– Offentlige innkjøpere mangler oversikt over hva de bruker milliardene på

Hvordan skal det da tas informerte og bærekraftig valg? spør Marius Langseth, forsker ved Høyskolen Kristiania. 

Langseth satt i panelet da Oslo Met arrangerte bærekraftkveld onsdag som avsluttet det fireårige prosjektet «Kjøp bærekraftig». Det ser blant annet på offentlige innkjøp, og hvordan de kan brukes til å skape en mer bærekraftig framtid. 

Økologisk24 har skrevet flere artikler om prosjektet og fokusert blant annet på offentlige innkjøperes mulighet til lokale matinnkjøp, også økologiske.

• LES OGSÅ: – Mat bringer fram absurditeten i det offentlige innkjøpssystemet

Marius Langseth gikk rett på sak og slo i bordet med tall som har så mange nuller at de bør skrives ned for at det er mulig å forstå størrelsen på dem. Han er førsteamanuensis ved Høyskolen Kristiania, forsker på offentlige innkjøp og står bak podkasten  «Å kjøpe for Norge».

Innkjøp = 45 prosent av offentlige utgifter

Statsbudsjettet for 2023 hadde utgifter på 1.748 milliarder kroner. 780 milliarder av dem gikk til innkjøp av offentlige varer og tjenester. Det utgjør nesten 45 prosent av statens totale utgifter.

Disse enorme summene håndteres av rundt 4.000 offentlige innkjøpere. Mange involverte på ulike plan, med andre ord, men det skotter på koordinering, analyse, innkjøpskompetanse og forskning, ifølge Langseth.

– Vi har i dag ikke tilstrekkelig oversikt over hva det offentlige kjøper inn, for innkjøpene i dag er ikke særlig datadrevne. Kun 31 prosent av aktørene gjennomfører innkjøpsanalyser. Offentlige innkjøp baseres altså på magefølelse og antakelser framfor kunnskap, poengterte forskeren.

– Innkjøp er makt, og det finnes folk som har veldig mye makt, understreket Marius Langseth.

Men ofte tas disse valgene uten at den ene handen vet hva den andre gjør. Det finnes nemlig ingen samlet oversikt over innkjøpene, påpekte han. 

• LES OGSÅ:  – I praksis er det offentlige neppe drømmekunden for den lokale matprodusenten

De offentlige innkjøperne mangler dessuten nødvendig fagutdanning, og det forskes ikke nok på offentlig innkjøp – noe som bør være en selvfølge, i og med at det brukes så enorme summer på det, hvert år.

– Offentlige innkjøp har en enorm påvirkningskraft på samfunnet. Så hvis vi ønsker et mer bærekraftig samfunn, så må vi satse på offentlige innkjøp. Men da må de gjøres på en gjennomtenkt måte, sa forskeren.

Mangler info og kompetanse

Med det som (skremmende) bakgrunn etterlyste han særlig tre ting:

• Datadrevne beslutninger: Offentlige innkjøpere mangler ofte informasjon om hva som faktisk kjøpes og hvilken påvirkning disse kjøpene har på miljø, økonomi og sosiale forhold. Bedre informasjon vil gi mulighet for mer informerte og bærekraftige valg. 
• Utdanning og kompetanse: Det er mange kompetente offentlige innkjøpere, men offentlig innkjøp er komplekst. Over halvparten av offentlige innkjøpere sier selv at de mangler tilstrekkelig kompetanse for å håndtere temaer som menneskerettigheter, klima/miljø og lønns- og arbeidsvilkår hos leverandørene. Utdanning og kontinuerlig kompetanseutvikling kan bidra til mer bærekraftige beslutninger. 
• Forskning: Det er behov for mer forskning på offentlige innkjøp for å forstå hvordan de påvirker sosiale forhold og miljø. Uten forskning risikerer politikerne og det offentlige å ta beslutninger som baserer seg på antakelser i stedet for kunnskap. Å finansiere 20 doktorgrad-stillinger vil koste rundt 26 millioner kroner per år. Det vil utgjøre rundt 0,003 prosent av det det offentlige bruker på innkjøp hvert år.
  

– Når vi bruker 780 milliarder kroner på offentlige innkjøp hvert år, så må det da finnes penger til forskning, sa Marius Langseth tørt da han kommenterte forslagene sine nærmere.

Langseth mener at det trengs en mer formell utdanning for dem som settes til å gjøre offentlige innkjøp. Det vil føre til en helt nødvendig profesjonalisering av innkjøpsfunksjonen, tror han.

– I dag finnes det ingen utdanningskrav til offentlige innkjøpere, og det bør det gjøres noe med.