Khalid Salimi: – Med tre viktige institusjoner på plass, kan jeg gi meg selv et nytt pusterom

Hvis ikke Khalid Salimi hadde brukt opp de 150 dollarne han hadde i lomma allerede den første kvelden han var i Norge i 1976, hadde han dratt videre til Mexico for å møte en dame. Da kunne Melafestivalen, Antirasistisk senter, Tidsskriftet Immigranten og mye annen norsk kultur- og mangfoldsvirksomhet sett nokså annerledes ut.

I 1968 protesterte studenter over hele Europa med mål om å få til et reelt demokrati. De mest markante raddis-lederne var Daniel Cohn-Bendit i Paris, Rudi Dutschke i Berlin og Tariq Ali i Oxford, og felles for dem var at de trodde på en annerledes folkelig styring og andre verdier. Samtidig i Pakistan var 14 år gamle Khalid aktiv i opptøyene der, og så kuler fly forbi da soldatene skjøt på studentene. 1960-tallets Lahore var en millionby med parker, moghol-monumenter, engasjerte diktere, malere, forfattere, revolusjonære intellektuelle og sterke fagforeningsledere som Bhashani med slagord som «jalan jalan,aagan jalan – brenn dem, sett rikdom i brann, rikdommen er vår». Slagord for et oppgjør for nye tider.

– Jeg spanderte pengene mine på dem jeg traff, da jeg kom til Norge. De jeg traff er forresten fortsatt mine venner, sier Khalid Salimi idet han tar imot i sitt kontor i Melahuset i Oslo.