Kompetansemangel med motsatt fortegn: Norsk helsevesen trenger verken flere leger, flere sykepleiere eller mer penger

­

Diagnosen han og kommisjonen stiller er også krystallklar: Vi har tilstrekkelig med leger og sykepleiere, men alt for få helsefagarbeidere. Vi må forhindre at private helseaktører tapper det offentlige. Og vi har for mange sykehus i grisgrendte strøk der det er lenge – og langt – mellom pasientene.

I mars i år la kommisjonsleder, professor, lege og tidligere NTNU-rektor Gunnar Bovim fram Helsepersonellkommisjonens rapport om framtiden for norsk helse- og omsorgssektor. «Tid for handling» er det klingende navnet på rapporten. For Norge av dem som bruker mest penger i hele melkeveien på helse og omsorg, og vi mangler folk til å jobbe der.

Du har hørt det før: Vi har fastlegekrise og sykepleiemangel. Den fryktede eldrebølgen feier allerede inn over oss og fører til at kommunene ikke har ressurser til å gi sine gamle en verdig alderdom. Og syke pasienter får ikke bestandig den beste medisinen.

Alt dette er bagateller i Gunnar Bovims store regnestykke. For ham har det ingen hensikt å rope på flere leger eller sykepleiere som løsningen på problemet. Dem har vi i hovedsak nok av, mener han. Dessuten kommer vi ikke til å bli flere i yrkesaktiv alder i dette landet de kommende årene. Vi kan ikke «vedta» oss til flere folk og ansatte som ikke fins.

− Problemet er altså ikke at vi blir flere eldre, men at vi ikke blir flere i yrkesaktiv alder. Og akkurat det har ikke skjedd siden Svartedauden, vel ikke siden 1845 i alle fall, sier Bovim (se figur).

− Det er derfor det må tenkes nytt i helse- og omsorgssektoren. Og det er derfor det må prioriteres. Åpent, ærlig og i fellesskap. Vi tror absolutt på en god helse- og omsorgstjeneste fremover også, men ikke uten endret kurs.

− Når vi bruker store deler kaka på ting som ikke har prioritet, så blir resultatet at utfordringene innen helse og omsorg blir enda større, konkluderer Bovim.

Mangler folk – ikke kompetanse

Helsepersonellkommisjonen slår fast at dersom vi bare fortsetter å organisere helsetjenestene som før, og ikke prioriterer tydeligere, så vil «nesten alle» nyutdannede måtte jobbe innen helse og omsorg i framtiden.

For helse- og omsorgssektoren har est ut. Vi har fire ganger så mange ansatte innen helse og omsorg i dag som i 1970. Men nå stanser altså veksten i antall innbyggere i yrkesaktiv alder. Samtidig vet vi at alle sektorer trenger «mer av alt, raskere». Energikommisjonen etterlyser folk, det grønne skiftet er avhengig av flinke folk for å ha en sjanse til å lykkes, Forsvaret har halvert antall ansatte siden 1992, og nå er det krig i Europa …

− Denne knallharde konkurransen om arbeidskraften er ny i Norge. Vi har ikke de folka vi trenger, det er hovedutfordringen vår, framhever Gunnar Bovim.

Så, ifølge Bovim og kommisjonen, må vi klare oss med de folka vi har. Og for å få til det, må det prioriteres og jobbes annerledes. Du har kanskje hørt det før? Vel, hvis du snakker med Gunnar Bovim, kommer du til å få høre det igjen og igjen. Men hører de som bør høre? Vil de høre?

− Men vi mangler jo bøttevis med sykepleiere? Det er også noe vi får høre igjen og igjen. Vi mangler kompetanse?

− Vel, kompetanse er sentralt, men det gjelder å bruke den rett. Vi har dobbelt så mange sykepleiere som EU-gjennomsnittet og vesentlig flere leger, men ikke så mange flere ansatte i helse- og omsorgssektoren totalt. Vi har nemlig mye færre helsefagarbeidere.

− Vi har med andre ord for mye høy kompetanse i norsk helsevesen?

