Dystre utsikter: Vil 2024 kunne bli det nye 1933?

­Mark Jones er amanuensis (assistant professor) i historie ved University College Dublin og har skrevet boken 1923: The Forgotten Crisis in the Year of Hitler’s Coup (Basic Books, 2023).

Artikkelen er blitt oversatt fra engelsk til norsk av Marius Gustavson.

Copyright: Project Syndicate, 2024.
www.project-syndicate.org

DUBLIN. 30. januar 1933 ble Adolf Hitler utnevnt til Tysklands rikskansler. For hans tilhengere var dette en dag som markerte «nasjonal revolusjon» og gjenfødelse. De mente at det Tyskland hadde behov for, var å bli gjenopplivet av en sterk, autoritær leder etter 14 år med Weimarrepublikkens liberaldemokratiske «system».

Den natten marsjerte Hitlers brunskjorter med fakler gjennom gatene i Berlin for å markere starten på en ny tidsalder.

Det var også en historisk seier for de samfunnskreftene som ville føre befolkningen bak lyset. Helt fra starten av var det politiske livet i Weimar-republikken gjenstand for desinformasjonskampanjer, deriblant løgnen om at Weimar-demokratiet kom som følge av en sammensvergelse av jøder og sosialister som hadde «dolket Tyskland i ryggen» slik at landet tapte første verdenskrig.

Vendepunkt i verdenshistorien

I dag er det få som vil bestride at Hitlers maktovertakelse var et vendepunkt i verdenshistorien – starten på en politisk prosess som ville lede til andre verdenskrig og holocaust.

Men Hitler «grep ikke makten», slik nazistene senere hevdet. Som historikeren Ian Kershaw, som har skrevet flere bøker om Hitler og Nazi-Tyskland, har forklart, kom han til makten ved hjelp av en liten gruppe innflytelsesrike menn. (Kershaw skriver at han ble «levered into power».)

Én av disse mennene var Franz von Papen, som var kansler i 1932. Han trodde, som kjent, at Hitler og Nazi-partiet – det aller største partiet etter riksdagsvalgene i 1932 – kunne brukes til å fremme den konservative agendaen.

Likeledes ønsket Tysklands president, tidligere feltmarskalk Paul von Hindenburg, å bruke Hitler til å gjenopprette monarkiet. Men planene til disse konservative mennene ble raskt feid til side av Hitlers hensynsløse lederskap og nazistenes voldsutøvelse.

Løftet om nasjonal gjenfødelse

Samtidig ivret store deler av den tyske befolkningen etter å slutte seg til regimet og ta del i den lovede nasjonale gjenfødelsen. Liberalerne og sosialdemokratene som opponerte mot Hitler, ble enten utsatt for vold eller var fanget av egen optimisme og virkelighetsflukt.

Selv om det ser dårlig ut nå, sa de til seg selv, vil Hitlers styre til slutt kollapse – og den indre maktkampen blant nazistene vil utvilsomt gjøre slutt på det nye regimet.

Utover liberalere og sosialister antok et bredere lag av det tyske samfunnet at Hindenburg, som hadde lovet å være alle tyskeres president, ville holde Hitler i tømmene, mens andre forventet at hæren ville gjøre det. Alle hadde blitt lurt av Hitler, som hadde klart å fremstå som respektabel de siste årene av Weimar-republikken.

Som historiker Peter Fritzsche har vist, var nazistenes nådeløse makthunger åpenbar for alle og enhver allerede etter 100 dager med Hitler som kansler.

Mot slutten av sommeren 1933 var det tyske samfunnet i stor grad blitt ensrettet. Det var ingen uavhengige partier, fagforeninger eller kulturelle organisasjoner igjen. Kun kristne kirker beholdt en viss grad av uavhengighet.

Ett år senere, sommeren 1934, beordret Hitler drapet på sine indre rivaler i partiet. Og etter Hindenburgs død 2. august 1934, erklærte Hitler seg som Tysklands Führer. Diktaturet var nå komplett. De første konsentrasjonsleirene var allerede oppe og gikk – og Tyskland på vei mot en krigsøkonomi.

