– Norge overoppfyller menneskerettighetene

Menneskerettighetene har ikke noe helhetsansvar, det er det politikerne som har, sier han til Dagens Perspektiv.

Han syns selve begrepet «menneskerettigheter» er tilslørende.

– Rettigheter er en juridisk term. Når vi setter «menneske» foran «rettighet», er vi over i et moralskmodus – der moralsk gode valg er å oppfylle rettigheten, selv om det totalt sett ikke nødvendigvis gir den beste løsningen.

Andresen er økonomisk historiker med utdanning fra Universitet i Oslo og London School of Economics and Political Science. Arbeidserfaringen har han fra Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi), Econ Pöyry, Senter for studier av likhet, sosial organisering og økonomisk utvikling (ESOP) ved UiO og som rådgiver for Høyres stortingsgruppe.

Siden 2009 har han vært ansvarlig redaktør i Minerva, og fått betydelig oppmerksomhet for blant annet å publisere Mohammed-karikaturene til danske Kurt Westergaard i en artikkelserie i 2010. Andresen trekker selv fram to saker der tidsskriftet har bidratt til politisk gjennomslag: Nei til OL i Oslo og at Høyre snudde i spørsmålet om rusreformen.

I dette intervjuet skal det handle om menneskerettigheter og Norges håndtering av dem.

Setter rammer for politikken

Andresen gir Norges håndtering av menneskerettighetene karakteren «i all hovedsak god». Et bredt sett med rettigheter er integrert i både Grunnloven og øvrig lovverk, og har vesentlig juridisk betydning. Det er også «i all hovedsak et gode», mener han, fordi slike rettigheter utgjør rammer for politikken som ligger fast under skiftende regjeringer.

– At livet ikke snus opp ned om man taper et valg, muliggjør både stabile liv for borgerne og fredelig politisk konkurranse.

Likevel mener han Norge overoppfyller menneskerettighetene. Norge er landet som gir menneskerettighetene forrang, blant annet etter grunnlovsendringene i 2014, og det er knapt en traktat eller konvensjon vi reserverer oss mot. Før 1990-tallet foregikk inkorporasjonen av menneskerettigheter i norsk lov på andre måter, hadde ikke slik forrang, og rettsvesenet stod friere. Siden har bildet altså forandret seg kraftig.

På oppfordring trekker Minerva-redaktøren fram tre eksempler.

Eksempel 1: Pandemien

«Hus-Inkvisitioner maa ikke finde Sted, uden i kriminelle Tilfælde». Slik lød Grunnloven i sin tid. Siden 2014 har teksten vært denne i § 102:

«Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon. Husransakelse må ikke finne sted, unntatt i kriminelle tilfeller.»

Under pandemien ble respekten for privatlivet kraftig utfordret.

Forsommeren 2020 lanserte Folkehelseinstituttet (FHI) appen Smittestopp, der målet var å forhindre smittespredning. Utfordringen ble at appen samlet inn for mye annen informasjon, som hvor du befant deg. 16. juni samme år ble appen deaktivert, all innsamling av data stoppet og alle personopplysninger slettet etter et midlertidig påbud fra Datatilsynet.

Debatten var opphetet:

• Datatilsynet argumenterte med at nytteverdien var for liten i forhold til krenkelsen av personvernet.

• FHI mente de registrertes friheter med tanke på Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) var i varetatt fordi «de samfunnsmessige fordelene veier opp for de negative konsekvensene mht rett til privatliv. Sporingssystemet vil kunne supplere det manuelle sporingsarbeidet, gjøre at sporingen av smittede skjer raskere og mer presist. Det er helt frivillig å ta appen i bruk og brukerne kan når som helst slette sine personopplysninger.»

– Hvis FHI hadde fått løyve til å ta i bruk den første appen, kunne tiltakene den høsten blitt mildere i Oslo enn de ble med maks to besøkende, et meget inngripende tiltak i folks privatliv, sier Andresen.

Antall besøkende kunne regjeringen bestemme etter koronafullmaktene. Men at Smittestopp ble stoppet, var ifølge Andresen heller en konsekvens av Datatilsynets sterke posisjon – gitt av politikerne.

Ny app ble lansert i desember 2020, men da var toget gått – få nedlastninger og liten nytte ble konklusjonen.

Eksempel 2: Flyktningkrisen

Vi spoler tilbake til 2015. Grensekontrollen på Storskog i Finnmark bryter sammen etter at tusenvis av flyktninger på kort tid kom syklende over grensa fra Russland. Retten til asyl er en menneskerettighet, som også er regulert i utlendingsloven. Det finnes likevel unntak fra den rettslige plikten til å realitetsbehandle en asylsøknad – blant annet om asylsøkeren «har reist til riket etter å ha hatt opphold i en stat eller et område hvor utlendingen ikke var forfulgt». Men var det utenfor eller innenfor menneskerettighetene å sende noen tilbake til et land som Russland?