− Ja, relativt sett kan du si det. Og derfor må vi fremover bygge nedenfra og få inn mange flere helsefagarbeidere, sier Bovim, og legger ut om et av de sentrale grepene han og Helsepersonellkommisjonen mener vil bli helt avgjørende i hele sektoren framover: Oppgavedeling.

Det innebærer mange flere helsefagarbeidere som kan gjøre mye av det sykepleierne gjør i dag. Og da kan sykepleierne jobbe mer med egen fagkompetanse, og i tillegg gjøre mye mer av det legene gjør i dag. Og legene kan gjøre mer legeting, og kanskje noe av det superspesialistene gjør i dag.

− Den samme utfordringen har vi mellom tannleger og tannpleiere. Det er altfor få tannpleiere i Norge i dag. De kan gjøre veldig mye av den jobben tannlegene gjør i dag, som å pusse, ta røntgen eller slipe vekk tannstein, forteller Bovim. Tannleger får vi sannsynligvis overskudd av.

Helsepersonellkommisjonen har også kommet opp med et fiffig begrep for en mer fleksibel utnyttelse av kompetansen i helse- og omsorgssektoren: «Hus og hytte».

Det innebærer at du kanskje jobber som sykepleier på sykehjemmet til vanlig, men har «hytte» på akuttmottaket. Du har med andre ord én hovedjobb, men kan dra på «hytta» et annet sted når det er behov for ekstra ressurser.

− Det vil gi større effektivitet og økt kompetanse for den enkelte. Dessuten gir det også bedre muligheter for hele stillinger, mener Bovim.

Et annet grep Bovim er opptatt av å få til, er å gi helsefagarbeidere et skikkelig karriereløp. Slik det er i dag, er du på et vis «på toppen av karrieren når du er midt i 20-årene. Det er få muligheter til «opprykk».

Her kunne man ifølge Bovim for eksempel latt den som er interessert i teknologi bli «superbruker» og ekspert på IKT og velferdsteknologi. Eller så kan en som er god på trening og fysisk aktivitet få opplæring i enkel fysioterapi og gjøre øvelser med pasienter eller beboere.

− Hvorfor må leger «dras» ut av kontoret når de er 75 år gamle, mens helsefagarbeidere er «utslitt» i 28-årsalderen? Jeg tror en stor del av svaret er ensformig arbeid uten karrieremuligheter. Vi må prioritere helsefagarbeidere mye høyere som yrkesgruppe og gi dem muligheten for et karriereløp. Også for sykepleierne tror jeg vi kan gjøre mye gjennom stimuleringstiltak for å få dem til å pensjonere seg senere.

«All politikk er helsepolitikk»

Vi har valgt å ha mange ansatte i helse og omsorg i Norge. Noe av grunnen er at vi har mange kvinner i jobb. Vi betaler for at våre eldre og pleietrengende får omsorg. Det er positivt for samfunnet.

− Problemet nå er ikke først og fremst at vi ikke kan betale lenger, men at vi ikke har nok folk til å gjøre den jobben som er nødvendig. Framskrivinger av behovene i årene som kommer viser det med all tydelighet. Og det er særlig i kommunene behovet for folk er størst, sier Gunnar Bovim.

Og det hele er ganske logisk: Flere eldre fører økt behov for hjemmetjenester. Og det er jo ikke slik at barn ikke pleier sine foreldre i det hele tatt. Vår generasjon gjør også det, og det er en viktig avlastning for helsevesenet. Men faktum er at våre barn igjen må yte mye mer omsorg for oss når vi blir gamle og skrøpelige enn det vi gjør eller gjorde for våre foreldre. Nettopp fordi vi blir flere eldre og ikke flere yngre, brøken blir annerledes.

Helsepersonellkommisjonen mener at det ligger et stort potensial i å satse på helsefremmende tiltak og forebygging. Slik satsing kan bidra til å utsette innbyggeres behov for tjenester fra helse- og omsorgstjenestene.

