Slipp læreren fri

For Karl Marx var ikke økonomiske kriser enestående hendelser, skapt av spesielt uheldige omstendigheter, men tvert imot en integrert del av kapitalismen som uunngåelig ville oppstå med jevne mellomrom. Hadde Marx vært utdanningsforsker, ville han utvilsomt sagt det samme om skolen.

For drøyt to tiår siden, rundt tusenårsskiftet, stod norsk skole midt i en slik krise. Grovt skissert var problembeskrivelsen den gangen at skolen ga elevene for lite håndfast kunnskap, at elevene ikke ble gode nok til å lese, skrive og regne og at lærerprofesjonen måtte styrkes og gis nødvendig profesjonelt handlingsrom for å utføre sin helt sentrale funksjon i framtidas kunnskapsskole. For å komme disse problemene til livs, iverksatte myndighetene et reformarbeid som må regnes blant de mest omfattende og radikale endringene i norsk skolehistorie, i hvert fall siden andre verdenskrig. Daværende regjering foreslo å endre både styringen av skolen og innholdet i skolen i et forsøk på å løse problemene. Til tross for at de foreslåtte endringene brøyt med lange norske tradisjoner for styring av skolen og for utforming av læreplaner, var protestene relativt spake, i hvert fall i begynnelsen. Mesteparten av endringene ble enstemmig vedtatt av Stortinget. Lærerorganisasjonene var noe mer avmålte til noen av forslagene, men også fra lærerhold uteble de store protestene. Da det kom til stykket, stilte lærerorganisasjonene seg bak flere av de største omveltningene.

Kursen som ble staket ut under krisa for to tiår siden, har ligget nokså fast siden den gangen. Sett i etterkant er det naturlig å vurdere denne skolehistoriske perioden fra begynnelsen av det nye årtusenet og fram til i dag som et eneste stort prosjekt for å styrke kunnskap i skolen, sikre at elevene behersker de grunnleggende ferdighetene (inkludert lesing, skriving og regning) og å sikre at vi har en kompetent og selvstendig lærerprofesjon som kan realisere disse målsettingene.