Den europeiske sosialpakt (1996)

• Den europeiske torturkonvensjon (1987)

• Den europeiske pakt om regions- og minoritetsspråk (1992)

• Rammekonvensjon for

• beskyttelse av nasjonale minoriteter (1995)

• Europarådets konvensjon om tiltak mot menneskehandel (2005).

Hver menneskerettighetskonvensjon har sin egen klagemekanisme. Brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen vurderes for eksempel av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

Men det er viktig å huske at det er den norske staten som har ansvar for at menneskerettighetene blir beskyttet og respektert her til lands. Derfor skal alle anklager om menneskerettighetsbrudd som skjer i Norge, først behandles i alle rettsinstanser her hjemme.