− Omsorgstjenester er det som i særlig grad må vokse. Og for å få til det, må vi «bygge nedenfra». Noe av det viktigste for samfunnet er at behovet for helsepersonell utsettes så lenge som mulig. Kan vi utsette dette behovet med et år i gjennomsnitt, så har vi som samfunn plutselig tjent inn en masse personellressurser, framhever Bovim, og tar en sving innom det kommende lokalvalget:

− Nå er det valgkamp. Og boligpolitikk er for eksempel også viktig for helse- og omsorgstjenestene. Kommunene må legge til rette for seniortilpassa boliger. Gjerne privat eid, men med service. Mange eldre går i dag rett fra enebolig med gamle epletrær til sykehjemmet. Det er andre muligheter mellom enebolig og sykehjem, sier kommisjonslederen, og gir flere politikktips til valgbare kommunepolitikere:

− En god bussforbindelse til byen eller kjøpesenteret er god helsepolitikk. All politikk er helsepolitikk. Det gode liv handler ikke om å ha tilgang til flest mulig helsepersonell i bygda, men om å unngå helsetjenester.

− Forebygging er bra. Vi må prøve å leve lenge og dø fort. Ikke leve like lenge og dø langsomt.

− Wow …

− Men det er jo sant! Husker du debatten om røykerne? Den gang ble det lagt stor vekt på hvor mye røykerne kostet samfunnet. Men slike regnestykker er vanskelige. For skal du dra det resonnementet helt ut, må du også ta med i beregningen at røykerne døde tidlig. Det sparte jo samfunnet penger på …

− Det er uansett de to siste årene du lever, som er de mest kostbare. Og jo kortere sykdomsperiode du har mot slutten av livet, jo mindre kostbar blir du for samfunnet. Dessuten gir jo det den enkelte et mye bedre liv.

Oppgavedeling i praksis

Foto

Kilde: Helsepersonellkommisjonen

I «Tid for handling»-rapporten heter det: «Helsepersonell er en stor knapphetsfaktor og innsats fra dem må forbeholdes situasjoner hvor helsehjelp er nødvendig. Derfor skal ikke helsepersonell brukes til å løse utfordringer i befolkningen som ikke er av helsemessig art. Det trekker helsepersonellressurser ut av det pasientnære arbeidet i helse- og omsorgstjenestene. Det er unødvendig, lite bærekraftig og fremmer dårlig bruk av samfunnets samlede kompetanseressurser. Riktig oppgavedeling starter med folkehelsearbeid og forebygging. Forebyggingstiltak og tidlig innsats må utformes slik at pasienter og brukere gjøres i stand til å ta vare på egen helse og delta i egen behandling. Ved behov kan venner, pårørende, frivillige eller andre i samfunnet bistå, ofte med tilrettelegging fra offentlige ordninger. På et visst nivå kan imidlertid oppgavene eller det samlede omsorgsbehovet bli såpass omfattende at det kan og bør ivaretas innen rammene av helse- og omsorgstjenestene. Men heller ikke innenfor disse tjenestene er formell helsefaglig kompetanse alltid nødvendig for å ivareta alle oppgaver. Ofte kan og bør de ivaretas av andre personellgrupper som arbeider i tjenestene».

Ikke-ideologisk skepsis til private

Bare for å slå det inn, nok en gang: Hvis vi skal klarer oss med de folka vi har i helsetjenestene og ikke øke andelen ressurser, da må vi prioritere riktig.

Og da må vi fortsatt ha rutiner for hvilke behandlinger som skal prioriteres basert på å alvorlighetsgrad ved ulike diagnoser, kostnadseffektivitet og slike ting (se egen sak).

Så begynner Gunnar Bovim å snakke om private helsetjenester. Og han har et veldig ikke-ideologisk syn på den saken.

− Det er i prinsippet det samme hvem som behandler deg, privat eller offentlig, så lenge man følger retningslinjene for prioriteringer og først og fremst konsentrerer seg om de høyest prioriterte pasientene, sier han.

− Men, hvis antall helsepersonell er det begrensede ledd her, så blir dette et stort problem hvis leger og sykepleiere gjør «uviktige ting» mot høyere betaling på private klinikker.