Høyst relevant i dag

Denne historiske perioden er dessverre altfor relevant i dag. Flere hundre millioner mennesker vil avlegge sin stemme i retningsgivende valg i år. Og selv om varsellampene blinker, er det få kommentatorer som er villige til å si det høyt: 2024 kan bli det nye 1933.

Bare tenk deg hvordan verden kan se ut om ett år etter at desinformasjon har svekket oppslutningen om demokratiet rundt om i verden.

President Donald Trump setter en stopper for USAs støtte til Ukraina. Nato er ikke lenger en hindring for Vladimir Putins drømmer om å skape et nytt russisk imperium som spenner over store deler av Øst-Europa.

En kritisk masse av ytre høyre-partier i EU-parlamentet blokkerer en samlet europeisk respons. Polen, Estland, Litauen og Latvia står igjen alene. Etter at krigen i Gaza har spredd seg og blitt en regional konflikt, benytter Putin anledningen til å starte nok en blitskrig der han også tar i bruk langdistanseraketter. Og midt i alt kaoset beslutter Kina seg for å ta Taiwan.

Framtidsutsiktene i 2024 er så dystre at mange vegrer seg å tenke på dem. I likhet med liberalere som i 1933 spådde at Hitler raskt ville mislykkes, bidrar dagens ønsketenkning til å svekke dømmekraften vår. Vi er søvngjengere – for å låne Christopher Clarks treffende metafor for utbruddet av første verdenskrig – på vei inn i en ny internasjonal orden.

I sitt mesterlige tobindsverk om mellomkrigstidens historie, omtaler Zara Steiner perioden fra 1929 til 1933 som omdreiningsår («hinge years»), da idealisme i internasjonale relasjoner ble erstattet av «mørkets triumf».

Men så sent som 1926, virket det som om liberalere var i ferd med å vinne: Frankrikes utenriksminister Aristide Briand og hans tyske kollega Gustav Stresemann delte Nobels fredspris for deres innsats i arbeidet med fransk-tysk forsoning. Tyskland ble medlem av Folkeforbundet. Og ekstrem nasjonalisme gjorde seg tilsynelatende kun gjeldende i Mussolinis Italia.

Ikke rom for optimisme

I møte med dagens globale kriser er det ikke rom for optimisme. Vi befinner oss muligens i nok et omdreiningspunkt – et år da historien kan svinge den ene eller andre veien. Hvis liberalere handler nå, kan de fortsatt vinne.

Et lyspunkt er at flere hundre tusen tyskere har demonstrert til støtte for demokrati og mangfold – og for å fordømme ytre høyre. Men demonstrasjoner i ett land er ikke nok. Tyske liberalere må få følge av andre europeere. En demonstrasjon på tvers av hele det europeiske kontinentet vil gi et kraftfullt budskap.

Følelsen av at nå er det fare på ferde må spre seg også til de øvre lag av befolkningen, spesielt blant næringslivsledere – ikke som Jamie Dimon, administrerende direktør i JPMorgan Chase, som ønsker å gardere seg og har begynt å smiske for Trump.

For bare noen år siden sto europeiske ledere samlet og gjorde det som skulle til for å redde euroen. De innså at dersom fellesvalutaen feilet, ville det føre til at EU kunne gå i oppløsning. Europeere må kreve samme resolutte handling i møte med truslene vi står overfor i dag.

EU trenger en plan for en verden uten Nato.

EU trenger nye virkemidler for å håndtere medlemsstatsledere som Ungarns statsminister Viktor Orbán og Slovakias statsminister Robert Fico. Begge disse lederne vil heller vise lojalitet overfor Putin enn å forsvare demokratiet. Det er helt uakseptabelt at Orbán fortsatt kan ha veto over EUs beslutninger.

I USA er politisk mobilisering den store variabelen. Trumps motstandere må sette uenighet til side og samle seg bak president Joe Biden. Vi vet altfor godt hva som kan skje dersom befolkningen ikke står samlet og dersom vi er for blåøyde i vår optimisme.