I det digitale samfunnet overmannes vi av sterke meninger om alt og alle, det blir viktigere å være klok enn smart

Kunnskap er et honnørord i alle sammenhenger. Alle beslutninger i politikk og forvaltning må være «kunnskapsbaserte». Slik må det være. Kunnskap er nødvendig, men ikke tilstrekkelig for kloke beslutninger. Beslutninger må også hvile på et verdigrunnlag og et menneskesyn, på risikovurderinger og forholdsmessighet, på kvalitative helhetsbetraktninger, erfaringer, på vekting av forskjellige hensyn – ja simpelthen på dannelse og fornuft. Overdreven tro på at kunnskap i seg selv gir klare svar på vanskelige spørsmål, kan være en fare for samfunnet.

De som stiller opp i en diskusjon uten tilstrekkelig kunnskap, er dømt til å tape. Hvis du synes det er skummelt at vi skal dumpe 6500 tonn med metallholdige avfallsmasser pr. døgn i Repparfjorden uten at du helt klarer å forklare hvorfor, ligger du tynt an. Motparten har helt sikkert samlet på alle rapporter og undersøkelser som beviser med tall at risikoen er minimal. Makta og næringsinteressene er flinke til slikt. Dermed taper føre-var-prinsippet i nesten alle saker. Miljøbevegelsen blir tvunget inn på den moderne kunnskapsbaserte fornuftens arena, men verneargumentene er sjelden like konkrete, sikre og målbare.

Aldri har det vært produsert mer kunnskap enn i vår tid, og aldri har så mange mennesker hatt tilgang til all verdens kunnskap. Dette må vi vel kunne kalle ett av de store framskrittene i moderne tid. Moderne samfunn hviler på kunnskap. Men hvordan forholder vi oss som enkeltindivider til all denne kunnskapen? Blir vi klokere?