Poenget er følgende: De lavt prioriterte behandlingene tas gjerne av private, dette er ofte enkle og billige behandlinger som ikke kun er et alternativ for de superrike. Og når dette får bre om seg, så vil de offentlige helsetjenestene tappes for kompetanse, rett og slett fordi de private «tar» personalet.

− Det er akkurat det samme som skjer når privat helseforsikring vokser i omfang. Mange sier at dette bare er et supplement, at det er et ekstra gode. Vel, det ligger kanskje en god tanke bak fra de arbeidsgiverne som tilbyr dette, men det vil etter en stund ubønnhørlig spise ressurser fra de offentlige helsetjenestene, de som er avhengige av å ha personell 24 timer i døgnet året rundt, mener Bovim, og gjentar:

− Vi har penger nok i Norge. Det er folk som er utfordringen. Det er ikke slik at alle helse- og omsorgstjenester er i det godes tjeneste. Hvis vi kjøper oss tjenester som er lavt prioritert og som går på bekostning av det som virkelig trengs, da vil effektiv hjelp for bagatellmessige plager ubønnhørlig gå utover de pasientene som virkelig har behov for helsehjelp.

− Men skal ikke teknologien redde oss?

− Bruk av automatisering og roboter vil gi høyere kvalitet. Men vil ofte også kreve mer folk. Kanskje kommer vi dit at det trengs teknologer i operasjonssalen? Ja da, teknologi er bra, men vi må skikke oss slik at vi tar i bruk ny teknologi som ikke krever flere folk.

Poenget er – nok en gang: Det er folk vi er i manko på. Også teknologer er jo en etterspurt mangelvare i Norge.

Umulig og umoralsk «import»

Noe av det første «håpet» Bovim og Helsepersonellkommisjonen slo ned, var muligheten for å importere folk til helsetjenestene.

− De fleste andre land har enda større problemer med rekrutteringen enn Norge. Det er stor manko på helsepersonell i nesten hele verden. Jeg sitter i en ganske tilsvarende kommisjon i Danmark, og der er en av de uttalte utfordringene «hvordan hindre at leger og sykepleiere flytter til Norge», forteller Gunnar Bovim.

I Europa er færre unge og flere eldre utfordringen. I India og store deler av Asia og Afrika er det omvendt. Der er det svært mange unge, men veldig liten utdanningskapasitet.

− Kanskje burde vi starte en norsk sykepleierutdanning i India eller i et afrikansk land? Så kunne de kommet til Norge for å jobbe når de var ferdig utdannet? spør Bovim retorisk, og svarer selv:

− I disse områdene er mangelen på helsepersonell ekstrem. Så vi kan ikke, vi bør ikke, importere oss ut av problemet. En løsning er jo å omfordele jordas befolkning, ved å la mange flere migranter få bosette seg i Europa og at de utdanner seg her. Det er den minst moralsk forkastelige måten å gjøre det på, fremfor at vi skal velge ut og «ta» kun den kompetansen vi trenger fra fattige land, en kompetanse de sårt har behov for selv også.

LES MER:

• Ikke alle er enige med Bovim og hans kommisjon. Under Arendalsuka kom det en 'motmelding' mot Helsepersonellkommisjonen.

Verneplikt for unge og friske eldre

For å illustrere hvor fort den demografiske utviklingen går, drar Gunnar Bovim et eksempel fra Trondheim, der han bor. Rita Ottervik har vært ordfører i Trondheim i 20 år. Hun har, som veldig mange andre ordførere, hatt en utfordring med at det blir stadig flere eldre.

− Vel, nå gir hun seg, men den som blir ny ordfører etter valget i høst vil få like mange flere eldre i byen i løpet av sin første valgperiode som ordfører, som det Ottervik fikk i løpet av sine 20 år med ordførerkjedet rundt halsen. Så fort går det.

− Men altså, hva gjør man da? Vi kan jo ikke tvangsbefrukte folket?

− Men kanskje vi skal dra nytte av de mange eldre? Å bruke friske pensjonister i helse- og omsorgssektoren?

− Vi kunne innføre en slags «verneplikt», der både ungdom som ikke skal i militæret og alle friske pensjonister stimuleres til å bidra i helse- og omsorgstjenestene. Dette vil gi en netto tilførsel av arbeidskraft uten at helsesektoren «tar» kompetanse fra andre sektorer.

