Kampen om kvinneligheten

Konfrontasjonen var ikke mye til konfrontasjon, strengt tatt. Som de fleste gnisninger mellom transbevegelsen og feminister i Norge var den svært gemyttlig, i alle fall på overflaten. Denne vårkvelden i 2013 var det 8. mars-komiteens parolemøte i Oslo. Inne i møtelokalet var det en akseptabel mengde kvinner. Og en liten gruppe transpersoner.

Parolemøtet, som bestemmer hovedfanene til 8. mars-toget, er åpent for de fleste, men har en tydelig begrensning: Kun kvinner har stemmerett. Da møtet var i gang, rakte en av trans-mennene opp hånden, og spurte hvordan møtet definerte begrepet «kvinne». Ifølge personer som var til stede, ble spørsmålet møtt med latter og noen flakkende blikk. Etter litt diskusjon ble det klargjort at alle som definerer seg som kvinne, var å se på som kvinne, og dermed hadde stemmerett. Men, dette tok enkelte av møtedeltakerne anstøt av: Det var uinteressant om du så på deg selv som kvinne. Det var ditt juridiske kjønn – altså hvorvidt du har kvinnelig eller mannlig fødselsnummer – som skulle definere stemmeretten din. Til slutt ble det avgjort at man skulle ta utgangspunkt i hvilket navn deltakerne hadde skrevet opp på møtelisten: Kvinnenavn på listen ga stemmerett, mannennavn ga ikke. Det var et kompromiss som gjorde alle litt under middels fornøyde. Så møtet kunne fortsette.

Et ondt imperium