Følelser inn – fornuft ut

USAs legendariske utenriksminister, Henry Kissinger, fortalte en gang at han passet på ikke å være følelsesmessig berørt når han skulle fatte beslutninger. De skulle være rasjonelle og etterprøvbare. Han fikk så hatten passet, særlig fra en del kvinner. Er det rart verden er blitt som den er blitt? Vekk med mannfolkene og elitens kalde, rasjonelle logikk. Fram med folk flest, følelsene, hjertene, varmen og intuisjonen.

Det er omtrent 50 år siden Kissinger regjerte som utenriksminister (1973–1977). På denne tiden skjedde det en endring i rammebetingelsen for politisk lederskap. 68-opprøret roet seg, men satte varige spor. Følelser kokte. Unge var blitt sinte. De ville ikke overta den verdenen de voksne hadde gitt dem. Det fikk utløp blant annet i en sterk ung og folkelig motstand mot Vietnamkrigen. Feminismen fikk sterkere vind i seilene. Kvinnene gjorde for alvor sitt inntog i politikken og kampen for likestilling skjøt fart. Elitene i samfunnet ble utfordret. Beslutninger ble ikke tatt for god fisk som tidligere. Det var ikke bare i Frankrike demonstranter viste seg i gatene. I flere land fikk de protesterende ny kraft og selvbevissthet.

Postmodernismen fikk godt fotfeste i akademia og i kulturlivet. Dekonstruksjonens vind blåste etablerte forestillinger av banen. De gamle, store fortellingene ble forkastet. Folk skulle i større grad tenke og føle hva som var rett og fungerte for vår tid. Disse utviklingstrekkene forsterket seg de følgende tiårene. Etter århundreskiftet har nye trender banet vei, og følelsene har fått større plass på bekostning av den typen rasjonalitet som elitene i samfunnet forvalter.