Et annet grep Bovim og hans kommisjon har diskutert handler om å bremse mange unges evige jakt på den absolutte høyeste utdanningen.

− Vi burde droppe muligheten til å la de unge få gå om igjen og om igjen for å få bedre karakterer. Da ville vi kanskje fått færre utdannede leger, men vi ville fått mange flere helsefagarbeidere.

Dessuten bør mange leger og sykehus bremse ned på antall operasjoner. Samsvaret mellom gode liv og bedre helsetjenester er ikke nødvendigvis godt. Det er faktisk mye overbehandling ved norske sykehus, mener Gunnar Bovim.

− Vi utfører ulike tjenester på ulike steder i landet. De som opererer mer enn andre, må slutte med det hvis de ikke kan dokumentere at det gir god effekt.

Som et eksempel forteller han at skulderoperasjoner har vært fire ganger så hyppig i Finnmark som i Oslo.

− Hvorfor?

− Det har kanskje med den desentraliserte sykehusorganiseringen vår å gjøre. Den krever døgnkontinuerlig bemanning. Og mange kirurger og operasjonssykepleiere jobber da på steder med «veldig lite action», for å si det sånn. Så da «tar vi den skulderen, da» ...

«Glidende indikasjon» kalles denne overbehandlingen på fagspråket.

Bovim forteller om en konferanse han var på i Kina. Da kineserne hørte at vi var rundt fem millioner innbyggere i vår langstrakte land, fikk han spørsmålet: «Hvor har dere lagt sykehuset?»

− Det er den friske delen av befolkningen som vil ha et sykehus nær seg. De syke vil ha den beste behandlingen. Sykehussektoren er kanskje for desentralisert. Vi må vurdere om vi trenger så mange sykehus i sin nåværende form, eller om vi kan oppgradere sykehjemmene til å håndtere noe øyeblikkelig hjelp også.

− Dessuten er den reelle ekspertisen allerede sentralisert ganske mye. Skjer det noe virkelig alvorlig i Volda eller på Namsos, så flys du til St. Olavs hospital i Trondheim. Skjer det en alvorlig ulykke i Kristiansand, flys du til Ullevål i Oslo.

− Hvor er barrierene mot det du og kommisjonen mener er helt nødvendige endringer i helse- og omsorgssektoren? Er det fagforeninger og politikere som bremser mest, eller tar jeg feil?

− Profesjonene må være med på laget dersom vi skal få til endring. Fagforeningene må ta inn over seg at oppgavedeling må skje. Også politikerne må ta inn over seg deg situasjonen vi står overfor.

Av de to mener nok Bovim at politikerne utgjør den største barrieren.

− Det hjelper ikke med en ekstra milliard til helsesektoren, uten å være villig til å gjøre reelle virksomme grep. Men vi har både ressurser og folk, hvis vi gjør de rette tingene.

− Vi bør også klare å ta i bruk noen av de ressursene som ligger i at rundt 660.000 mennesker i dag står utenfor arbeidsmarkedet. Blir vi bedre til å inkludere dem, for eksempel på deltid, vil det være bra for dem, bra for helsetjenesten, bra for økonomien – og vi blir et mer mangfoldig samfunn.

Gunnar Bovim mener det er en slags kollektiv angst som har bidratt til at vi har prioritert helse- og omsorgstjenester så høyt.

− I middelalderen bygget en lutfattig befolkning Nidarosdomen for å sikre seg et liv etter døden. Nå tror vi på et liv før døden. Og helsetjenestene er det nye presteskapet som sier hva du må gjøre og hva du trenger. Det er angsten driver de offentlige satsingene. Før var det kirken, i dag er det helsepolitikken som forvalter befolkningens angst. I Ukraina er det krigen og Putin som skaper angst. Om ti år er det kanskje klimakrisen.

− Men angst fortrenger alt annet, også virkeligheten. Å appellere til den alminnelige fornuft er underskattet øvelse. Vi i Helsepersonellkommisjonen sier kanskje bare det alle egentlig ser?