– Strømmen av flyktninger var uhåndterlig. Det skapte den paradoksale situasjon at Norge satte alt inn på å hindre at flyktningene krysset grensen, for når søknaden er levert, slår rettighetene inn for fullt. Da var det vanskelig å sende dem tilbake til Russland. Om vi derimot fikk russerne til å stoppe ti meter tidligere, da var de ikke vårt problem. Menneskerettigheter og moral kan være to svært ulike ting. Den logiske konsekvensen var, jeg vil si heldigvis, at vi erkjente at vi faktisk kan sende mennesker tilbake til land som Russland, eller Tyrkia. Hvis det ikke er slik, henger ikke helheten i politikken sammen, og rettigheter blir et spill for galleriet i en situasjon der vi gjør alt for å slippe å utløse dem. Vi mener nemlig ikke bokstavelig at vi skal ta imot alle som oppfyller kravene til beskyttelse her, vi skjønner at det ikke går.

Ser vi ut av Norge, er asylrettighetene utfordret i hele Europa.

– Flyktninger har krav på beskyttelse, men i dag er jo spørsmålet om de klarer å komme seg til et sted der de kan få det. Da er problemet ikke formuleringen av rettigheter, men å tenke nytt om hvordan en bærekraftig politikk kan se ut, sier Andresen.

Eksempel 3: Klimaet

Grunnlovens § 112:

«Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.

Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.

Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.»

«Miljøorganisasjoner i sorg etter klimatap i Høyesterett», lød nyhetsmeldingen fra Norsk Telegrambyrå 20. desember 2022. Da hadde Høyesterett forkastet anken i klimasøksmålet som Natur og Ungdom og Greenpeace anla mot staten. Rettens flertall – 11 av 15 dommere – mente at staten ikke brøt den nevnte miljøparagrafen i Grunnloven eller Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) da staten i 2016 tildelte lisenser for oljeleting i sørøst i Barentshavet.

Retten mente at det først og fremst er hvis staten ikke setter i verk klimatiltak, paragrafen kan brukes. Dommerne viste blant annet til at staten har satt i verk en rekke klimatiltak, og satt mål for å få ned utslippene.

– Klimapolitikk er komplekst. Saken er ikke bare den at man for eksempel kan argumentere troverdig for at norsk gass enn så lenge reduserer globale utslipp gjennom å fortrenge kull. Det er også et spørsmål om sammenhengen mellom politikkområder. For eksempel: Olje og gass gir enorm profitt for Norge. Men den rikdommen gir også grobunn for en del særnorske klimatiltak, som er svært kostbare. Ville vi hatt elbil-satsingen, til titalls milliarder årlig, uten oljeøkonomien? Regnskogsatsingen, som kutter utslipp andre steder? spør Andresen.

Klimapolitikk er også komplekst på en annen måte, forklarer Andresen:

– IPCC-rapportene antyder at eksisterende tiltak for å nå 1,5-gradersmålet, vil føre til at opp mot 400 millioner mennesker ekstra kan bli mer utsatt for sult. Det skjer fordi energi, og dermed mat, blir dyrere. Å håndtere denne type målkonflikter gjennom abstrakte, vage og vide rettigheter er vanskelig.

Sammenblandingen av politikk og menneskerettigheter er tydelig også i Fosen-saken.

– Det bor lite folk der, det gir mye vind for arealet, men det utfordrer urfolksrettighetene. Spørsmålet er, og med tanken om klimarettigheter friskt i minnet: Hvis vi ikke kan bygge vindkraft på Fosen, hvor kan vi da bygge den?

Mer politikk i retten?

Han mener Norge så langt har hatt kjempesuksess med et upolitisk rettsvesen, men hans bekymring er at Norge kan komme til å bevege seg i retning av mer rettsliggjøring av politikken.

– Faren er at et rettighetsregime som griper tyngre inn i omstridte politiske spørsmål kan gjøre at Norge kan utvikle seg i en mer amerikansk retning, der retten i større grad er politikkens forlengede arm.

Andresen viser blant annet til abortdebatten i USA, der folket er delt i to i spørsmålet om livet skal beskyttes i grunnloven. Politiske utnevnelser av dommere til Høyesterett kan fort avgjøre det spørsmålet, fordi dommernes politikk, snarere enn bare deres faglighet, avgjør hva de mener også juridisk.

– Jo mer politisk forståelse som kommer inn i appliseringen av rettighetene, jo vanskeligere vil det være for velgere og politikere å akseptere at dommerutnevnelser er eller kan være upolitiske. Retten skal sette noen rammer og grenser for politikk. Men hvis man flytter for mye politikk inn i rettssalen, ender man raskt opp med å politisere retten. Det bør vi gjøre alt for å unngå, sier Andresen.

Her kan du lese hele artikkelserien om Menneskerettigheter mot politikk!